– Jeg kan komme veldig høyt opp og der oppe skjer det ting som man helst ikke vil gå glipp av

Jeg prøver å krype inn i hodet på mine romankarakterer, alle som én, og tenke som dem, se verden som slik de gjør. Ja, jeg forsøker vel egentlig å bli dem. Gustave Flaubert
ble en gang spurt: «Madame Bovary, hvem er det?» Han svarte: «Madame Bovary, det er meg!» Det er også mitt ideal. Med romanen «Tollak til Ingeborg» (2020) ga jeg stemme til en mann som ligger meg selv fjernt. En mann født i slutten av 1930-årene og som bor oppe i en dal, langt unna urbane strøk hvor jeg selv bor. Og med en oppvekst og en livsvei som er helt ulik min.

Denne Tollak har drevet fysisk arbeid på et sagbruk som nå er nedlagt. Samfunnet har ikke lenger bruk for ham?

Han er en deklassert, rasende mann. Forbindelsen mellom ham og samfunnet er brutt. Fiendskap er alt som er igjen. Jeg har talent for sinne, jeg òg, men han overgår meg, heldigvis.

Har han alltid vært rasende, eller er det fordi tiden har løpt fra ham og latt ham i stikken?

Tollaks raseri har akselerert, men han har nok alltid hatt et sterkt talent for sinne og fasthet. Og vold. Alt har løpt fra ham, og han har løpt fra alt. Han vil ikke ha noe mer med dette samfunnet å gjøre. Hans livsopplevelse er at verden og han ikke lenger har noen ting med hverandre å gjøre. Hans reaksjon er å trekke seg enda lenger unna og gå i strid med «den nye tida». Og han er en mann som trives godt i strid.

EG HØYRER FORTIDA TIL.

Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.

Eg merka det med ein gong eg så henne komme. Her blir det vondt å vere. Slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt».

Din Tollak er en taus mann, men med et rikt artikulert indre liv?

Min kone sa ofte mens jeg skrev den romanen, «har du vært mye med Tollak i dag»? Kanskje det ikke er så kjekt for andre, men for skrivende folk er det fantastisk å få være i nærheten av et språk som koker. Sånn som tomatsaus koker, slik koker Tollak. Han syder og bobler og henter inn en språklig energi som er utrolig god å skrive på. Det var på mange vis en vanskelig roman å skrive, men rent språklig var den en befrielse.

Jeg har sett bilde av deg med en Tollak-caps. Er du selv litt Tollak?

Helt klart. Det var også noe av det spennende med denne romanen. Jeg stilte meg til disposisjon for Tollak og oppdaget at vi har en hel del til felles.

Men Tollak blir ensom av sin fanatiske og trassige måte å se på verden på. Og det er ikke første gang du har skrevet om fanatikere og ekstremister. I 1998 kom romanen «Renselse», om en religiøs seriemorder som prøver å tvinge frem Guds inngripen ved å foreta en rekke motbydelige handlinger?

Ja, det var en veldig ekstrem bok. Det var min første ordentlige roman, og det er interessant at du trekker parallellen til Tollak, for disse to romanene er i avgjørende grad frembåret av den egne ensomme, fanatiske stemmen. «Renselse» er en roman jeg i dag har visse problemer med, men som jeg også er svært stolt av. Hvis jeg hadde fått idéen i dag, skulle det blitt en jækla bra bok. Språklig synes jeg den er troverdig. Jeg hadde lest meg i hjel på Swedenborg, Ole Hallesby og en masse andre religiøse ekstremister, for å annamme det radikale, fanatiske språket.

Jeg intervjuet deg om «Renselse» for NRK i 1999, og da konkluderte vi vel, litt overfladisk, med at romanen advarer mot religiøs fanatisme. Men hva var din egen tiltrekning til slik religiøs besettelse?

Jeg er en ateist med veldig interesse for religion. Jeg var et svært religiøst barn, så jeg mener å kunne snakke om disse tingene både fra den kritiske utsiden og fra den opplevde innsiden.

Et redd barn?

Et skremt barn med et rikt indre liv og sterk innlevelsesevne. Hvis du tar et sånt ungt menneske fra Rogaland, og lager ligningen «+ religion», får du noe som begynner på «f» og slutter på «rykt». Dette var et vesentlig innslag i min oppvekst. Jeg var et lyst barn, et barn med store anlegg for glede, men jeg var også et skremt og veldig troende barn.

Religionen skremte deg, den trøstet deg ikke?

Nei, og det er et iboende religiøst problem, som vi kunne snakket mye om: religionens evne til å skape frykt. Troen trøstet meg dessverre ikke. Jeg la meg om kvelden livredd for å ha gjort noe galt. Ble liggende i sengen i svette og angst overfor Herren ... Men i dag interesserer jeg meg jo for hva som skjer med oss mennesker idet vi knytter oss til den abstraksjonen som religion er. Alle som leser mine romaner, vil se at det dukker opp religion i nesten alle bøkene mine, troende som ikke-troende, og gjerne på de merkeligste steder. I min romanserie om Hillevågsgjengen har jeg jo skrevet om de mest religiøse kriminelle som finnes: trofaste kirkegjengere som stemmer KrF. Den neste boken i serien er enda mer preget av religion, den heter «Assalamu alaikum», et lite hint om hvor vi er på vei. Men da jeg var et barn, hadde jeg ikke evnen til å betrakte religion som kunst, eller som språk eller oppløftelse. Jeg betraktet det bare som et direktiv, som et sett av regler og lover. Det var absolutt ikke godt for meg.

Hvordan ble du fri fra dette?

Ved å møte en masse radikale unge mennesker da jeg var 15–16 år. På barneteateret i Stavanger møtte jeg folk fra østre bydel, Kristoffer Joner og sånne folk som våget å si: «Næh, jeg tror ikke på Gud!» Det var en setning jeg aldri hadde turt å si selv. Der sto disse modige menneskene med palestinaskjerf og trakk på skuldrene og sa «Hæ», mens svetten rant inni meg. Men du spør om å være fri ...? Jeg strever jo med dette hele tiden, så jeg har aldri blitt helt fri. Jeg våkner opp hver morgen og sier at «nå må du være ateist».

«Jeg har alltid hatt et problematisk forhold til han i toppetasjen», sa du i 1999?

Jeg kan ikke få meg til å tro og ønsker heller ikke å underlegge meg en slik makt. Men det handler kanskje om beskyttelse og mental helse. For meg ville det ikke vært noen annen mulighet enn å gå hundre prosent inn. Det er det eneste jeg er god til, jeg er ikke noen type som gjør ting halvveis. Jeg kunne aldri blitt en tviler, eller en som bare går i kirka noen ganger i året. Da ville jeg følt meg som en hykler overfor min elskede Gud. Om jeg skulle vært en sann kristen, måtte jeg vært en skikkelig lutheraner og kjørt bånn gass. Og da skulle du fått se på huskestue! Nei, min menneskelighet, min sårbarhet og innlevelsesevne, har ikke godt av å tro. Derimot har jeg ikke hatt vondt av å lese disse fantastiske bibelske fortellingene, om Jakob i brønnen eller hva det måtte være, det er jo ellevilt god litteratur.

Du har gjort Tollak til en ikke-troende. Han er mye mer av et naturmenneske. Jeg ser at du nylig har skrevet en liten bok om Mikkjel Fønhus. Er det ikke også en god del Fønhus i Tollak?

Helt riktig. Fønhus hadde et utrolig interessant forfatterskap.

Men Fønhus hatet ikke bare den moderne sivilisasjonen, han hatet i grunnen også mennesker? Det var vel dyrene som var hans foretrukne selskap?

Ja, han ble anklaget for å være dårlig til å skrive om folk, og desto flinkere til å skrive om dyr. Og det er jo helt sant. I et brev skrev han til vennen Tarjei Vesaas, at jeg skulle ønske jeg var sånn som deg, Tarjei, som er så flink til å skrive om menneskene. Sannheten er jo at han ikke forsto menneskene, antagelig fordi han ikke hadde sterk nok interesse for dem. Jeg har for øvrig lest mye av litteraturen fra den generasjonen. Duun, Falkberget, Fønhus. Og ikke minst Vesaas. I fjor holdt jeg Vesaas-foredraget under Vinjedagane og fikk veldig mye ut av å lese flere av romanene hans om igjen. Ikke minst den både vakre og skjebnesvangre taushetskulturen som fremvises i bøkene hans. Veldig produktivt også med tanke på arbeidet med Tollak-boken, som rent språklig og formmessig har mye med Vesaas å gjøre.

Vesaas var jo nynorskforfatter, og selv har du nå skrevet to sterke romaner på nynorsk: «Tollak til Ingeborg» i 2020 og «Du er så lys», 2016. Hva ga det deg litterært å skrive på nynorsk?

Det konservative Stavanger er slett ingen nynorskby, bare så det er klart. Det fantes kun én nynorskklasse i byen min da jeg vokste opp, og det var helt fremmed for meg å skrive på nynorsk da jeg som ung begynte å skrive. Mitt forfatterskap ble selvfølgelig et bokmålsforfatterskap. Men så satt jeg der i 2015 og hadde begynt på en ny roman, og kjente at det buttet imot. Hvorfor samsvarte ikke idéen med utførelsen? Jeg fikk verken flyt eller klang, det var et eller annet galt. Så våknet jeg opp en morgen og tenkte: «Oh, shit! Eg kan skriva det på nynorsk!» Det var en eggende og voldsom tanke, jeg sprang til maskinen og opplevde ganske raskt et språklig nærvær og en kraft og som var forløsende. En svær opplevelse av noe autentisk, rett og slett. Dette forfatterskapet er jo ikke preget av distanse, det er preget av nærhet. Det er jo via språket vi forfattere erobrer nytt land. Da jeg tok steget over i nynorsken med «Du er så lys», ble jeg tospråklig forfatter, og det har jeg tenkt å være fremover.

Jeg vil snakke om «Du er så lys», for det er en sterk og viktig bok. Men først et kort sveip tilbake til begynnelsen. For da du midt på 1990-tallet fikk antatt din første bok, etter mange mislykkede forsøk, bestemte du deg for å flytte til Oslo?

«Nå blir jeg forfatter, da må jeg bo i Oslo for å være nær det litterære miljøet». Slik var min forestilling. Beundringen min for forfatterne i hovedstaden, og for dere som drev i tidsskriftet «Vagant» og arbeidet i radioprogrammet «Kritikertorget» ... beundringen min for hele det litterære livet i Oslo var grenseløs. Det var en slags guder, ikke halvguder, men guder. Jeg måtte inn der og være i nærheten av disse folkene som hver eneste dag jobbet med litteratur på øverste nivå i landet. Tor Ulven! Tone Hødnebø! Henning Hagerup! Jeg opplevde det som en læretid, og det hadde jeg utrolig godt av. Men så kan du også si at mitt forfatterskap heller ikke ble mitt forfatterskap, før jeg klarte å fri meg fra dette.

Da flyttet du tilbake til Stavanger?

Ja, jeg flyttet tilbake og fikk jordet litteraturen min. Men jeg måtte først innom Oslo, den turen var viktig, for det var en skole jeg dels skulle annamme og ta til meg, og dels frigjøre meg fra.

Og frigjøringen besto i at du skrev «Mannen som elsket Yngve» (2003)?

Da våget jeg å stole på min egen erfaring, på meg selv. Jeg har ofte lent meg på en anekdote fra Selma Lagerlöf i denne sammenhengen. Om jeg husker den riktig, så er den slik: Lagerlöf hadde gått på lærerstudiet i Stockholm og lyttet til de høye herrer og forsøkte å skrive som de store poetene. Men en dag gikk hun ned gaten, og tenkte plutselig: «Nei, vent nå litt! Alle galningene i Värmland jeg har vokst opp med, alt dette ville livet, buldrende livet, det kan jeg skrive om!» Og så skrev hun «Gösta Berlings saga». En lignende erfaring var det for meg å flytte hjem til Stavanger. Det var noe som løsnet, jeg turte å være friere, mer ekte og jeg ble mer lik den forfatteren som sitter her i dag.

Men var det andre grunner enn rent litterære til at du først ville reise vekk fra Stavanger?

Jeg var 17 år og følte meg ferdig med Stavanger. Vekk herfra! Jeg reiser og kommer aldri tilbake. Ut i verden, drit i denne forbanna provinsen. Reise bort. Veldig ungt.

Hva med faren din?

Pappen min og meg, det er et stort felt. Jeg måtte nok også vekk fra en urolig oppvekst, fra en pappa som var alkoholiker. Mamma og pappa hadde skilt seg og alt var utrolig bråkete. Hans nærvær i mitt liv var uhyre problematisk. Når jeg møtte folk på pub på den tiden og de spurte om foreldrene mine, sa jeg: «Jeg har ingen far».

Visste han at du sa det?

Jeg aner ikke. Det var krig mellom oss. Det var kritisk, og veldig bråkete … Men vi ble gjenforent, og det er det godt å tenke på i dag. Jeg er svært glad i ham og betrakter ting annerledes i dag enn jeg gjorde den gang.

Når døde han?

Pappa døde i 1998.

Det må også ha gitt deg en frihet å skrive mer personlig?

Ja.

«Kompani Orheim» (2005), den andre boken om Jarle Klepp, er en gripende far og sønn-fortelling, og slett ikke bare en feelgood-bok?

Den har bra energi, og den søker lyset. Men den foregår i mørket.

Jarle er en gutt som vokser opp med farens vold og alkoholisme, men han er en gutt som klarer seg?

Dette er litt fælt å snakke om, men siden du spør, var det ikke bare fint, men også redselsfullt å skrive «Kompani Orheim». Jeg følte at jeg trampet på pappa. Jeg syntes det var fælt, men jeg måtte gjøre det og jeg prøvde å gjøre det med omsorg og skikkelighet. Men det var fryktelig å gi den ut. Jeg kalte ham for Jarle Klepp og pakket inn historien så godt jeg kunne. Da jeg ga lanseringsintervjuer, ble jeg jo spurt om boken hadde noe med mitt liv å gjøre, for de luktet vel det. Men jeg sa «nei, nei, nei», det var min holdning i mange år. Jeg hadde ikke lyst å lage den forbindelsen mellom mitt liv og litteraturen, for det syntes jeg var litt skjendig ...

Tenkte du også det kanskje var feil?

Det tenker jeg av og til også i dag. Dette var veldig komplisert for meg, og er det fortsatt. Jeg bare håper det ble gjort på en okei måte. Boken der jeg gikk lengst, var roman nummer fem om Jarle Klepp: «Dette er mine gamle dager». Og det er kanskje den beste av dem, synes jeg selv. Men da den kom i 2011, kjente jeg at nå var dette selvbiografiske løpet fullstendig ferdig. Mitt forfatterskap kunne ikke holde på med det der lenger.

Hadde det også å gjøre med den nye måten vi begynte å lese virkelighets ... nei, jeg liker ikke det ordet ... lese autofiksjon på? Kunne «Kompani Orheim» blitt utgitt for eksempel i 2015? Hvordan ville det i så fall ha preget lesingen?

Godt spørsmål. Jeg ville ikke vært komfortabel med å gi ut den boken i det klimaet vi har nå. Sånn som jeg er laget, med mine anlegg for dårlig samvittighet, ville jeg syntes det var altfor ubehagelig. Jeg er himla glad for at jeg fikk gitt ut «Kompani Orheim» i fred som en roman om hvor vanskelig det er å leve sammen. Hele optikken har endret seg etter at min gode venn Karl Ove Knausgård ga ut «Min kamp». For all del, mange har skrevet gode autofiksjonelle romaner, men jeg kan bare ikke gjøre det. Jeg blir nervøs bare av å snakke om dette.

For du snakker heller ikke mye om det?

Nei, nå kan det holde. Og litterært sett, etter 2011 da jeg bestemte at dette var forbi, åpnet det seg et helt nytt forfatterskap fra og med første roman etter Jarle Klepp. Da begynte jeg å utslette meg selv og gi rom til alle de andre. Jeg tilbyr mitt intellekt og mine erfaringer og min kropp, dette tilbyr jeg til andre. Tollak får det tilbudet, Ingeborg får det tilbudet. Hillevågsgjengen. Når jeg står opp om morgenen, tar jeg farvel med Tore Renberg og ønsker de andre velkommen!

Det vet jeg ikke helt om jeg tror på! Men, hvordan reagerte moren din på bøkene om Jarle Klepp?

Mamma har en utrolig lojalitet til mitt arbeid, hun føler ikke at jeg skriver om henne, sier hun. Tidlig har hun ment at litteraturen er det viktigste, så hun har vært en fantastisk støtte. Det er hun den dag i dag. Hun var veldig lite plaget av de bøkene, og det ga meg et hint om at det tross alt var noe skikkelig med de bøkene.

I en detaljert artikkel om deg på Wikipedia står det at du har en ti år eldre bror som heter Dag Leonhard Renberg. Han vokste jo opp med samme far som deg. Hvordan reagerte han på bøkene?

Min bror døde noen måneder før «Kompani Orheim» kom ut. Og han har jeg snakket lite om. Det er det klare grunner til. Men jeg kan si at han, en mann som begeistret de han møtte, fikk et vanskelig og ulykkelig liv. Mer enn det ønsker jeg ikke å si. Jeg kan ikke gå inn og ta den plassen som mamma må få ha i fred, og barna hans. Men jeg har skrevet en bok som heter «Du er så lys», og den handler kanskje om det jeg nå ikke ønsker å si så mye om.

Nettopp. Den handler om en mann som likevel ikke var så lys. Det er jo en av dine aller beste bøker?

Det er min beste bok.

Den begynner litt à la Fosses «Nokon kjem til å komme». Det dukker opp en underlig nabo, men han er lys til sinns og alle trekkes mot ham i begynnelsen. Etter hvert er det noe skummelt med ham, spenningen stiger ... og det blir helt katastrofalt mot slutten.

De som har lest mine bøker, vet at det finnes mange eksalterte og kraftfulle folk i min litteratur. Dette er mennesketyper jeg har en dragning mot, og som jeg kjenner ganske godt, både hos meg selv og andre. Denne Steinar, som han heter, er en variant av denne mennesketypen. Han har dette fantastiske ved seg som vi kan oppleve med visse folk, det er akkurat som om rommet blir varmt når de kommer inn, bare ved blikket og faktene. De skrur opp temperaturen over alt, og sprer kraft og glede rundt seg. Denne nye naboen Steinar er sånn. Naboekteparet sitter og tenker, for en fantastisk fyr, han der Steinar, utrolig type! Så går det et par uker, og de begynner å spørre, mer og mer urolig, hva er det med han Steinar? Det er noe alvorlig galt her et sted! Slik er bevegelsen i den romanen.

De blir skrekkslagne når sønnen deres drar av gårde på hyttetur med ham og barna hans?

Ja, de tenker at nå går det gale her.

Det tenker vi som lesere også!

Jo, den romanen er ganske kløktig bygget opp. For plutselig sparker den deg i ansiktet. Det var meningen òg. Romanen kapper hodet av deg.

For bak det lyset hans er det et dypt mørke?

Et kolossalt depressivt, forferdelig mørke. Alle som har erfaring med depresjon, ordentlig depresjon, vet at det er noe av det skumleste vi mennesker kan oppleve, enten den vederfarer deg selv, eller du bare er i nærheten av den. Depresjon er en vill opplevelse, både fra innsiden og utsiden. Og det er dét den romanen bærer på.

Den handler om å fly høyt mot lyset, og så styrte ned i mørket? Manisk-depressiv, er det et dårlig ord, eller går det an å bruke det?

Absolutt. Det er en roman om dette. Og det kan jeg ganske mye om.

Etter 200 sider kommer dette brutale bruddet i boken: Steinar har tatt sitt eget liv. Så følger dagboknedtegnelser, der romanens forløp nå fortelles med Steinars ord, ikke lenger på nynorsk, men på et flatt og sorgtungt bokmål. Det er vondt å lese. Ett eksempel: «2. mars 2014. Det er en gråt bak øynene mine. Jeg vet at ansiktet mitt smiler, jeg vet at det er lyst, og jeg vet at jeg ler. Den hvite gråten har jeg inni meg. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, jeg vet ikke hva den handler om, jeg vet bare at jeg våkner om morgenen med et fremmed mørke i hele kroppen ...»

Når en forfatter legger inn 50–60 sider dagboksnotater i en roman, tenker jeg at de er autentiske. Enten har du skrevet det selv, eller funnet dem etterlatt av noen andre? Så hvor kommer de dagboksnotatene fra?

De kommer fra at jeg kan masse om dette.

Fordi du selv kan kjenne det slik?

Ja. Jeg kan av og til kan være der selv. Av og til kan jeg våkne opp om morgenen fylt av en helt uforståelig, skrekkelig tristhet.

For det er helt uforklarlig?

Helt uforklarlig. Ja, jeg ønsker ikke å snakke så veldig mye mer om dette, men jeg kan mye om det, fra egen erfaring og fra mennesker jeg har kjent. Men så har jeg også talent for å fly ganske høyt. For dét er talent.

Det er en gave fra Gud?

For meg oppleves det som en gave, ja. Men fra Gud? Derom strides de lærde.

«Eg bare elske litteratur!» pleide du å si. Du var jo en sånn hyper-programleder på TV for lenge siden. Og du spredte så mye lys! Og folkeopplysning! Det er jo du som er denne lyssprederen, Tore?

Nå blir jeg nokså sjenert. Dette er vanskelige ting å snakke om, og du er den aller første som plager meg med disse spørsmålene. «Du er så lys» har vært ute i fem år nå, men du er den første som ser ut til å lese den romanen som hva den også er: Et selvportrett. Det skjedde akkurat nå. Du må skjønne at for meg er dette ganske nye oppdagelser. Jeg pretenderer ikke å kjenne meg selv veldig godt. Jeg var antagelig den siste i min omgangskrets til å skjønne at jeg har det slik: flyr så høyt. Hva er det man kaller det i dag? Hypomani? Jeg er ikke veldig glad i diagnoser og bruker ingen av dem om meg selv.

Når du er der nede, da kan du ikke skrive, da kan du ikke gjøre noen ting?

Store vansker med å gjøre noe som helst, ja. Da må jeg tvinge meg ut av det, dra meg ut av det.

Hvordan opplever du det du beskriver her?

Jeg er nok litt redd for å miste flyvedyktigheten min. For jeg kan komme veldig høyt opp og der oppe skjer det ganske forbløffende ting som man helst ikke vil gå glipp av. Tempoet i hodet er fantastisk, lettheten i kroppen, helt utrolig. Og så går det bare fortere og fortere. Du kommer superhøyt opp og blir så sterk. Du får superkrefter, du kan løfte alt og alle rundt deg og alt er bare helt fantastisk. Når jeg har det sånn, kan jeg skrive 80 sider per uke. Jeg våkner grytidlig om morgenen og synes jeg kan høre lyder på andre siden av kloden, eller dypt nede i historien, og å få dette ut i språket, den kraften, er enormt herlig. Jeg kan skrive masse om Rudi i Hillevågsgjengen, for eksempel, det er bare å gi bånn gass. Men det er ikke bra, vet du, å være der oppe for lenge, for når du kommer for høyt opp, da mister du nattesøvnen, du mister oversikten over deg selv, du feiltolker deg selv i verden og verden i seg selv, og hverdagen står i fare for å bryte sammen mens du flakser av gårde. Og det er ikke bra å miste de tingene som gjør at du klarer å leve i hverdagen. Du må ikke gjøre det. Så jeg har funnet noen metoder for å stanse meg selv når jeg er på vei for høyt opp.

Kan du si noe om dine arbeidsmetoder i lys av dette?

Jeg prøver bare å jobbe regulert. Det er hverdagen som er min venn, selv om jeg egentlig synes den er nokså kjedelig. Å ha noen gode unger og en god kone og god mor ... og stå opp til faste tider. Nå som jeg er 49 år, kan jeg si det. Det er bare det jeg må gjøre, det er ikke mer hemmelig enn det. For hvis jeg gir etter for all flaksingen, da kan jeg krasje. Da er jeg som de fuglene som flyr rett på vinduet.

Er du redd for å komme for høyt?

Jeg er mye reddere mørket. Dette depressive mørket som av og til kommer, det liker jeg veldig dårlig. Det var det ikke så mye av da jeg var ung. Men å fly høyt, det synes jeg egentlig er fantastisk.

Tollak, derimot, han er trassig og vrang og mørk til sinns. Men han er jo ikke deprimert?

Nei, ikke i det hele tatt. Han synes nok depresjon er et påfunn fra psykologer. Han synes nok deprimerte folk bør ta seg i sammen. Han er fast i fisken, Tollak. Og så blir han aldri redd. Han kan stå rett foran sivilisasjonen og forakte den ... og være helt sikker på at han har rett.

Og så er han en handlingens mann. Det er en scene i boken der noen ungdommer har begynt å selge narkotika i bygda?

Det liker han dårlig. Tollak står nede på det der forbanna byggevareutsalget, hvor han nå må gå og kjøpe det han en gang solgte på det nedlagte sagbruket sitt, og så kommer det bort en tulling fra byen og prikker ham på skulderen og sier: «Du vet, Tollak, at de har begynt å selge narkotika til ungdommene på skolen». Da finner han ut at disse folkene holder seg i et speiderhus inne i skogen, og setter seg i pickupen og kjører ned dit. Så sparker han inn døren og banker dem til blods. «Kom an, Tollak!» tenkte jeg da jeg satt og skrev dette. «Nå tar du dem! Ta dem!».

Tollak kan også elske. Han har omsorgen for en utviklingshemmet gutt, og han elsker sin Ingeborg. Boken din er på mange måter en rasende og forskrudd kjærlighetshistorie. Men Tollak har ikke kontroll over kreftene sine, heller ikke lidenskapen sin, og ender som voldsmann?

Romanen er skrevet i dette paradokset, som ga meg mye. Tollak kaller seg selv en kjærlighetens mann, og det er slik han betrakter seg selv. Alt han gjør, gjør han av kjærlighet. Til jorda. Til arbeidet. Til Ingeborg, til Oddo, til ungene. Til det han opplever som ekte. Og hans instinkt er å verne dette mot ytre fiender. Fienden er nå kommet til dørtrammen hans. Den vil inn i huset. Finden er, enkelt sagt, vår samtid med sin stupide modernitet. Dette er livsfornærmelsen han opplever. Og hans løsning er å kjempe mot dette, som om det var en ekte, hellig krig, også med vold. Problemet er at Tollak krever å være den som bestemmer hvem som har rett, og problemet er, som du sier, at han ikke har kontroll over voldsbruken sin, og den skal vise seg å frarøve ham det mennesket han elsker aller høyest.

Tollak til Ingeborg har blitt en bestselger og solgt i 50.000 eksemplarer. Hva tror du den har truffet i folket? Er det et slags norsk Trump-segment?

Til dels tror jeg faktisk det. For hvis Trygve Slagsvold Vedum blir statsminister i Norge, er det blant annet på grunn av dette som skjer med oss akkurat nå. Jeg er sikker på at mange av oss har fått nok nå, på så mange plan. Fått nok av en gjennomteknologisk hverdag. Nok apper, nok digitale påfunn vi ikke opplever at vi trenger. Det blir alltid risikabelt i et samfunn når for mange mennesker føler en sterk fremmedhet i forhold til samfunnsutviklingen. Jeg tror vi er der nå. Ved det punktet hvor det koker over. Det Trumps framgang var et symbol på, angår oss. Trump er det lett for mange av oss å avfeie, men jeg tror vi må være klar over at han er den banale og vulgære utgaven av en livsfølelse mange har. Og det er kanskje en litt ugrei erkjennelse for mange. Tollak, derimot, hører hjemme i dette bildet. Han kan sitte og høre på radioen at en eller annen forbanna idiot fra Staten snakker om at nå skal de gamle profitere på den nye digitale hverdagen, på ny sensorteknologi og at alle byer i Norge skal bli smarte.

Tollak blir så galen av å høre på dette, at han trekker støpselet ut fra veggen og hiver radioen baki pickupen. Når han så får høre en fyr på tv som snakker om «kjenslene sine», så gjør han det samme med tv-apparatet: kaster det på samme lasset. Han kjører ned til byggevareutsalget og slenger driten fra seg der. Så kan du si, «Tollak, for en idiot!». Men du kan òg kjenne at dette har mange av oss lyst å gjøre. Jeg kjente da jeg skrev, at dette nok er fiksjon og litteratur, men det er også sant. Svært mange av oss har fått samtiden i halsen. Vi får ikke puste. Vi lever i et uforskammet samfunn. Hensynsløst, ikke sant, og hvor rart er det? Teknologi er ikke en omsorgshandling, uansett hva de som selger deg teknologiske løsninger ønsker å hevde. Jeg følte at Tollak ga et svar på den livsfornærmelsen vi opplever akkurat nå, ganske mange av oss. Jeg tror jeg fant et språk for det, og en karakter for det.

Da vi snakket sammen i 1999, hadde du et forfatterideal som du kalte en forståelsens etikk. «Denne etikken går enkelt sagt ut på at for å bli kvitt noe, må vi forstå det». Vil du fortsette med dette?

Snakket jeg om det den gangen òg? Fantastisk. Jo, hvis du du er forfatter, må du fortsette med det som er talentet ditt. Det er veldig mye jeg ikke får til, men en sånn forståelse synes jeg at jeg får til når jeg er på mitt beste. I de siste årene har jeg mer og mer betraktet forfatterskapet mitt som et slags sykehus. En slags omsorgsanstalt. Et sted hvor alle mennesker blir sett for hvem de er, hvor de blir tatt vare på, og det på en måte som vi mennesker aldri klarer å gjøre i selve livet.

Et sted for «skada gods», som du har kalt en av bøkene dine?

Dette er kanskje både romantisk og idealistisk, men jeg liker å tenke på litteraturen som en instans i våre liv, og i samfunnet, som tar seg av folk på en dypt humanistisk måte og setter til side de fordommene ingen av oss blir fri fra. Jeg er jo et mye bedre menneske i litteraturen min enn jeg er i livet. Hvis litteraturen kan være et sånt sted, synes jeg det er skikkelig vakkert. Et sted det er noe som oppløftes. Jeg trenger å forstå kunsten som et sted med et konstruktivt syfte. Hvis ikke blir det for trist og for mørkt, og det er mørkt nok fra før av. Jeg trenger ikke mer av det. Jeg trenger oppløftelse.