– Jeg er det blå fåret i familien som satte klassisk musikk høyest

– Da jeg oppdaget folkemusikk og blues, var det en klar subkultur i hjemmet – det var de store komponistene og symfoniene som hadde flertall i alle kamrene i huset, sier Knut Reiersrud:

– Selv tror jeg at jeg ble vaksinert mot storslått, «larger-than-life» musikk i barneårene, og fant mer glede i å høre på gamle tannløse folk med en skrøpelig gitar i fanget og som gjorde så godt de kunne.

Fra brus til blues

Norges store bluesgitarist, legendarisk langt inn i Chicagos bluesklubber dit han ble invitert som 18-åring av Buddy Guy, spøker godlynt med familiens tilsynelatende besteborgerlige smak og hvordan han falt litt utenfor.

– Man skulle tro jeg ikke helt klarte å skille mellom R og L, som jo noen barn kan slite med.

Han sikter til det faktum at familien Reiersrud kommer fra brusbransjen. Oldefaren eide brusfabrikken Fram i Drammen på 1920-tallet. I de harde 30-årene ble Fram kjøpt opp av Aas bryggeri, og familien flyttet til Oslo hvor bestefaren fikk jobb på Schous.

– Han ble aldri kvitt lagerfrakken, men hadde planen klar: Barna skulle gå på universitetet, og far og tante skulle lære å spille Chopin på piano. I et sånt miljø er det fåfengt å forsøke seg på 12-taktere og 3-akkordsmusikk. I dag har jeg kone som spilte fløyte i Ungdomssymonikerne, mens sønnen min bare venter på at abonnementskonsertene til Oslo-Filharmonien skal begynne igjen. Derfor er og blir jeg familiens blå får, fastslår musikerlegenden.

Reiersrud liker å tenke på seg selv som en muntlig musiker. En som spiller i en tradisjon hvor man lærer direkte av folk som har en historie å fortelle.

– Det er rett og slett denne enkle musikken på gatehjørnene og i drikkebulene og de knøttsmå trekirkene langt utenfor riksveien som tiltaler meg mest. Det er i denne musikken, gjerne med toner slipt av århundrer, at jeg finner en sjel og en ånd som snakker til meg.

Tok for seg ikoniske verk

Men iblant spiller Knut Reiersrud sakral kirkemusikk med Iver Kleive. Eller flørter med klassisk musikk – slik han gjorde i selskap med TrondheimSolistene, Brahms og Schubert på «Infinite Gratitude» i 2012, før han i år utkom med «A New World» med Kringkastingsorkesteret.

Der tok Reiersrud, bandet og KORK for seg Dvorak’s 9. symfoni, «New World», og Beethovens 7. symfoni på så dristig vis at plateselskapet Kirkelig Kulturverksted melder at en tysk distributør nektet å distribuere albumet på kontinentet i frykt for reaksjonene».

– Visstnok er det en oppfatning i klassiske musikkmiljøer i Europa at dette er de to mest ikoniske verkene i den klassiske musikklitteraturen. Vel, som et blått får må jeg innrømme at dette visste jeg ikke, og det understreker vel bare at dette vi har skapt er en ny sjargong. Noe som aldri har vært prøvd ut tidligere, sier Knut Reiersrud til NTB.

På hjemmebane ble albumet derimot kalt «nok et bevis på at Knut Reiersrud er kreativt kraftsentrum i norsk musikkliv» av Nettavisens anmelder Tor Hammerø.

Flyte nedover elv

Men Reiersrud understreker at han «selvsagt elsker» de flotte symfoniene til Beethoven og Dvorak.

– Det er nettopp denne brytningen mellom den storslagne musikklitteraturen og den lille fortellingen som jeg ønsket å utforske, sier han om «A New World»-innspillingen, som han beskriver slik:

– Det var nesten som å flyte nedover en elv, hvor du balanserer og manøvrerer kanoen du sitter i. Jeg unner alle musikere, en gang i livet, å sitte midt inne i et symfoniorkester! Lyden av fiolinene i åpningen av Dvoraks symfoni var så forsonende, at en merkelig følelse av skjebnebestemthet fylte meg. Sakte, men sikkert kom denne stemningen til meg, som jeg sjelden opplever, men dog noen ganger: Ikke tenk. Bare hør på de andre og fyll inn det som treffer bevisstheten din.

Men helt enkelt var det ikke alltid. For hvordan forteller du 70 menn og kvinner i et symfoniorkester at «jeg er ikke helt fornøyd med gitarsoloen, så kan vi gjøre det igjen?", har Reiersrud sagt på sin vanlige, munterironiske måte om innspillingen, der han også hadde med seg sitt faste band: Bjørn Holm på gitar, David Wallumrød på tangenter av alle slag, Nikolai Hængsle på bass og Andreas Bye på trommer.

Gøy og umulig

I platens linernotes skriver Lars Saabye Christensen at «man må tenke stort for å lage kunst». Selv kaller Reiersrud de to sporene, der klassisk møter blues, for «samtaler». Han mener begge har som fellesnevner at de beskriver en verden i endring – en ny verden.

– Jeg kaller det samtaler fordi jeg opplever denne dualiteten mellom det lille og det store som et forsøk på kommunikasjon mellom to verdener som sjelden møtes uten at den ene må gi avkall på sin identitet, sier Knut Reiersrud. Som gjerne medgir at det han tar mål av seg til å gjøre, sjelden har noe annet ved seg at han «prøver å gjøre det som er gøy, men også litt umulig».

Noe han tar langt mer på alvor, er musikkens røtter og opphav. Ifølge Reiersrud er det en romantisk oppfatning om at Dvorak baserte sin «New World»-symfoni på indiansk musikk.

– Det virker underlig, siden temaene er helt i tradisjon med det vi kjenner av plantasjesanger sunget av afroamerikanske slaver. En svart 1930-tallskomponist ved navn William Dawson, marginalisert av sørstatenes Jim Crow-lover, skrev en fantastisk symfoni kalt «The Negro Folk Symphony». Den er et klart svar til Dvoraks verk, og en tydeliggjøring av det afroamerikanske utgangspunktet for denne musikken. Men Dawsons musikk er helt ukjent – jeg tror USA ikke ønsket å slippe en svart komponist inn i høykulturen.