Annonse
Det spesielle ved den siste David Copperfield-filmen er at det ikke er gjort noe forsøk på å få det til å fremstå realistisk. Foto: Dean Rogers/Fox Searchlight Pictures via AP
Synspunkt

David Copperfield fra India

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

I Armando Iannuccis filmutgave av David Copperfield spiller Dev Patel tittelrollen, mens Agnes, som David gifter seg med etterhvert, gestaltes av en svart skuespiller, Rosalind Eleazar. Skuespilleren som spiller faren hennes heter Benedict Wong og ser ut som han kommer fra Øst-Asia.

Denne såkalte fargeblinde castingen er gjennomført. Karakteren Ham er svart, mens resten av familien hans avgjort er hvit. Moren til karakteren Steerforth, som er hvit både hos Dickens og i filmen, spilles av mørhudede Nikki Akuma-Bird.

Rettferdighet

Det spesielle ved denne David Copperfield-dramatiseringen er ikke at ikke-hvite skuespillere får en sjanse i en historie som legges til London for omtrent 180 år siden. Slik har det vært lenge.

Argumentet kan da ha vært at de mange dyktige ikke-hvite skuespillerne må få en sjanse til å eksponere seg. For en stor andel av alle TV-dramatiseringer og filmer fra Storbritannia er såkalte periodefilmer eller kostymefilmer. Britene har alltid vært flinke til å lage TV- og filmutgaver av sin egen historie – og av historiske romaner.

Andre ganger har man sagt at det faktisk var noen ikke-hvite som beveget seg i miljøet man fremstiller – også for ganske lenge siden – for Storbritannia var jo midtpunktet i et imperium med kolonier i Asia og Afrika. Så det er ikke urealistisk med svarte fjes i kostymefilmer.

Det spesielle ved den siste David Copperfield-filmen er at det ikke er gjort noe forsøk på å få det til å fremstå realistisk. Mellom halvparten og en tredjedel av skuespillerne er ikke-hvite. Det er mange etnisiteter i samme familie. Dette presenteres uten kommentarer eller forsøk på forklaringer.  

Opera

Fargeblind casting begynte i operaoppsetninger. Hvis man fra og med 1960- og 70-tallet  hadde insistert på at Verdis Aida skulle synges av en italiensk sopran og Elisabeth i Wagners Tannhauser Siegelinde av en tysk, hadde Jessye Norman (1945-2019), Leontyne Price (1927-) og Kathleen Battle (1948 -) fått begrensede muligheter – og operahistorien hadde vært fattigere.                           

Men opera er sjelden satt opp som ren realisme, snarere tvert imot, og publikum reagerer ikke på at sangerne ikke ser ut som personene de fremstiller. Stemmen er alfa og omega i opera. Om stemmen er superb, har det mindre betydning om rollefiguren er en underskjønn tenåring, og sopranen selv er like før pensjonsalder og bærer på noen ekstra kilo.

Vi er etter hvert også blitt vant til at det på teaterscenen besettes roller av skuespillere med ulike etniske opphav. I de to-tre siste Peer-Gynt-oppsetningene jeg har sett er Solveig blitt spilt av en skuespiller med foreldre fra Somalia eller Midtøsten. Noen ganger har regissøren forklart hvorfor, for eksempel at Solveig er tradisjonell og religiøs, og i våre dager dette mye mer typisk for muslimer enn for unge bygde-blondiner. Eller regissøren har rett og slett sagt: «Denne skuespilleren er den beste i rollen».

Sånt er det knapt noen som legger merke til lenger. Heller ikke når menn spiller kvinneroller,  eller motsatt, som da Marie Blokhus spilte Hamlet og Frank Kjosås var Ofelia på Det norske teatret 2014. I dag deler ulike skuespillere av begge kjønn på samme rolle, som da fem skuespillere av begge kjønn spilte karakteren Karl Ove i en Knausgård-dramatisering i 2016.

Som tilskuer reagerer man nesten mer dersom alle mannsrollene blir spilt av menn og alle kvinnerollene av kvinner, så vanlig er dette kjønnsskiftet blitt.

Multikultur-teaterskole

Det er et uttalt ønske hos norske teatersjefer å sørge for at ulike etnisiteter slipper til på norske scener.

Det norske teatret har vært en foregangsinstitusjon. Teatret startet i 2012 et bachelorstudium, «Det Multinorske», beregnet på skuespillerstudenter med familiebakgrunn utenfor Europa. For tiden går det seks studenter der. De blir imidlertid det siste kullet, for nå er det blitt bestemt at skolen skal nedlegges.

Men teateret er som kunstart, i likhet med opera, heller ikke ekstremt realistisk. Og i vår samtid er det i hvert fall ikke sånn. Karakterer står og taler til publikum i stedet for til hverandre. Karakterer refererer til at de er skuespillere, og plutselig bryter de ut i sang. En lang rekke slike ikke-realistiske elementer er blitt en selvfølge i vanlig institusjonsteater.

Svart Nora?

Så, for å komme tilbake til David Copperfield-filmen: Film er ofte et mye mer realistisk medium enn teater. Det finnes unntak, som i science fiction-filmer, og denne filmen er til dels et unntak også, på andre måter. Den inneholder en del slapstick for eksempel, og sceneskiftene foregår som ved magi. Men en form for realisme er hovedregelen.

Hva hvis regissøren av en film, eller en teateroppsetning, insisterer på realisme i hver detalj – men beholder fargeblind rollebesetning? Lar det seg gjøre?

Hva med karakterer i stykker eller filmer hvor en del av poenget er makt-ubalanse, grunnet sosial klasse eller kjønn – eller hudfarge? Hva med Nora som mann og Torvald som kvinne? En svart Nora og en hvit Torvald, eller en hvit Nora og en pakistansk Torvald? En hvit Othello mot en svart Desdemona? En hvit Martin Luther King? En svart Abraham Lincoln?

Annonse
Annonse
Annonse