Stumme kvinner som handler

Blodet renner nedover den døde generalens hånd og ned på gulvet. Ved siden av ham står en kvinne med bustete hår og ville øyne. Hun har nettopp drept ham. Dette er stumfilmstjernen Musidora, som også regisserte filmen fra 1921.

Cinemateket i Oslo viser for tiden en serie med filmer av kvinnelige franske stumfilmregirører, og jeg ser på Musidoras nyrestaurerte film, «Pour Don Carlos».

Filmen er både underlig før sin tid og skrekkelig passé. Det første først: Musidora (kunstnernavn for Jeanne Roques, 1889-1957) er manusforfatter og regissør for filmen, selv om en mann ble medkreditert – visstnok for å få finansiert den. Musidora spiller også den ubestridte hovedrollen som adelsdamen Allegria. Hun redder den nominelle helten, en kjedelig franskmann, fra å bli skutt som en forræder ved daggry.

En handlingens kvinne

Ingen redder Allegria. Ingen synes hun er en latterlig liten frøken som leker krig. Hun er en handlingens kvinne. Det er hun som driver hele plottet fremover. Til slutt dør hun som en helt og begraves i fjellene med sitt gevær.

Musidora foregriper til og med vår tids «queer»-teorier, for hun spiller en dobbeltrolle. Først er hun mann, så kvinne. Og det er lett å lese inn i filmen at Allegria blir forelsket i heltens forlovede, mener Annie Fee, som underviser på Universitetet i Oslo og presenterer filmen.

Så kommer den mindre moderne biten – det vil si for oss som ser «Pour Don Carlos» 99 år etter at den ble laget.

Handlingen er hentet fra en roman av Pierre Benoît, en forfatter som var veldig populær i sin tid og er helt glemt nå. Handlingen foregår under en krig som er like glemt, den tredje karlistkrigen (1872-1876), hvor kampen sto om hvem som skulle bli konge i Spania.

Og filmen selv er – til tross for vakre og autentiske landskaper i Baskerland, der den ble tatt opp on location – temmelig statisk. Tagningene er lange. Det er få nærbilder. Visuelt er filmen lite spennende oppbygd. Det er nødvendig å lese de mange tekstplakatene for å skjønne hva som foregår. Disse interessante og uventede kameraviklingene og kreative montasjene, som preger for eksempel tysk ekspresjonisme, er fraværende.

Den drepende kjedsomheten

Musidora er både i sin levetid og i ettertid mest kjent fra sine roller som kvinnelig skurk i Lous Feuillades-seriene, «Les Vampires» filmene fra 1915, (de ble laget som vårt tids TV-serier, med 10 separate episoder på til sammen 5 timer) og «Jurex» (1916. 12 episoder). Surrealistene beundret hennes Irma Vep-figur fra Les Vampires, forteller Fee.

Den neste filmen jeg ser er «Den smilende Madame Beudet» (1923) av Germaine Dulac (1882-1942). Den ble laget bare to år etter karlist-filmen, men virker mye mer filmatisk sprelsk og utforskende. Her har vi interessante bildeutsnitter, dobbelteksponeringer og nærbilder så det holder.

Filmen handler om en gift kvinne «i provinsen» – fransk kodespråk for «sjeledrepende gørrkjedelig småby så langt unna Paris som mulig».

Madame Beudet er ulykkelig gift og smiler aldri. Det gjør derimot hennes mann, som er adskillig eldre og har råtne tenner. Han smiler stadig vekk, ler også – som en ond klovn. Vi ser ham med hans kones øyne, og hun synes at han er motbydelig. Ingen av de to skuespillerne har forøvrig tung teatersminke som skuespillerne har i Musidora-filmen, og de overspiller ikke. Madame, spilt av Germaine Dermoz, leverer heller en fin studie i underspill.

Hun fabler om å drepe ham, og vi ser dagdrømmene hennes i dobbelteksponert film. Han spøker stadig om at han skal ta livet av seg. Han har en pistol i skrivebordet, men den er ikke ladd. Hva om hun hjelper ham på vei?

Filmen er på kun cirka 45 minutter. Den er tett og ladet. Det er velvalgte nærbilder av hender, av en vase på ordet, av en klokke som går, av en bjelle som ringer – om at nå er livet snart over, kan man tenke. Mellomtitler er det få av. De er ikke nødvendige, for nesten alt fortelles med bilder – ikke minst Madame Beudets ansikt, som røper hennes tungt depressive sinnstilstand. Slutten er ikke gitt.

Forsvunnet arv

To feministiske spillefilmer fra nesten hundre år siden altså. To opplevelser. Den siste av dem er en virkelig god film. Den første er et interessant historisk dokument.

Men hvorfor satt det bare fem andre mennesker i salen på Cinemateket da jeg så den første filmen, og fire da jeg så den andre? Hvorfor tror mange at stumfilm enten er genial slapstick-komikk som hos Chaplin og Keaton – eller kjedelig og håpløst og komisk på den gale måten? Hvorfor ser vi ikke på eldre film som på eldre litteratur? Vi hevder jo ikke at bøker skrevet for hundre år siden er uinteressante på grunn av alderen.

En grunn er selvsagt at vi sjeldent blir eksponert for de eldste filmene – med mindre vi oppsøker filmklubber eller cinemateker. Ikke vises de på TV, og på steder som Netflix skal du lete lenge etter eldre produksjoner.

En annen grunn er at så mye av den eldste filmarven er gått tapt. Martin Scorseses Film Foundation antar at nitti prosent av amerikansk film før 1930 er blitt ødelagt, mens det amerikanske Kongress-biblioteket estimerer at 76 prosent av alle stumfilmer er forsvunnet.

De fleste filmene er blitt ødelagt med hensikt. Da lydfilmen kom i 1927, var det en vanlig oppfatning at stumfilm var uten verdi. Filmstudioene ødela originalene for å slippe å betale for lagringsplass, eller fordi de kunne gjenbruke sølvet i de gamle nitratrullene. Noen av rullene har eksplodert eller brent opp, for de ble laget av et svært brennbart materiale.

En kvinne først ute

Fordi vi har sett så lite stumfilm, vet de fleste av oss ikke så mye om den tidligste filmarven. Hvor mange vet for eksempel at verdens første fortellende film, «La fée aux choux» (Kålfeen, 1896) ble regissert av en kvinne, franske Alice Guy (1873-1968)?

Guy, senere kalt Guy-Blanché, var ansatt hos Comptoir général de la photographie, som ble til Gaumont – Frankrikes viktigste filmselskap. Guy ble leder for produksjonsavdelingen, skrev manus og regisserte godt over tusen filmer – den siste i 1920.

På hennes tid var filmene mye kortere. Mange av dem bare noen få minutter mens andre var nær vår tids spillefilmlengde. Men kreativiteten var boblende, og mange av de sjangrene vi er vant til I dag, ble skapt i den første stumfilmperioden – som komedie, krim, western, drama og bibelske epos. Guy var med på hele utviklingen, i Frankrike og senere i USA. Hun hadde sitt eget studio, og hun eksperimenterte med farger og lyd. Noen av filmene var farget for hånd. Mellom 1902 og 1906, mange år før lydfilmen kom, laget hun over hundre filmer med synkronisert lyd. De aller fleste av filmene hennes er gått tapt.

Kanskje fordi hun levde så lenge, slik at hun fremdeles var i live da film ble anerkjent som en kunstform, fikk Guy allikevel en del anerkjennelse mot slutten av livet, og ble tildelt Æreslegionen i 1953. Mens kvaliteten i Dulacs beste filmer iblant er blitt tillagt den mannlige manusforfatteren, og Musidora hovedsakelig er gått over i historien som maskert skurk og antiheltinne i Feuillades fantasifulle røverfilmer.