«a-ha – The Movie»-regissør Thomas Robsahm har drømt om å lage en slik film siden han var 10 år

Thomas Robsahm er på sitt første besøk i Honningsvåg der han presenterte dokumentarfilmen «a-ha – The Movie» for en fullsatt kinosal – med koronaavstand. Filmen ble laget i en periode på fire år sammen med fotograf og medregissør Aslaug Holm og startet med en drøm om å følge et band under innspilling av et album. I stedet ble det historien om en knute ingen har løst – ennå.

– Jeg var nysgjerrig på hva dette bunnet i, sier regissør og produsent Thomas Robsahm om konfliktene dokumentaren omhandler. Som dokumentarist må man gå ut å se hva man finner, men etter sekunder begynte de selv å fortelle hva de var misfornøyde med.

Han forteller lettet at filmen allerede har solgt til flere europeiske land og blir vist i USA til våren.

Lang prosess

Regissørdrømmen er å hale inn noen internasjonale priser, og der aner vi at regissøren og bandet deler en drøm om anerkjennelse, et driv som kanskje har vært med på å gjøre filmen til den solide dokumentaren den har blitt, der indre stridigheter får ansikt og der publikum ender opp med et nytt syn på filmens tre sterke personligheter. Prosessen mot dokumentaren startet allerede da Robsahm var 10 år, hevder han:

– Da så jeg «Let It Be» (dokumentar om The Beatles, utgitt i 1970) og ble fascinert. Dette var mine helter, men jeg hadde aldri forestilt meg at helter kunne krangle. Idéen om å følge et band som lager en plate ble skapt. a-ha var kommet til sitt 10. album og dette burde være riktig tidspunkt. Jeg tok kontakt med Magne. «Vi skal oppløses», svarte han.

Filmen, som er grundig omtalt i Kulturplot, forteller historien om tre tenåringer – med svært ulike personligheter – som følger drømmen om verdensberømmelse. Morten Harket, Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen hadde sammen forutsetningene til å oppnå guttedrømmen som startet på Manglerud – og oppnådde berømmelsen, men ikke uten dype konflikter. Det er dette konfliktstoffet Thomas Robsahm har gravd i – uten at bandmedlemmene har vært i dialog med hverandre. Vi spør om noe skiller konfliktene i dette bandet fra de kjente historiene om bandkonflikter.

– Jo større suksess og mer prestisje bandet fikk, desto vanskeligere ble det å bli enige om kreditering, tror jeg. Robsahm trekker frem Coldplay:.

– Det finnes andre band jeg kjenner som deler likt, men som har ulikt syn på ære, på kvalitet. Nå kan én innen samme band tjene millioner mens andre ikke tjener noe. Her er den sterkeste konflikten mellom Magne og Paul, og bandet har ikke løst det så bra. Låtskrivere har ikke det samme problemet, for de venter ikke på utbetaling fra plateselskapet, noe som kan ta lang tid, sier han og legger til med et lite smil at alle tre snart er i 60-årene og kanskje roer seg.

At den økonomiske siden av banddriften ikke er hele nøkkelen til a-ha-konflikten skal filmen raskt avdekke, men krediteringer er kvantitativt og tallenes tale viser at Paul står bak halvparten av låtene. Det er Stig Runar Andersen, festivalens Q&A-master for anledningen, som har regnet på det. I tillegg har bandet låter som er kreditert to eller flere.

Økonomi eller ære

Både økonomi og ære styrer bandet mot avgrunnen. Dokumentasjonen av splittelsen kunne blitt stanset av ett pennestrøk fra hvert av bandmedlemmene, likevel har ikke det skjedd.

– Årsaken til at det lot seg gjøre var at jeg aldri skrev noen avtale med bandet som helhet, for da hadde vi aldri blitt ferdige, men skrev individuelle kontrakter der de har kontroll på sine egne uttalelser. Det ante meg at de ville være interesserte å kontrollere hverandre mer enn seg selv, men den muligheten lå ikke i kontrakten. De fikk på en måte «tilsvarsrett» istedenfor, sier regissør Robsahm.

Manager Harald Wiik ble selv tatt på senga av bandmedlemmenes unisone «ja» til deltakelse i filmen.

Konfliktmaterialet er stort og dokumentarfilmen er satt sammen på en måte som tydeliggjør at dette i mindre grad handler om et band som ble en gruppe, enn tre individer med hver sine roller i et band.

– Morten fikk oppmerksomhet for stemmen og utseendet, Paul som låtskriver, mens Magne var den morsomme. Men han følte nok at han også burde krediteres for sine bidrag. Alle tre er for øvrig kreditert på «Take On Me», som fremdeles bringer inn noen millioner i året. Bandet kan få verdens beste produsent, om de vil – og spille inn nytt album, de har økonomi til å få til hva de vil, egentlig.

Det handler om noe som utenfra kan virke så banalt som «å bli sett» av hverandre.

Filmfestivalen har lagt opp til spørsmål fra salen og et av spørsmålene dreier seg om hvem som er enklest å ha med å gjøre, for dokumentaren antyder noe annet enn en del ville trodd.

– Hver for seg er de kjempegreie å ha med å gjøre, men det er ikke så veldig ofte de er i samme rom, sier Robsahm og deler en episode der teamet opplevde åpenbar sjalusi, som førte til at «myggen», mikrofonen, ble fjernet og Magne avbrøt filmingen.

Det er et enormt arkivmateriale i bruk i dokumentaren. Noe går tilbake til tre svært unge gutter i London, som levde fra «hånd til munn». Noen år senere jobber de i London med bassist Jørun Bøgeberg og trommeslager Per Hillestad med «East Of the Sun, West of the Moon». Dermed fikk de se hvordan medlemmene jobbet målbevisst i studio. Noe av dette materialet er utlånt av Jørun Bøgeberg. I 1991 ble de med til Sør-Amerika, blant annet Rock in Rio og opplevde å spille for 200.000 før de gjorde en innspilling i studioet til Prince, Paisley Park Studios. Til Bluesnews uttalte Bøgeberg: «Magne ville være kunstner og Morten ville lage soloplate, han ga ut «Wild Seeds» i 1995. Bandet sprakk i 1994».

«Ekteskapsrådgiver»

Thomas Robsahm har vunnet fem Amandapriser som regissør og produsent og debuterte med «Svarte Pantere» i 1992. Siden det har han laget en rekke filmer, likevel var han redd for mottakelsen og fryktet at folk var lei bandet.

Dokumentaren har på en måte blitt «ekteskapsrådgiver» med potensial til å fungere som «katarsis» for deltakerne, derfor lurer vi på om de har sett den og har kommet med tilbakemeldinger.

Robsahm har fått lokal omvisning på Nordkapp-platået av Kjersti Røst, styremedlem i Nordkapp Filmfestival AS, som er eid av kommunen.

– Der tok jeg et bilde av globusen med teksten og tittellåten «Living at the End of the Wold» og sendte det, litt humoristisk ment.

– Fikk du svar?

– Ikke av Paul, men det kommer kanskje? avslutter Thomas Robsahm, som selv har spilt i flere band og nå folkefinansieres av Christer Falcks prosjekt «Norske albumklassikere på CD», som postpunk-bandet White Lord Jesus.

– Det er tre gamle synder som skal ut på cd, sier Robsahm.

Robsahm etterlyser kollega, filmregissør og lokalpatriot Knut Erik Jensen, festivalens åndelige beskytter, som deltar på festivalen med fire kortfilmer, dokumentaren «Kjære, kjære Gerd» og «Nordkappekspressen», et blikk på turismen, men vi ser ikke snurten av 80-åringen, som under festivalen starter opp et turnéprosjekt om å forebygge ensomhet blant eldre som omfatter seks museer i nord.

I en liten by, for Honningsvåg har bystatus trass sine 3000 innbyggere, er kulturarrangementer avhengig av ildsjeler og denne byen har mange, som festivalledelsen med styreleder i Nordkapp Filmfestival AS; Edelh Ingebrigtsen, programsjef Ida Balto, produsent Elin Malene Berg og teknisk leder Roald Andersen, som ifølge programheftet har et publikumsbesøk som har stabilisert seg på 5800 personer.

Vi venter fremdeles på svar fra Paul.