Annonse
Robert Zimmerman, enda bedre kjent som Bob Dylan, fyller 80 år. Her slik vi er vant til å se ham de siste årene – på scenen (et sted vest i Frankrike i 2012) iført cowboyhatt.   Foto: Fred TANNEAU / AFP  
Møte med...

Den aller største fyller 80 år

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv.

SYNSPUNKT. Å mene noe om Bob Dylan er en utpreget risikosport. Det finnes flere Dylan-eksperter i Norge enn det finnes USA-eksperter, så dette kan bli stygt.

Og jeg er ingen ekspert. Men jeg elsker ham.

Bob Dylan kom til meg på samme måte som både Stones, Bowie og andre gjorde det: Ved å snike meg inn på rommet til storebrødrene mine gjennom hele 1970-tallet. Der var det en platespiller og en bunke LP-plater. En av dem het Street Legal, og spor nummer 2 på B-siden het Señor. 5,42 minutter senere var jeg frelst. Ikke spør hvorfor det ble akkurat den låta. Jeg aner ikke. Jeg likte stemmen så godt. Måten Dylan spyttet ut det jeg antok var ironiske spørsmål. Og antagelig fordi han brukte et spansk ord i tittelen. «Will there be any comfort there, Señor?». Det syntes jeg var tøft.

Siden har Bob Dylan vært en del av familien.

Jeg tror aldri jeg har hatt en kjæreste som ikke liker Dylan. Dessuten er han veldig bra på kjærester. Musikalsk i alle fall.

Han har «verdens beste slå opp-sang». Til alle som sliter i et haltende forhold: gjør et stykke fysisk arbeid (male en oppgang i en bygård, var det jeg gjorde), sett på Don’t Think Twice på full guffe, og du er klar for å gå videre i livet etter tre minutter og seksten sekunder. «I give her my heart, but she wanted my soul. Don’t Think Twice, It’s Allright».

Men Dylan kunne lage sanger som hyllet kjærligheten også, han. Jeg hadde en kort periode – dette er helt sant – en engelsk kjæreste som het Sara. Det hadde Dylan også en gang. Og han laget en av verdens vakreste sanger om sin Sara.

Hun jeg giftet meg med, hun elsker selvsagt Bob Dylan hun også. Musikken til «brudevalsen» var enkel å velge. Vel, egentlig ikke, artisten var enkel å velge, men Dylan har så mye å velge i. Skulle det bli Make you Feel my Love? Eller kanskje Is Your Love in Vain? Det endte med When the Deal Goes Down, og vi holder sammen ennå.

Ikon. Bob Dylan på høyden av en skyhøy karriere. Fra en konsert i Madison Square Garden i New York i 1975. (Foto: AP /Ray Stubblebine)  

Men Dylan er selvsagt så mye mer enn sanger om stor eller bristende kjærlighet. Den mannen har laget sanger om det meste. Anti-krigs-sanger − som fortsatt står seg− var kanskje det som gjorde ham til superstjerne. Jeg ble nesten pasifist da jeg hørte Masters of War − så enkel, så sint, så sterk. Eller A Hard Rain's a-Gonna Fall. En tekst de fleste Dylan-fans har grått av en eller annen gang.

Han synger historier som ingen andre. Det er ikke alltid verdens beste komposisjoner. Men det er musikk i tekstene. Noen av dem blir aldri utdaterte.

Sangen Hurricane, som handler om politiets overgrep mot en svart bokser, slår som en knyttneve fortsatt – rett inn i Black Lives Matters-debatten.  

Jeg er ingen musikknerd, og jeg kommer til kort når «ekte dylanister» diskuterer versjoner, konserter, turneer og «perioder». Men jeg har sett Bob Dylan live mange ganger. For meg er høydepunktet da han spilte på Norwgian Wood-festivalen i Frognerbadet i 1998. Da snakket han til publikum opptil flere ganger. Han smilte så alle kunne se det og han tok til og med noen små dansetrinn på scenen. Og han spilte både Masters of War, All Along The Watchtower og Forever Young.

Det er ikke alle Dylan-konsertene som er like gode. Og ingen av dem er helt like heller. Han kan starte på Blowin in the Wind, og du hører ikke hvilken låt det er. Du vet aldri hvor han går og hvor han skal. Noen ganger hører du ikke hva han synger, hvilken låt det er eller hvorfor han i det hele tatt er der. Men når han er i slaget, i form, da er han musikk. Han er live. Han er i live. Han er artist. Han spiller konserter, og ingen vet når hans «Never Ending tour» slutter.

Som Dylan-fan er det ikke til å unngå at man går på noen smeller

Det som gjør at jeg setter Bob Dylan høyere enn for eksempel The Rolling Stones (uff, dette er vondt å erkjenne …) er at hvis du har vært på en Dylan-konsert i løpet av de siste 10-15 årene, så har mer enn halvparten av låtene han framfører kommet til etter 2000. Går du på en Stones-konsert, er kun en eller to fra de siste 20 åra. Det gjør Dylan mer uforutsigbar – på godt og vondt. Men det er også det som gjør ham til en stor kunstner. Han lager fortsatt ny musikk.

Legendarisk konsert. Bob Dylan i på Norwegian Wood Frognerbadet i 1998. (Foto: Lise Åserud / NTB)  

Som Dylan-fan er det ikke til å unngå at man går på noen smeller. Den vanligste er å gå på en konsert der mannen er enda mer introvert enn vanlig, og stort sett står med ryggen til publikum. Og enkelte av låtene hans kan nok bli vel kontroversielle, selv for ihuga Dylan-entusiaster. Det ble for eksempel bråk da han i 1982 kom med låta Neighborhood Bully – som er en dårlig skjult hyllest til Israel. Kontroversiell, men fortsatt skremmende aktuell. Selv sier Dylan at han ikke har noe politisk budskap, verken i den sangen, eller andre. Men når du synger «The neighborhood bully he just lives to survive. He's criticized and condemned for being alive» − vel, da tar du nok et standpunkt. Israels venner fikk I alle fall et nytt idol etter det.

Den største smellen jeg gikk på, var rett etter at jeg oppdaget Dylan. Som nybakt ungdom gikk ukepengene til en ny Dylan-skive som nettopp var ute.

Men mannen hadde plutselig blitt blod-kristen! Alle tekstene på Slow Train Coming var religiøse.  

Det var litt nedtur for en som ville føle seg litt kul i gata. Men altså, «Man gave Name to all The Animals, in The Beginning», høres bare dødstøft ut fortsatt.  

Han er jo feilbarlig Dylan også, gamle mannen. Og under de siste konsertene har det vært mer piano enn gitar. Men likevel. Han treffer noe bortenfor intellektet og bortenfor hjertet. Han spiller virkelig på «hele registeret». Sårt. Rått. Søtt. Tøft. Hardt. Mykt. Haltende. Krystallklart.

Til uka runder han 80. Når korona tar slutt, krabber nok Bob Dylan opp på scenen igjen.

DP Helg

Dagens Pesrspektiv har nå si egen lørdagsutgave! Her er det mer om kunst og kultur, enn i de travle ukedagene. Sjekk ut DP helg her. 

 

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse
Annonse

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse