Kjendisene har forsvunnet – og bandittene våger seg ikke dit

En gang var Hotel Oloffson Haitis hippeste kjendishotell. Etter hvert som kriminelle gjenger har tatt over landet, har imidlertid hotellet blitt tømt for gjester.

Da KulturPlots utsendte sjekket inn og snakket med eieren, føltes det som å reise gjennom Haitis historie.

– Jeg later som om jeg er likegyldig til dette stedet, men det er jeg ikke. I så fall hadde jeg forlatt det for godt, sa han.

For å komme til Hotel Oloffson reiser man, som så ofte i Haitis hovedstad Port-au-Prince, enklest på motorsykkel. På to hjul kan man smidig kjøre slalåm mellom veigroper og ødelagte vannledninger, forbi evige bilkøer og frittgående geiter som roter i søppelhauger. Røyk fra brennende søppel slår iblant mot ansiktet, akkurat som matosen fra grillet kjøtt som selges fra rullende matstander, og svarte eksosskyer fra gamle, stinkende busser. Men fram kommer man.

Til slutt, ved et veikryss i den vestre utkanten av Port-au-Prince, åpenbarer det seg et hvitt, stikksagsbearbeidet trepalass med finhakkede balkonger og tårn. På den svarte metallporten har bokstaven «O» trillet vekk: «Hotel _loffson». Det er et av Karibiens, og verdens, mest legendariske hoteller.

Celebre gjester

Rommene bærer fortsatt navn etter sine tidligere gjester. Mick Jagger-rommet titter over svømmebassenget. Susan Sarandon og Jaqueline Kennedy er i overetasjen. I luksussuiten John Barrymore sover man under et stort myggnett i en åpen takleilighet.

På morgenene gir solen et oransje glimt over pepperkakearkitekturen. Det er dét den unike byggestilen som fylte Port-au-Prince finere strøk på 1800-tallet kalles.

På kveldene sirkulerer flaggermus lydløst omkring mellom bronseskulpturene i Hotel Oloffsons matsal, i skinnet av tente lykter.

Svensk sjøkaptein

Hit kom den svenske sjøkapteinen Werner Gustav Oloffson i 1935 og bestemte seg for å åpne et hotell. Et par år etter åpningen satt den amerikanske tegneren Charles Addams her og tegnet Familien Addams-seriens hjemsøkte bosted, med hotellfasaden som modell. Senere utgjorde hotellet handlingen i Graham Greenes berømte 60-tallsroman The Comedians.

I The Comedians beskrev Greene hvordan man som hotellgjest «forventet at en heks eller en manisk betjent» skulle åpne døren til hotellentreen. Men «da lysene ble tent blant palmene så bygningen skjør, vakker, historisk og absurd ut, som tatt ut av en eventyrbok», la han til.

Han skrev romanen mens han bodde i hotellets vestre fløy. I dag bor eieren Richard Morse i hans gamle rom. Han ønsker ikke å vise det frem til besøkende.

– Det er et jævla rot der inne, unnskylder han seg.

Richard Morse har et tørkle i kragen og håret ligger i en grå flette. Til tross for at hotellet er tomt er han kledd for å ta imot besøkende når som helst. Han lener seg mot den gamle mahognybaren, der «verdensvante som snakker politikk, tankefullt dreper termitter med tomlene mens de minnes landene de har sett» brukte å sitte på rad og rekke, som Washington Post skrev i en artikkel på 1980-tallet.

Verdens første frie svarte republikk

Han titter opp på en ansiktsbyste med Napoleon-hatt som henger overfor baren. Den forestiller revolusjonslederen Jean-Jacques Dessalines, som før han ble myrdet i 1806 gjorde Haiti til verdens første frie svarte republikk.

Richard Morse lyser av stolthet når han forteller. Om historiens første fremgangsrike slaveopprør, som gjorde Haiti til et forbilde for slavemotstanderne over hele verden. At den historiske arven medfører en plikt til å kjempe for landets fremtid.

Han smatter på et glass rom og cola og nikker mot ytterligere et gipsansikt som er nesten identisk med det første.

– Jeg bestilte en Dessaline-byste og en annen byste, og så sendte de to Dessalines-byster. Da ble jeg forbannet. Men med tiden forstår man hvorfor slike saker hender.

Han kikker ned på meg med et skeivt smil.

– Det er her han sover. Dessalines spøker her.

Det er egentlig ikke overraskende at nasjonsgründeren Jean-Jacques Dessalines hjemsøker Hotel Oloffson. Hele Haitis historie sitter i de knakende veggene. Trepalasset, innrettet med fargerike malerier fra tiden da restauranten fungerte som kunstutstillingslokale, er som en metafor for nasjonens dramatiske fortid.

Det ble etablert av den mektige Sam-familien, som avlet intet mindre enn to haitiske presidenter rundt det forrige århundreskiftet. Sistnevnte ble lynsjet til døde i 1915, noe som førte til at familien sluttet å benytte bygningen som sin private residens.

Den amerikanske marinekorpset gjorde om bygningen til et militærsykehus da de «for å tilbakestille ordningen» okkuperte Haiti etter presidentlynsjingen i 1915. Mahognybaren sies å være laget av et biljardbord som de satte igjen etter seg.

Etter at kaptein Oloffson forlot hotellet, ble det tatt vare på av blant andre en amerikansk fotograf som hadde alligatorer i svømmebassenget, og en haitisk saksofonist som var fengslet av den myteomspunnede François Duvaliers diktaturregime.

Den nå 64-årige Richard Morse tok over Hotel Olofsson i 1987. Da lå landet i ruiner av politisk vold og en aids-epidemi. Han jaget ut en flaggermuskoloni fra bygningen og gjorde hotellet til det første som åpnet etter at Duvalier-regimet fallt året før.

I et tidsskriftsutklipp fra 1988 som henger på veggen ved resepsjonen, siteres Morse: «Å holde Oloffson stengt mens landet går nedenunder ble for mange tragedier på en gang».

Voodoo-bønnerom

Richard Morse ønsker velkommen i et lite rom ved siden av resepsjonen. Det bruker å være kontoret hans, sier han, men han gjorde det om til et voodoo-bønnerom. En oljelampe på gulvet avgir en intensiv, surrende lyd foran en stol med en sliten dyne.

– Om du vil be til åndene, tenner du lampen og setter deg i denne stolen, sier han.

Offisielt er det bare noen få prosent som utøver haitisk voodoo, men langt flere utøver religionen i hemmelighet. De som avsløres som voodoo-utøvere utsettes ikke sjelden for hatkriminalitet.

Hotel Olofsson er en av få plasser der voodoo-tradisjonen er eksponert med stolthet. Gården er full av voodoo-statuer, rommene preges av voodoo-kunst. De fascinerer utenlandske besøkende, men skremmer lokalbefolkningen. «Det er mange som vegrer seg for å sette sin fot her på grunn av voodoo-en» sa for eksempel en taxisjåfør som motvillig hentet meg på hotellet den første dagen.

Reaksjonene berører ikke Richard Morse. Iblant kler han seg ut som voodoo-ånden Barón Samedi, med høy hatt og svart kappe, ånden du finner som statue ved inngangen.

– Min første natt på hotellet tittet jeg ut gjennom vinduet og så en silhuett. Og jeg bare … forsøkte ikke å få panikk. Det var dødsånden Barón Samedi. Neste natt så jeg det samme igjen. Og det var på den måten jeg sluttet med å stille spørsmål ved voodoo-en. I stedet sluttet jeg meg til den.

Det var en voodooprest som overtalte ham til å ta over hotellet. Hvem ellers? Richard Morse tar sjelden ordre fra noen. Men moren hans var en berømt voodooprest og han hadde lært seg å respektere slike.

I bønnerommet står et albumcover med hennes portrett.

– Det er et musikkalbum hun ga ut i 1953.

Han holder frem et innrammet bilde på hyllen nedenfor.

– Det er min halvbror som gikk bort i 1996. Det ser ut som om vi ikke likner hverandre, men se hvordan vi står på eksakt samme måten!

Halvbroren hans var et resultat av et utenomekteskapelig forhold mellom hans mor og et medlem av Sam-familien, som fortsatt var hotellets offisielle eiere. Det var halvbroren som ga Richard Morse hotellnøklene.

– Jeg antar at han stolte mer på meg enn på de andre i hans familie.

Startet voodoo-rockeband

I løpet av tre tiår lot Richard ingenting stoppe hotelldriften. Han startet et voodoo-rockeband som spilte hver torsdag i hotellrestauranten. Bandet ble berømt for sin protestmusikk mot diktatoren Raoul Cédras som tok makten i 1991 etter at landets første demokratisk valgte president måtte flykte fra landet.

Torsdagskonsertene fortsatte, til tross for at Richard Morse mottok drapstrusler. Bandet ble arrestert midt under en konsert, og landets øvrige musikere ble tvunget til taushet av regjeringen. Det gjorde Richard Morse til en av Haitis mest kjente musikere og et av hotellets trekkplastre for de haitiske besøkende. Folk kommer fortsatt hit for å be om autografer og for å få tatt bilder sammen med ham.

– Jeg stod opp for det haitiske folket. Akkurat som Dessalines hadde gjort! Det er vel derfor han hilser på meg iblant.

Ødeleggende jordskjelv

Til og med etter det ødeleggende jordskjelvet i 2010 stod hotellet igjen, mens husene rundt ble rasert. Richard Morse får frysninger av at folk «trodde det var voodoo-en og flippet ut».

Som et av Port-au-Prince sine få intakte hoteller med internett, ble det raskt fullbooket av journalister, bistandsarbeidere og kjendiser som ville utøve veldedighet etter katastrofen. Richard Morse sjekket inn film- og tv-stjerner som Susan Sarandon og Anthony Bourdain.

– Jeg hadde ingen aning om hvem den karen, Anthony, var. Hans team ringte meg daglig i løpet av flere uker før han kom og spurte om det ene og det andre. Jeg tenkte, «hva i all verden» …

Anthony Bourdain, amerikansk kokk og programleder som tok sitt eget liv i 2018, sendte en reisereportasje fra Hotel Oloffson et år etter jordskjelvet. I klippene så hotellmiljøet likt ut som i dag: Palmeblader som henger over den kratt-aktige hagestien, kurvstolene med de hvite dynene på terassen, det dunkle lyset fra lysekronene i restauranten, takviftene som snurrer svaiende høyt opp i taket, det rustne speilet over baren.

I dokumentaren satt Richard Morse og fortalte om timene etter jordskjelvet. Om hvordan han snakket med noen som satt fast under en kirke, som fortsatt levde mens kroppene ved siden av var livløse. «Det var en rar følelse å måtte gå derfra».

Men også om hvordan mennesker applauderte da presidentpalasset fallt sammen. Han og programlederen lo godt av Richard Morses minne. At folket, midt i kaoset, kunne triumfere over den upopulære regjeringens sammenbrudd. «Akkurat sånn!», nikket Morse og klappet i hendene i klippet fra 2011.

Han minnes innspillingen med et smil, men presiserer at han ikke tok lettvint på kaoset etter jordskjelvet. Han rister avvæpnende på isen i drinkeglasset sitt.

– Da jeg så ødeleggelsen begynte jeg å fundere på hva jeg kunne bidra med. Jeg bestemte meg for å bli en politisk opinionsdanner, sier han på sitt åpenbare grandiose vis.

I 2011 deltok han i presidentvalgkampen for sin fetter Michel Martelly, tidligere kjent som sangeren Sweet Micky, sammen med den haitisk-amerikanske rapperen Wyclef Jean. De ble et vinnerkonsept. For første gang ble en president innsatt uten voldsomheter.

Men det tok ikke lang tid før korrupsjonsskandalene haglet rundt Martelly-regjeringen. Til slutt brøt Richard Morse all kontakt med fetteren i protest. Han skrev en sang som låt: «(…) fetter, det er ikke som du lovte meg».

Hevnen slo senere tilbake på ham selv – indirekte, men brutalt.

Michel Martelly ga fra seg partiledervervet til sin håndplukkede erstatter Jovenel Moïse i 2015. Moïse vant senere presidentvalget i 2017, men Martelly fortsatte med å styre partiet i det skjulte, ifølge en artikkel i New York Times. Sammen tok de i bruk voldsomme metoder for å sikre seg makten.

Bandittgjenger tar over

En rapport fra Harvard Law School har vist hvordan høyt posisjonerte regjeringsmedlemmer rekrutterte bandittgjenger for å ta livet av opposisjonelle, åpnet ild mot opposisjonens høyborg og brant ned husene deres. Som takk for hjelpen fikk gjengene penger, våpen, politiuniformer og statstjenestebiler, samtidig som rettssystemet forvitret. De vokste seg til monstre med tentakler som slynget seg helt inn i kretsen rundt Hotel Oloffson. Bydelen ble en såkalt rød sone, som mennesker ble advart mot å besøke.

Plutselig uteble hotellbesøkene på grunn av redsel for gjengene. For første gang ble de populære torsdagskonsertene avlyst.

I dag gjestes Richard Morses gamle kjendisrede bare av spøkelser. Han anser rødsone-advarselet som malplassert, en makthavers komplott mot hotellet som han har drevet siden han var 29, der han har «møtt verden» og sett sine barn vokse opp.

I motsetning til mange andre hoteller i byen har gjengene aldri nærmet seg Hotel Oloffson, hevder han. Likevel har han ingen planer om å gjenoppta konsertene i sin restaurant.

– Jeg er for sint over tilstanden i dette landet. Og jeg klarer ikke å holde kjeft. Det er farlig for oss.

En drøy måned senere har Richard Morse pakket sine kofferter, på vei mot USA. Han ser utover sitt hjemsted for siste gangen på ubestemt tid. Hendene hviler på terasserekkverket. Den hvite malingsfargen er mykslipt og flakket etter mange års salte vinder fra det karibiske hav, som skimtes i horisonten.

– Jeg antar at jeg burde male igjen. Det er mye jeg burde ha gjort her, sier han resignert.

Bak ham er terassens lykter slukket, og stearinlysene på bordet flagrer i skumringen. Nok en myrdet leder kaster sine mørke skygger over hotellet etter 7. juli 2021. Da ble president Jovenel Moïse skutt og drept i sin egen seng.

Holder igjen drivstoff

I maktvakuumet som oppstod etter presidentmordet har kriminelle gjenger tatt kontroll over mer enn 60 prosent av hovedstaden. De legger beslag på landets drivstofftilførsel og blokkerer trafikken når de føler for det. Mennesker holder seg innendørs om kveldene av redsel for kidnappinger. Ofte har de lampene slukket for å spare på den gassen som ennå ikke er beslaglagt av gjengene.

I Anthony Bourdains Haiti-reportasje fra 2011 fortalte Richard Morse om hvordan han mintes byen etter at jordskjelvet hadde tatt livet av 300.000 mennesker på en dag: «Alt man kunne høre var skrik».

I dag, 12 år senere, er dette igjen en presis beskrivelse av Port-au-Prince. Kvinners skrekkslagne skrik – for det er alltid kvinnenes – og gjengenes skyting er det eneste som nå og da skjærer igjennom den stillestående, spøkelsesaktige stille flermillionersbyen om kveldene.

– Mitt sinne over den bevegelsen går utover dem som er rundt meg. Så det er best å reise herfra, sier Richard Morse.

Akkurat som så mange andre haitiere er han åpenbart splittet mellom pliktfølelsen av å bli igjen for å kjempe for sitt hjemland, og beslutningen om å forlate nasjonen der krisene aldri virker å ta slutt («Jeg later som om jeg er likegyldig til dette stedet, men det er jeg ikke. I så fall hadde jeg forlatt det for godt»). Å forlate sitt livsverk, eller å holde det i live. Han sier at han skal fortsette å skrive låter og spille med sitt voodoo-rockeband, men i stedet holde konsertene i USA. At han ikke vil stenge hotellet. Den som vil kan booke noen av de 20 kjendisrommene og oppvartes av det fem manns store hotellpersonalet.

Senere spør jeg personalet om hvordan det har seg at Hotel Oloffson ikke vil bli invadert av de kriminelle gjengene, hvorfor bandittene – til tross for at hotellet er et av få i Port-au-Prince som ikke har væpnede vakter – ikke bare går inn, raner den dyrebare kunsten og kidnapper alle de vil?

«Det er voodoo-en», får jeg til svar. Ingen våger seg inn med onde hensikter til et sted fullt av voodoosymboler og som eies av sønnen til en voodooprest – ikke en gang Haitis bandittgjenger.