– Jeg ville lage denne historien, så det må jeg bare stå for

Regissør Cecilie Mosli innrømmer at det har vært veldig skummelt å lage en ny versjon av den folkekjære juleklassikeren. Men sjansen til å lage en litt mer «up to date»-versjon fristet altfor mye.

Hvert år er det opp i mot 800.000 nordmenn som ser den østtysk-tsjekkoslovakiske versjonen av det kjente eventyret om Askepott, som etter at faren døde ble hersjet med av sin onde stemor og stesøster.

Filmen, som er dubbet av skuespiller Knut Risan, vises på NRK hver julaften kl. 11.00.

I år kan derimot det norske folk få se en ny og norsk versjon av filmen på kino, med skuespillerdebutant Astrid Smeplas, bedre kjent under artistnavnet Astrid S, i rollen som Askepott. I filmen møter vi også Cengiz Al, kjent fra TV-serien SKAM i rollen som prinsen.

Filmen er regissert av regissør og skuespiller Cecilie Mosli. Til KulturPlot forteller hun om en krevende, men gøyal prosess, og om hvilke endringer i forhold til orginalen hun syntes var viktigst å gjøre.

Hva er ditt forhold til den originale Tre nøtter til Askepott-filmen?

– Den filmen er akkurat like gammel som meg, så det sier seg jo selv at jeg har vokst opp med den. Jeg synes det var en veldig «powerfylt» film, fordi det var ikke så mange jenter som red på hest, jaktet og tok sakene i egne hender på kino eller på tv da jeg var lita. Så det var en oppvåkning, og en god heltinne å ha for ei jente på 70-tallet, vil jeg si.

Hva var det som gjorde at du ville være med på et slikt prosjekt?

– Jeg fikk jo forespørsel fra Storm Films, og så pitchet de inn noen ting som kanskjer er litt «spoiler», men at Askepott kanskje var enda mer selvstendig i denne versjonen. Til å være fra 1973, så er jo den originale versjonen revolusjonær, feministisk og modig, og det å få lov til å lage denne versjonen, som er litt mer «up to date» i forhold til menneskesynet, for kommende generasjoner fristet meg veldig. Det er veldig i takt med det jeg har lyst til å lage film om.

Synes du det var skummelt å skulle lage en ny versjon av noe som er kjært for så mange nordmenn?

– Ja, det var kjempeskummelt. Allerede da nyheten om filmen kom dukket det opp troll i sosiale medier og hver eneste gang vi har sluppet en nyhet så er det noen som er kjempesint, eller forteller meg at de absolutt ikke har tenkt å se den, så det er klart det er skummelt. Men jeg tenker at man kan godt se den gamle også, og så kan man se den nye og så får man gjøre seg opp en mening. Jeg ville lage denne historien, så det må jeg bare stå for.

Hvor mye var den originale filmen i bakhodet ditt og til resten av produksjonen under innspilling?

– Vi har forholdt oss til den hele tiden. Vi har sett den noen hundre ganger, vi har jobbet med manuset og funnet ut hva det er vi skal bruke, hva vi skal tviste, hvilke forventinger vi skal gi til publikum, hvordan vi skal snu det – så det har ligget der absolutt hele tiden.

Filmen er jo ikke helt lik originalen. Var det noe som var viktig for deg å få endret, i så fall hva?

– Igjen er jeg litt redd for «å spolie», men det er jo det hvordan Askepott forholder seg til det å gifte seg. Fordi jeg som har døtre har alltid syntes har vært så nedslående at i alle Disney-versjoner av eventyr så handler det bare om å få en skinnende kjole og bli gift. Jeg vil at mine døtre og sønner og alle unge mennesker skal skjønne at det aller viktigste i livet er å være den man er, og finne kjærligheten basert på at man tør å være nettopp dét og så møter noen, men at man kanskje ikke trenger å gifte seg heller.

Det er både ferske og veldig erfarne skuespillere med i filmen, hvordan har det vært å jobbe med skuespillerne?

– Jeg har en takknemmelighet til den skuespillergjengen som det ikke går an å forklare! For det første synes jeg de er så enormt profesjonelle og dyktige og har en sånn lojalitet til karakterene. Det er jo et eventyr, og det er mye tull og fjas, men de har forholdt seg til det med det dypeste alvor, og vært med på prosjektet.

– Og så har de i tillegg vært en enormt sosial gjeng. Vi har filmet i storm og vind og under covid, og i kalde slott med hundrevis av statister og hester og rotter – det har vært ganske krevende på et høyt nivå, men de har holdt humøret oppe og hatt samhold. Akkurat det blir jeg faktisk rørt av når jeg snakker om, fordi de har vært en helt unik gjeng å jobbe med, både profesjonelt og sosialt.

Kan du beskrive en typisk dag på sett?

– Det første ordet som kommer til meg, er kaos. Fordi på grunn av alle omstendighetene som blant annet vær, så var det kaos. Det er fantastisk å filme i Norge, men det er også ekstremt krevende å filme i februar-mars i snøstorm. En typisk dag på sett ble derfor veldig forskjellig etter hvor vi var, men oppe i fjellheimen var det jo å be til gudene og håpe at været holdt og at alle de sporene vi hadde kjørt opp med snøscooter i ukesvis ikke var blåst vekk og at vi kunne se hverandre, eller at ingen skulle fryse og at ingenting blåste vekk.

– Det var veldig mye sånne ting. Men når jeg ser tilbake nå så tenker jeg først og fremst glede. Masse å gjøre, masse å få produsert, men en sann glede hver eneste dag.

Hva ser du tilbake på som det morsomste med hele prosjektet?

– Det var følelsen av at vi alle, både crew og skuespillere var en så samlet gjeng. At vi alltid tenkte først på å få filmen så god som mulig, helt ifra vi begynte med forfatterne, til opptak, til postarbeidet som er gjort her i Norge med ekstremt flinke folk. Alle har vært dedikert. Jeg elsker jo dugnad, og denne dugnaden har vært eksepsjonelt god.

Det er jo en tradisjon for mange å se originalen kl. 11 på julaften. Tror du denne versjonen kan bli en del av det norske folks juletradisjoner?

– Det håper vi jo. Det er dét vi ønsker oss til jul, da.

Hva er det neste vi ser av deg?

– Jeg er i gang med en tv-serie, men jeg får ikke lov til å snakke så veldig mye om det for øyeblikket. Så vi får komme tilbake til det. Men kalenderen er full noen år fremover.

– Jeg er jo også med i en tv-serie som skuespiller som akkurat har kommet ut på ViaPlay som heter «Furia», så jeg sprer meg litt fortsatt.