Annonse
En av grunnene til at det nettopp er ulven som setter våre sinn i kok, er våre forestillinger om den. For å belyse dette, går vi til folketroens verden, og til ulvens mytiske slektning varulven.
Varulvens hemmelighet

Trekk av varulven dens pels og du vil finne et enda mer uhyggelig dyr: Mennesket

Siste noenlunde pålitelige tellinger viser at det fins omtrent 5.380.000 mennesker, 2.500.000 sauer og 90 ulv i Norge. Rundt 0.6 prosent av sauebestanden ble siste år angrepet av rovdyr. Jerv sto bak mer enn 40 prosent av dette igjen, gaupe 23 prosent og på en omtrentlig delt tredjeplass kom kongeørn og ulv med rundt 10 prosent hver.

Jeg har ikke tenkt å delta i ulvedebatten, bare påpeke at den i litt større perspektiv kan virke underlig. Jo visst kan vi forstå at dyrevern kolliderer med saueavl, eller minne om at by og land på enkelte punkter slett ikke har gått hand i hand i Norge, det var høy temperatur i EU-stridene også. Men ulv? Ville det ikke vært vel så rasjonelt med en gaupedebatt? Veps, hoggorm og til og med elg er statistisk sett atskillig farligere for mennesker, så hvorfor er det aldri opphetede diskusjoner om dem?

Varulven

En av grunnene til at det nettopp er ulven som setter våre sinn i kok, er våre forestillinger om den. For å belyse dette, går vi til folketroens verden, og til ulvens mytiske slektning varulven. Ikke fordi den er utrydningstruet, for det er den slett ikke, men fordi den forteller noe om menneskets forhold til andre dyr.

Kobberstikk fra 1700-tallet av en varulv som angriper. Illustrasjon til den sveitsiske teologen Johann Geiler von Kaisersbergs Die Emeis opprinnelig fra 1516, en prekensamling som blant annet tar for seg heksekunster og folketro. Foto: Ukjent – Google Arts, Sidky H. «Witchcraft, Lycanthropy, Drugs and Disease: An Anthropological Study of the European Witch-Hunts». N. Y.: Wipf and Stock

Og den finnes, ikke bare i folketroen, men også i rettsdokumentene. I oktober for 422 år siden ble en tysk varulv dømt til døden «ved steile og hjul», en form for dødsstraff som gikk ut på å pine og til sist drepe den dømte ved hjelp av et tungt hjul som knuste knoklene. Kroppsdelene ble så hengt opp til utstilling på en steile, altså en stolpe. Selve opphengingen, steilingen, skulle ydmyke den dømte offentlig og sverte ettermælet. En slik henrettelse ble også kalt radbrekking, etter det tyske ordet Rad, hjul, det man skulle brekke eller altså knuse knoklene med.

Dette skjedde i det vestre Tyskland mellom grensen til Nederland og storbyen Köln. En ulv, mente man, hadde herjet i området, revet i hjel og spist mennesker, det lå armer og bein igjen. Barn hadde forsvunnet. Bevæpnet mannskap ble satt inn for å finne og avlive uvesenet, og en grå høstdag i 1589 klarte noen jegere endelig å oppspore og omringe den. Da, fortelles det, løsnet ulven et belte rundt livet og forvandlet seg til et menneske, en kjent og aktet borger, nemlig Peter Stubbe.

Beistet i Gévaudan ble fremstilt som ulvelignende. Foto: Gallica Digital Library / Wikipedia

Peter ble brakt for retten. Der fortalte han at han som ung mann hadde møtt djevelen, som hadde tilbudt seg å oppfylle hans ønsker. Peter ville bli forvandlet til ulv, slik at han kunne få viljen sin med de han begjærte. Djevelen ga ham da et belte, og når han tok på seg det, ble han stor, sterk, glupsk og farlig, med skarpe tenner og ulveklør. Når han lystet etter noen, la han seg i bakhold, tok på seg beltet og voldtok, drepte og spiste tretten barn og to gravide kvinner.

En varulv er altså et menneske som i en bestemt periode opptrer i skikkelse av en ulv, får ulvens appetitt, styrke, snedighet, hurtighet og dessuten blir grusom bortenfor enhver fornuft.

Ensom ulv

Det første vitnesbyrd om varulv kommer fra den greske historikeren Herodot, som fortalte om et folk som noen dager hvert år ble ulver, og så igjen tok tilbake sin gamle skikkelse. En tolkning er at dette er basert på rykter om folk nord i Europa som om vinteren kledde seg i ulveskinn for å holde på varmen. Den engelske historiker Gervasius forteller på 1200-tallet om en navngitt soldat som lenge bar våpen, men så ble erklært fredløs. Da han fortvilet vandret ensomt omkring, ble han langsomt som et vilt dyr. Så en natt ble han sinnssyk, forvandlet seg til en ond ulv, angrep både barn og voksne og spiste begjærlig kjøttet deres.

Da en snekker klarte å gripe dyret og hugge av en pote, ble soldaten menneske igjen. At en fredløs henvist til å leve isolert, blir oppfattet som et dyr, er mulig å forestille seg. Uttrykket «ensom ulv» blir fortsatt brukt, på tross av at de virkelige ulvene alltid holder sammen i flokk.

Guds straff

I Irland hadde hele slekter varulvegenskaper. «Kongespeilet», det norske pedagogiske oppdragelsesverket fra 1200-tallet, henviser til dette, og forteller at fenomenet er et resultat av Guds straff. Sagaene beretter at Egil Skallagrimsons far Skallagrim kunne forvandle seg til ulv når han ville, og ble da kalt Kveldulfr, kveldsulv. Da ble han vill og ubehersket, og en gang drepte han nesten sin egen sønn. Det er i det hele tatt mangfoldige vitnesbyrd om varulver i den nordiske tradisjonen. De er glupske, kåte og morderiske og viser seg helst i mørketiden.

Her får varulvene smake dødsstraff «ved steile og hjul», slik som «Varulven fra Bedburg», Peter Stubbe fikk på 1500-tallet. Treutsnittet har ukjent opprinnelse. Foto: Ukjent / Wikipedia / Pinterest

I hele vår historie har vi konkurrert med, spist, inngått allianser med og lært av andre dyr. Kampsporten karate ble funnet opp ved å studere dyrebevegelser. Vi lærte ekkoloddsystemet av flaggermusen, og klarte etter hvert å fly slik fuglene gjør, om enn noe mer tungdrevent og klossete. Indianere tok på seg ulvemasker for å bli gode jegere. Forestillinger om at mennesker periodevis blir andre dyr, er lett å begripe.

I hele vår historie har vi konkurrert med, spist, inngått allianser med og lært av andre dyr.

Det underlige er ikke at det finnes varulver i mytenes verden, men at denne varulven er sadistisk og ond. Historisk sett har vi beundret ulven langt mer enn vi har fryktet den. Omslaget kom med landbruksrevolusjonen. Gjerdet som holdt fårene inne, de dyrene vi alet opp og kledde oss med og spiste, det samme gjerdet holdt ulvene ute – dyrene som konkurrerte med oss om lammekjøttet. Og til dette trengte vi dualistiske religioner som skilte mellom godt og ondt, ukjent i jegersamfunnet. Vips, definerer vi sauen som uskyldig og sammenligner vår frelser med et lam, mens ulven demoniseres, blir stor og stygg og ond.

«Manhunt», «Son of Sam», «Verdens verste seriemordere» – underholdningsplattformene flommer nå over av dokumentarer og fiksjon rundt systematisk menneskelig ondskap. Vi vil ha trygt låste leiligheter med innbruddsalarm, men samtidig fascineres av hvor grotesk et menneske kan bli. Problemet er å kalle den slags perversjoner «dyriske» – det er et kosmisk justismord. Peter Stubbe var ingen ulv. Trekk av varulven dens pels og du vil finne et enda mer uhyggelig dyr: Mennesket.

Annonse
Annonse
Annonse