Utskjelt og misforstått begrep, men en høyt verdsatt kunstform

–Jeg har irritert meg mange ganger over hvordan for eksempel ledere, politikere og mange andre bruker ordet skjødesløst, med bare én betydning: at det er en nødløsning, at det er ting du gjør når du ikke får til noe annet, at det er en dårlig løsning.

Det sier professor emeritus i musikk, Bjørn Alterhaug, som kanskje er mest kjent som en ledende musiker innen norsk jazz siden 1970-tallet. Han er bassist, komponist og arrangør, har spilt med storheter som Chet Baker, Ben Webster, Joe Henderson og Lee Konitz. Han har vunnet Spellemannprisen, Buddy-prisen og Sør-Trøndelag fylkes kulturpris.

Improvisasjon har vært en del av livet hans siden han var en guttunge.

– Jeg har hele livet lurt på hva dette er, det som skjer når vi skaper noe, alene eller sammen med noen – uten at det tilsynelatende ligger så mye planlegging bak.

Han forteller at spørsmålene rundt dette meldte seg allerede da han var rundt 10 år og observerte hvordan familiemedlemmer i fellesskap fikk til ulike oppgaver, særlig bestefaren som var smed og altmuligmann.

– Blant annet flyttet han, to-tre andre og uerfarne meg som hjelper, gamle hus på nye grunnmurer. Det krevde nøye planlegging, hardt arbeid, nye løsninger og samhandlin – hvor initiativ, tillit og kreativitet var avgjørende, sier han.

– Det trigget min interesse for erfaringsbasert kunnskap kombinert med å være fullt til stede i aktiviteten. Da ante jeg ikke hva improvisasjon var og hvor mye det har å si at det er en del ferdigheter og evner som brukes uten at det er bevisst. Den internaliserte kunnskapen som kommer frem i en handling i sanntid. Dette dannet grunnlaget for min fascinasjon for begrepet.

Et uklart og ofte misforstått begrep

Improvisasjon handler ofte om å være svært godt forberedt, gjennom nøye og målrettet praktisk og teoretisk trening, forteller han. Det er en grundig forberedelse til å takle det uventede, og improvisasjon krever, og bidrar til, årvåkenhet.

Men begrepet blir ofte brukt på en negativt ladet måte.

Da han på 70-tallet slo opp i leksika og ordbøker om hva som sto om ordet, ble han overrasket. Dette har resultert i et slags livslangt løp for Alterhaug for å prøve å oppgradere begrepet fra å bety noe nedverdigende.

For inntil noen få uker siden ble ordet forklart på følgende måte i Store norske leksikon – en versjon av det som stod på trykk i papirleksikonet Store norske leksikon (2005-2007):

«Improvisasjon, spontan fremføring, uten hjelp av manuskript eller memorering; særlig om tale, dikt, sang, musikk el.l.».

– Jeg har akkurat nå fått endret det som står. Hvis du slår opp ordet nå, vil du se at det nettopp er oppdatert, forteller Alterhaug.

– Jeg har hatt en god diskusjon med Mari Paus som jobber der.

I den nye forklaringen står det at improvisasjon er «spontan fremføring, vanligvis uten bruk av nedtegnede hjelpemidler».

I tillegg er det lagt til et avsnitt, der det blant annet står følgende:

«I dagligtale brukes ordet improvisasjon ofte om noe som er helt uforberedt og tatt på sparket. Dette er til forskjell fra hvordan ordet brukes i kunst og musikk. Der er improvisasjon et resultat av grundige forberedelser».

– Vår jobb er å beskrive og forklare verden på en så korrekt måte som mulig, for folk flest. Bjørn Alterhaugs utvidelse i artikkelen improvisasjon nyanserer betydningen av ordet i kunst og musikk. Det er en klar forbedring av artikkelen som vi setter stor pris på, sier Paus i Store norske leksikon.

Hun forteller at det hver dag kommer innspill med rettelser, nyanseringer, korrektur eller kritiske spørsmål til deres artikler, som fagansvarlige og redaktører følger opp og svarer så fort de kan.

– Vi er helt avhengige av denne typen bidrag, og setter ekstra stor pris på det når det kommer fra kyndige fagpersoner som Alterhaug.

Med røtter i antikken

Den etymologiske betydningen av ordet går tilbake til antikken, da improvisasjon var en del av retorikken. Det latinske «improvisus» betyr «ikke (im)» «før (pro) «sett (visus)», «ikke før sett» eller «uforutsett».

– Det er fantastisk mye som er interessant når man snakker om improvisasjon som en del av å få frem et budskap på en god måte, et velartikulert budskap, sier Alterhaug.

Improvisasjon var den gangen et pedagogisk anliggende knyttet til talekunsten, hvor det å kunne improvisere en tekst var høyt verdsatt. For å beherske denne kunsten krevdes talent, grundig forberedelse og masse trening, forteller han.

Man måtte altså være både veltalende og godt forberedt, så på denne tiden lå det mye mer i begrepet enn slik mange har oppfattet det – og bruker det – i vår tid.

Når den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skrev at vi burde «leve farlig», ønsket han å fremme et improvisatorisk og lekent liv:

«For ham er det slik at alle kunstnere vet at deres verker virker kraftigst når de magnetiseres gjennom troen på improvisasjonens muligheter; en tro på at den dukker opp innenfor en mirakuløs plutselighet».

Det skriver Kjetil Steinsholt og Henning Sommerro i boka «Improvisasjon: Kunsten å sette seg selv på spill» (2006).

Fra middelalderen og fremover ble improvisasjon en viktig del av all musikkutøvelse, om enn med vekslende status i ulike historiske perioder. Mens barokkens komponister og musikere behersket improvisasjonskunsten, holdt denne praksis på å dø ut midt på 1800-tallet, ifølge Alterhaug.

Jazzen og populærmusikken i det 20. århundre pustet liv i improvisasjonskunsten. I folkemusikkmiljøer og i andre kulturer utenom Vesten, har improvisasjon og muntlig overlevering for øvrig alltid vært det viktigste.

Å øve på det ikke-eksisterende

I jazz er ideen om improvisasjon såpass fundamental og viktig for det musikalske uttrykket at både begrepet jazz – og improvisasjon – ofte assosieres med og forklares ved hjelp av hverandre.

Norsk bokmålsordbok sin definisjon av verbet improvisere lyder slik: «lage, frambringe noe på stående fot eller arrangere i all hast».

Her ser man hvordan ordet ofte forstås og brukes i dag sammenlignet med hvordan det opprinnelig ble brukt. Det er utvilsomt mye spontanitet i jazz, men at improvisasjonskunsten beror seg på arrangementer som blir komponert i all hast, er det få som mener.

Men hvordan forbereder jazzmusikere og andre seg på noe som blant annet blir definert ved at det skal skje i øyeblikket? Hvordan øver man på noe som skal være spontant?

Dette er mye av grunnen til at temaet er så vanskelig å behandle. Det blir ofte definert som noe som ikke eksisterer, og som noe som skjer helt plutselig, tilsynelatende uten at det er mulig å forklare hvordan det skjer – for det bare skjer.

Som regel innebærer forståelser av improvisasjon denne typen antakelser, hvor det at det skjer i øyeblikket er et viktig aspekt. Å definere det ut fra noe som ikke eksisterer, riktignok, som skjer helt uten planlegging eller forberedelse, gir ikke et helhetlig bilde av det. Det er med på å føre til at begrepet fremstår noe uhåndterlig og mytisk. Men hvis det ikke bare er noe som skjer – hva er prosessene rundt det?

På jazzlinja ved NTNU i Trondheim har det vært, og er fremdeles, diskusjoner om hvorvidt begrepet improvisasjon bør erstattes med gehør, som av enkelte lærere ansees å være mer dekkende og konkret i arbeidet for å bli en bedre jazzmusiker.

Alterhaug mener imidlertid at kampen om ordenes hierarkiske symbolverdi er lite fruktbar fordi den ofte tar mye kraft fra det konkrete og metodiske arbeidet som er forskjellig i de ulike aktivitetene. En mer samlende strategi ville være å ha improvisasjon under en felles samlende paraply. Konsensus om at det som ikke har skjedd, det uventede og uforutsigbare: en aktivitet som skjer i sanntid, er vesentlig og avgjørende i all menneskelig kommunikativ virksomhet, mener han.

– Det burde bidra til en mer nyansert bruk av ordet og styrking av personlige vekst og utvikling, innsats og skapende virksomhet i skole, utdanning, kultur og samfunnsliv. Så får hver spesielle del under denne paraplyen finne den mest adekvate måte å anrette det metodisk-pedagogiske.

Videreutvikler øyeblikket

Improvisasjon er også helt essensielt i et drama- og teaterperspektiv. Det har alltid vært en del av teateret, men plassen og funksjonen har endret seg med tiden. Improvisasjonsteater er etter hvert blitt en egen teaterform, der skuespillere improviserer hele forestillinger uten manus, ofte med utgangspunkt i et tema eller et konsept, og gjerne med innspill og forslag fra publikum.

Improoperatørene er en selvstendig improvisasjongruppe som ble opprettet i Trondheim i 1999, og Norges første teater med fokus på improvisasjon åpnet i 2011 i Oslo og heter Det Andre Teatret. Dessuten avholdes det jevnlig NM i Teatersport, som er en konkurranse i improvisert teater.

Mats Eldøen er teatersjef og kunstnerisk leder hos Det Andre Teatret og viser både til individuell og kollektiv improvisasjon når han snakker om hva han legger i begrepet – og påpeker at det gjør seg gjeldende i en rekke andre uttrykksformer, også, som dans, sang, snekring, maling, og så videre.

– Vi sier noen ganger at å improvisere er «å videreutvikle øyeblikket». At det finnes et potensial i et «her-og-nå» som kunstneren med all sin sanselige tilstedeværelse, kunnskap og kompetanse kan oppleve og videreutvikle. Fra antikken omtalte man dette som møtet mellom musen og kunstneren, øyeblikket da det ble blåst liv inn i det tilsynelatende døde.

Frykten for det ukjente

Det Andre Teatret setter opp en rekke forestillinger, men holder i tillegg kurs og workshops for arbeidsplasser, som de mener vil kunne bidra til å skape «modige, kreative, fleksible medarbeidere med gode tilpasningsevner» – ferdigheter som er grunnsteiner innen improvisasjon, som de sier.

For dem er dette både en kunstform og et treningsverktøy. Eldøen mener improvisasjon kan gjøre en mer rustet til å møte utfordringer i arbeidslivet og livet ellers. Han forteller at de snakker mye om frykten for det ukjente og hvordan det ofte styrer både hver enkelt og en hel organisasjon.

– Gjennom både foredrag og kurs illustrerer og eksemplifiserer vi hvordan vi naturlig styrer unna det ukjente, og hvor gøy og ufarlig det faktisk er når vi går dit, sier han, og utdyper:

– Når vi trener på improvisasjon, trener vi på å håndtere egen stress og frykt. Det å være redd gjør at man trekker seg inn i seg selv. Man ønsker fort å beholde kontroll, og det gjør at man kanskje ikke slipper til andre eller bidrar selv i det hele tatt, alt for å holde seg trygg.

Han forteller at veldig mange av deres kursdeltakere rapporterer at de etter to-tre kurs, uavhengig av hva de jobber med, er blitt bedre i sin egen jobb.

– De sier at de blir mindre stressa av uforutsette hendelser, og at de ikke blir så redde for å gjøre feil fordi de har erfart gjennom praktiske øvelser at det ikke er så farlig. Resultatet er at de blir mer fleksible, fordi de skjønner at de kan håndtere det uforutsette uten å ha forberedt seg.

Liten kunnskap og bevissthet i akademia

Dette sammenfaller med det Alterhaug har jobbet med i en årrekke på NTNU.

Da han begynte å spille kontrabass, var han 10-11 år. Han hadde ikke lært å spille noe sted, men han lånte brorens kontrabass og begynte å spille til radioen som sto på for å lære seg det. Senere kom han i et kreativt musikkmiljø, først i Oslo, så lokalt i Mo i Rana, og etter hvert ble dette med improvisasjon mer og mer interessant, forteller han.

– Da jeg ble ansatt på universitetet på NTNU i Trondheim på starten av 70-tallet, så jeg jo at det i akademia var lite kunnskap og bevissthet om det.

På NTNU var de flere som etter hvert jobbet med å få improvisasjon på agendaen, å få frem det viktige med disse ferdighetene som vi på en måte bare har i oss, som vi har ervervet oss uformelt.

– Akademia og skole har ikke sett på improvisasjon som noe viktig i det hele tatt, påpeker han.

Dette arbeidet har ført til det han omtaler som «et relativt vellykket pedagogisk opplegg» – og den mye omtalte jazzlinja, som han var med på å etablere i Trondheim i 1979.

Fra 1999 ledet han et forskningsprosjekt ved NTNU som het «Improvisasjon i tverrfaglig lys» som hadde som formål å undersøke fenomenet og begrepet improvisasjon.

Han har tidligere fortalt om et leserinnlegg som ble publisert i lokalavisen Rana Blad etter en omtale av det ovennevnte forskningsprosjektet. Da fikk han bekreftet at improvisasjon kan provosere og «nærmest virke livstruende på enkelte». Der sto det blant annet følgende:

«Improvisasjon har virkelig ikke vært noe vilkår for overlevelse. Det har vært vilkår for det helt motsatte: spontane og ugjennomtenkte handlinger, hasard, feilberegninger, økonomisk undergang og andre katastrofer som i verste fall var definitive. Improvisasjonens verden har vært regnet som en dødssone».

Leger på improvisasjonskurs

Det er når dyp internalisert kunnskap settes i omløp i dialog og samspill at for eksempel kirurger, flygere og psykiatere fungerer best, sier Alterhaug.

Det var blant funnene de kom frem til:

– Det var veldig interessant. Vi begynte for eksempel å snakke om improvisasjon i legekunsten sammen med kirurger og andre spesialister på sykehuset her.

– Da var det mange av legene som var aktive på operasjonssalen, som sa: «Men det er jo akkurat det vi gjør når vi opererer, vi må være forberedt, vi må være skikkelig på tå hev»!

De fortalte også at hele teamet må være på noenlunde samme ferdighetsnivå, det må ikke være et hierarki der, de må være helt åpne for det som skjer.

– Det betyr at de må være utrolig godt forberedt på det de kan, men de må også utnytte hver enkelt persons spesialområde slik at det felles resultatet blir bra, sier han.

Alterhaug eksemplifiserer dette med en kaptein på et fly, som implisitt gir ham en autoritativ lederrolle. Det gjør at en førsteflyver som sitter ved siden av kanskje ikke tør å si det han ser, fordi han ikke tror det er så viktig – siden kapteinen er den som kan det.

– Hierarkiske forskjeller kan hindre en god flyt i situasjoner hvor man er nødt til å se godt og høre godt, og reagere spontant på en situasjon, sier han.

Improvisert idrett

Erfaringene legene snakket om var veldig like de han selv hadde erfart i en musikkgruppe.

– Jazzen er et fint eksempel, men for så vidt alle musikkformer: Man får frem en del ting som er basert på de skapende evnene som finnes i den enkeltes personlige uttrykk, i fellesskap, ved å lytte til hverandre.

Selv om det dreier seg om mange forskjellige situasjoner og fag, er det ofte mange likheter i måten den menneskelige handlingen foregår på.

– Se på fotballspillere, for eksempel. Det er uforutsigbart hva som skjer i en fotballkamp, men det er et mønster der, det regler … og enormt mye trening som ligger bak for å kunne håndtere det uforutsigbare, sier han.

Et annet eksempel er skihopp. Forberedelse til et svev som er på tre til sju sekunder er enorme:

– Det er en fantastisk nøyaktig forberedelse du må gjøre for å takle de tingene som skjer i løpet av kort tid, når du svever. Begynner du å tenke, fører det gjerne til at du mister det konsentrerte øyeblikket, og gjør du én liten feil, kan det gå helt galt.

Lærernes improvisasjonsevner

Improvisasjon handler ifølge Alterhaug om å finne de beste løsningene på det uventede, og det gjør seg gjeldende på flere områder i livet:

Amar Bhide, professor ved Columbia University i New York, legger for eksempel vekt på improvisasjon som en viktig del av en bedrifts etablering, ifølge forskning.no:

– Jeg har studert et hundretalls suksessfulle entreprenørbedrifter og funnet at den typiske bedriften er etablert med ydmykhet og improvisasjon. Godt planlagte etableringer, støttet av risikokapital, er uvanlig.

Improvisasjon har etter hvert også fått en sterkere posisjon i utdanning, og det var et hovedpoeng å fremheve lærernes evner i improvisasjon da Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, skrev en artikkel til dem i starten av pandemien i fjor:

– Å kunne takle det uventede er nødvendig for alle oss som arbeider med utdanning, skrev han blant annet.

– Den som skal møte det uventede, må være nærværende, skjerpet og årvåken, og videre:

– Slik var deres (lærernes, red.anm.) situasjon for to uker siden. Det akutt uventede måtte raskt fortolkes. [...] Nå handler det om barns og unges livsmestring. Og at lærerne har krefter til å se dem alle og improvisere for å trekke dem med.

Improvisasjon i all musikk

«[...] improvisasjon innehar den underlige funksjonen å være både den mest praktiserte aktiviteten i all musikk og samtidig være den minst anerkjente og forståtte.»

Det ovenstående sitatet av Derek Bailey fra 1980 er et godt eksempel på hvordan begrepet har blitt forstått og behandlet, også i musikken.

Det improviseres i alle musikksjangre. Folkemusikk er allerede nevnt, og for rap-artister som driver med freestyle er improvisasjon en helt elementær del. Men det er eksempler på improvisasjon i alle former, fra popmusikk til klassisk, blues, rock, ambient og samtid – for å nevne noen.

Da Alterhaug begynte å spille kontrabass til radioen hjemme, var det starten på en lang karriere som utøvende musiker. Og én form for improvisasjon.

Bare i jazzen har improvisasjon mange ansikter og ulike måter å bli realisert på. Et eksempel kan være det mye omtalte «legende-møtet» mellom John Cage og Sun Ra på Coney Island i New York i 1986. De hadde ikke møttes før, og de kjente angivelig bare til hverandre så vidt, men de møttes og spilte et litt over en time langt sett som ble tatt opp og senere gitt ut som det som etter hvert har blitt en klassiker: utgivelsen John Cage Meets Sun Ra.

Eller noen tiår tidligere, når pianisten Art Tatum spiller Lullaby of the Leaves og omtrent midt i låten legger inn noen toner fra Edvard Griegs musikk til «Peer Gynt», I Dovregubbens Hall. Hele stykket fremføres aldri som en helt nøyaktig melodi – han improviserer hele tiden.

Eller når den Oslo-baserte jazzmusikeren Signe Emmeluth gir ut album, og platen beskrives som «en blanding av fri improvisasjon og komposisjoner».

Hvor mye av albumet var improvisasjon, og hvor mye var skrevet på forhånd? Hvor mye av det John Cage gjorde ble inspirert av Sun Ras musikk – og omvendt? Når bestemte Art Tatum seg for å spille litt av Griegs stykke? Hadde han gjort det før, hadde han planlagt det, eller kom det bare til ham i øyeblikket – og har det i det hele tatt noe å si for om det skal vurderes som improvisasjon eller ikke?

Man kan kanskje snakke om ulike grader av improvisasjon, eller i alle fall typer. La oss si at Tatum hadde planlagt å spille deler av Griegs stykke på den måten og at han hadde øvd på det på forhånd. Da må nesten møtet mellom Cage og Ra ses på som en ytterligere form for improvisasjon, hvis vi skal gå med på at alt faktisk skjedde der og da og ingenting var planlagt på forhånd. På samme måte som vi har kollektiv og individuell improvisasjon, er det rimelig å si at de representerer ulike typer av den samme øvelsen.

Komponert improvisasjon eller improvisert komposisjon?

Komposisjon og improvisasjon er, som jazz og improvisasjon, nært beslektet – både som term og som øvelse. Noe som improviseres må nødvendigvis være en form for komposisjon – for man komponerer vel når man improviserer? – og en komposisjon kan vel ikke ha blitt til uten noen form for improvisasjon?

«[...] den populære definisjonen av improvisasjon som kun vektlegger dens spontanitet og intuitive natur [...] er forbløffende ufullstendig».

I sin bok «Thinking in Jazz: The infinite art of improvisation» (1994) vil Paul F. Berliner avkrefte antakelsen om at improvisasjon bare er noe som skjer i øyeblikket. I en lang og grundig gjennomgåelse av temaet får han riktig nok større problemer enn han i utgangspunktet hadde sett for seg, spesielt når han skal prøve å skille improvisasjon fra komposisjon.

– Improvisasjon er interaktiv dialog i sanntid som kan føre til uventede og overraskende resultater både hos musikere og dem som lytter. For at en kollektiv improvisasjon skal bli vellykket, kreves det at de involverte er svært godt forberedt, men under handlingen «glemmer» det som er lært, og opptrer årvåkent og beredt for å takle det uforutsette, sier Alterhaug, og legger til:

– I komposisjon skjer en utvelging av materiale sammenliknbart med improvisatoriske prosesser, men vurdering og tenking skjer over lengre tid. I improvisering blir kognitiv / rasjonell tenking for sakte; inspirasjon og intuisjon blir det viktigste i øyeblikkets – tilstedeværelsens estetikk.

Jazzmusikeren og komponisten Wayne Shorter har beskrevet det som at komposisjon og improvisasjon egentlig er det samme. At å komponere er å improvisere langsomt, mens å improvisere er å komponere raskt.

Dialogmetaforen

Det er gjort mange forsøk på å prøve å forklare improvisasjon, og en metafor som ofte brukes er samtalen.

Språket, interaksjonen og det sosiale ved samtalen er alle aspekter som gjør seg gjeldende og som fremstår sammenlignbare med musikalsk improvisasjon. I boken «Saying Something: Jazz Improvisation and Interaction» (1996) går Ingrid Monson inn i flere akademiske grener, som lingvistikken og psykologien, når hun diskuterer dette. Hun sammenligner god jazz med en god samtale.

«God jazzimprovisasjon er sosialt og interaktivt akkurat som en samtale; en god musiker kommuniserer med de andre musikerne i bandet. Hvis dette ikke skjer, er det ikke god jazz».

Hun er også inne på hvordan samspillet i kommunikasjonen mellom improvisatorer, deres improviserte svar og utbrudd, kan bli oppfattet forskjellig av medmusikere. På samme måte som en egen replikk i en samtale avhenger av responsen fra samtalepartneren kan det ikke improviseres i et vakuum. Responsen til samtalepartneren kan fungere som fortsettelse på det du sa, eller det kan fungere som en avbrytelse eller avsporing. På samme måte kan improviserte svar enten ta plass eller gi plass – og spille med eller mot.

Hun understreker hvor viktig det er å lytte til helheten når man improviserer, og det er også derfor hun sammenligner den gode samtalen med et godt musikalsk resultat.

Samtalemetaforen benyttes også ofte av musikere når de skal forsøke å beskrive hva som skjer når de improviserer, noe Monson også er inne på. Hun forteller at det kom opp mange metaforer om språk og musikk i intervjuene hun gjorde med ulike musikere, hvor jazz er språket og improvisasjon fungerer som en musikalsk konversasjon.

Forskning har dessuten vist at jazzmusikere, når de improviserer, bruker de områdene av hjernen som er mest kjent for språkproduksjon. I en artikkel i Universitetsavisa publisert i 2020 skriver leder for Institutt for musikk ved NTNU, Nora Bilalovic Kulset, om Charles Limb ved Johns Hopkins University School of Medicine i USA, som sammen med andre forskere har skannet hjernen til jazzmusikere mens de improviserer:

«De har gjort studier både på musikere som improviserer solo, og som er i en improviserende dialog med andre medmusikere, nærmere bestemt det som kalles ‘trading fours’ (to musikere bytter på å improvisere over fire takter hver). Det de fant etter én times jamming inne i fMRI-maskinen, var ganske fascinerende. Begge de to områdene som er mest kjent for språkproduksjon, fikk økt blodtilførsel. Med andre ord: de var aktive som når vi snakker med noen. Disse to områdene knyttes til både produksjon av språk (Broccas område) og oppfattelsen av språklig betydning og indre bildedannelse (Wernickes område)».

Hvordan definere det udefinerbare

Når man forsøker å forklare improvisasjonskunsten, dukker det altså opp en del spørsmål. Men det føles nærliggende å bruke samtalemetaforen som et forsøk på å forklare hva det er, og hva som skjer når de som mestrer det gjør det: På samme måte som at man kan øve på å bli en bedre samtalepartner, kan man også øve på å bli en bedre improvisator. Man kan ikke planlegge det konkrete resultatet, men man kan øve på å få det til å bli bra.

I samtalen er det ingenting som garanterer at det blir hyggelig og konstruktivt, for man vet aldri helt hvordan samspillet, eller utspillene til de andre vil være. Man kan heller ikke forutse hvordan ens egne reaksjoner vil være på deres utspill.

Improvisasjon har alltid rot i noe man har lært fra før, sier Alterhaug. Det er lærdom som blir satt sammen på en ny, kreativ måte i sanntid – selv om bruken av ordet ofte impliserer det motsatte.