Kan kulturen bli den katalysatoren vi trenger som fører oss sammen igjen?

En strøm av mennesker beveger seg opp og ned i trappeoppgangen. Samtalen og diskusjonen løper fritt mellom dem. De er alle på vei til eller fra et kåseri, en forfattersamtale eller en debatt. Det er noe løssluppent over havet av mennesker. Som om de endelig er fri. Folkemengden deltar på Bergen Internasjonale Litteraturfestival som slo opp dørene den samme uken Norge åpnet opp. Endelig kunne mennesker samles om felles opplevelser igjen.

Savnet etter kunst- og kulturopplevelser har vært stort gjennom hele pandemien. En undersøkelse som Kulturrådet og Norsk Filminstitutt nylig gjennomførte, viser at spesielt de unge i alderen 18 til 29 har opplevd et større savn enn gjennomsnittet av den voksne, norske befolkningen.

Over halvparten av alle deltakerne i undersøkelsen oppgir at de har savnet konserter i noen eller stor grad (51 prosent). Tett etter følger kino (49 prosent) og deretter teater / musikal / revy / stand up (42 prosent) og bibliotek (38 prosent).

På nettstedet til Kulturrådet uttaler kulturminister Anette Trettebergstuen:

– Jeg tror vi har fått en skikkelig påminnelse nå når kulturlivet har vært stengt, om hvor mye det faktisk betyr for oss. Det betyr at nå når vi har sjansen, bør vi også ta et ansvar for å bruke alle de kulturtilbudene vi vil beholde i fortsettelsen.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort. Etter to år med sosial distansering og tidvis store begrensninger på hvordan vi har kunnet treffe andre, er det nesten som om vi har glemt hvordan det er. Mange av oss må nok trene oss i å sosialisere oss igjen, i å slippe frykten for å møte andre og nærmest gjenlære hvordan vi omgås hverandre.

Nettopp i et slikt perspektiv vil kunst- og kulturlivet ha en viktig funksjon for å føre oss sammen igjen og skape arenaer der vi kan møte andre mennesker. Spørsmålet er: Kan kulturen bli den katalysatoren vi trenger som fører oss sammen igjen?

Uvant å være sosial

Flere studier viser at barn og unge har vært dem som er blitt hardest rammet av pandemien og mangelen på sosial omgang. Frem til september 2021 har det vært 70.000 flere konsultasjoner innen psykisk helsevern for barn og unge enn i samme periode i 2019. Og siste gang Norge stengte ned på grunn av pandemien, merket Mental Helse Ungdom en dobling av henvendelser fra fortvilte unge samme dag som tiltakene bli kunngjort.

Thale Meisfjord (24) studerer ved det som tidligere het Kunsthøyskolen i Bergen, men nå er Fakultet for kunst, musikk og design (KMD) ved Universitetet i Bergen. Der holder hun på med en bachelor i visuell kommunikasjon.

For henne har pandemien vært utfordrende på mange måter. Hun flyttet fra Harstad til Bergen høsten før landet stengte ned. Selve bachelorstudiet gikk hun i kast med i forfjor, på et tidspunkt da all sosial kontakt var svært begrenset.

Nå er Thale veldig glad for at Norge har åpnet opp igjen. Ikke minst er hun glad for at Norge er kommet langt med vaksineringen slik at man kan åpne opp med litt mer selvsikkerhet som hun uttrykker det. Samtidig ligger det i bakhodet en tanke om hvor lenge det kan vare ...

– Men den prøver jeg å grave så langt ned som mulig. Og hvis det er slik at det ikke varer så lenge, må en bare utnytte den tiden en har. Samtidig må en jo faktisk lære seg å være sosial igjen. Det er liksom en balansegang mellom, jo nå kan en gjøre alt, og så mangler likevel overskuddet fordi en er vant til ikke å gjøre så mye.

Inviter til deltakelse

Nettopp der tror Thale at kulturen kan spille en rolle. Kanskje det viktigste bare er å kunne ha steder å være og å møtes. Hun og vennene legger nå planer for hva de skal gjøre fremover. De har allerede blitt flinkere til å lære seg å bruke kino og gå ut å spise igjen – og å lære seg at det ikke er et problem å sitte ved siden av noen andre i et fullt lokale.

– Kanskje en oppgave til kulturen og samfunnet ellers kan være å gjøre terskelen for å bli med på ting litt lavere. Kanskje overforklare litt og ha mer deltakerbaserte arrangementer. Bruke tiden før og etter et arrangement til å invitere til deltakelse. Og så må en jo selvsagt være flinkere til å dra seg selv i gang.

Det er nesten så en skulle tro at Kode kunstmuseer og komponisthjem har hørt Thales bønn. I midten av februar åpnet museet for aller første gang for en minglekveld rundt utstillingen «First the good news». Her ble publikum invitert til å møte kuratorene for utstillingen, stille spørsmål og diskutere både utstillingen i seg selv så vel som andre temaer de måtte brenne inne med.

Gjennom de to timene med mingling kom grupper og enkeltpersoner innom for å se og diskutere utstillingen. Vanligvis forventes det at besøkende hensynsfullt avstår fra høylytt samtale, men her var det fritt frem. Og diskusjonen blomstret, flere steder samtidig i utstillingslokalene til Kode 2 – det som tidligere het Stenersen-samlingen.

Skeivt møte

Kode kunstmuseer og komponisthjem i Bergen er et av Nordens største museer for kunst og musikk. Til tross for at Kode var mye stengt etter at koronaen tok et strupetak på verden, kom 73.456 besøkende innom i løpet av 2020. Det er likevel vesentlig mindre enn et normalt år. Til sammenlikning hadde museet 303.102 besøkende året før.

Mange oppfatter Kode som et talerør for finkulturen. Her spilles det Grieg på Troldhaugen eller vises Nikolai Astrup, Munch og Picasso på kunstsamlingene. Men Kode prøver også å sprenge grenser og nå ut til et større publikum gjennom å utvikle nye arenaer og å utprøve andre typer arrangementer.

Nevnte minglekveld er et eksempel, og til samme kategori hører uten tvil Skeivt Kulturår som går av stabelen i år. Ifølge prosjektleder Mathias Skaset ved Kode er målet å åpne for inkludering og skape rom der skeive – og andre – kan møtes. Første april åpner Kode en utstilling, kalt «Det skeive blikket». For denne utstillingen har museet gått gjennom sine egne samlinger for å løfte frem det skjulte mangfoldet av skeiv kunst og kultur.

Plattform for inkludering

Som en del av Skeivt Kulturår har Kode igangsatt prosjektet Bergen Ballroom, som tar mål av seg å bygge et ballroomfellesskap på Vestlandet. Om noe må dette kunne kalles kulturell brobygging.

– Det handler om å bruke den posisjonen vi har som museum til å være en plattform for mennesker som er marginaliserte eller som kan oppleve utenforskap i samfunnet og i kulturlivet.

Skaset forklarer at ballroom er en helt spesiell skeiv subkultur som har røtter tilbake til dragscenen i New York på 1920-tallet, men som etter hvert har utviklet seg til å bli en helt egen skeiv kultur. Kulturen vokste spesielt frem blant svarte og fargede minoriteter i Harlem, altså en minoritet blant minoriteter.

Kodes prosjekt består av månedlige workshops som startet opp i januar i år. Det skjer i samarbeid med dansekompaniet Carte Blanche og Mother Cassandra Meraki, en viktig ballroomkapasitet i Oslo. Deltakerne får anledning til å eksperimentere med temaer som hører til ballroomkulturen, som kjønn, identitet og personlig uttrykk. Skaset håper at dette kan bidra til å skape et miljø i Bergen som kan leve videre på egenhånd.

– Jeg merker at det er et behov, spesielt blant unge, skeive mennesker her i Bergen, for et mer kreativt miljø hvor de kan treffe hverandre og uttrykke seg.

Fortsatt tøft

Et par kvartaler unna Kodes kunstsamlinger ligger Ole Bull Scene. Det er en av Bergens kjente scener for revy, musikk og teater. Her har bergensere vrimlet og latt seg underholder i snart 100 år. Ole Bull er blitt en kulturinstitusjon og ikke minst en møteplass der unge og gamle finner hverandre og kan le og gråte sammen.

Etter to år tunge år under pandemiens svøpe er Sølvi Rolland, eier og teatersjef, klar til å bringe bergensere og tilreisende til byen sammen igjen. Hun kjører nå for fullt med 16 til 20 arrangementer i uken. Her går Kevin Vågenes sitt show Singel i parterapi, det er stand up klubbkvelder, jazzklubb, musikkveld hver lørdag og mange andre konserter og musikkarrangement.

– Vi har det fremdeles tøft. Det å være et privat kulturhus når en sånn pandemi treffer, har vært utfordrende. Hele næringskjeden vår stopper opp når vi ikke har billettinntekter. Vi har ikke noe sikkerhetsnett, forteller Rolland.

– Kulturlivet er fremdeles i knestående, men vi skal klore oss fast og komme gjennom dette sammen.

Le og bli underholdt

Nå ser Rolland først og fremst frem til å kunne komme skikkelig i gang. Hun tror at folk nå trenger å få lov å komme ut og se og bli underholdt. De er lei av å se på serier, om det er Netflix, HBO, Disney eller TV2.

– Jeg tror det å oppleve kultur live, vil være med på å normalisere hverdagen. Folk har godt av å le, folk har godt av å bli underholdt, folk har godt av å bli rørt, sier Rolland.

– Vi i kulturlivet vil kunne bidra til denne normaliseringen. Jeg tror faktisk talt at veldig mange har kommet seg inn i en komfortsone nå under pandemien. Det hører jeg flere sier. De synes det er ganske deilig å være hjemme. Kulturlivet har kanskje en større jobb å gjøre enn vi tror.

Rolland trekker frem at i kriser trenger folk å le og bli underholdt. Det fungerer som en forløsende faktor når en har vært gjennom noe slikt som en pandemi. Det å kunne sitte i en teatersal og glemme alle problemer og utfordringer en liten stund, er med å gjøre hverdagen litt lettere.

Musikk for hjertet

På topp av savn under pandemien – ifølge Kulturrådets og Norsk Filminstitutts undersøkelse – er konserter. Etter at musikk- og konsertstedene har kunnet åpne opp igjen for fullt, strømmer musikkelskere til. Riktignok er mange fortsatt avventende. Musikkbransjen melder om at folk fortsatt er skeptiske og sitter litt på gjerdet og venter. Rolland tror for eksempel at Ole Bull Scene først vil komme opp i normal drift igjen i 2023.

Ikke desto mindre er stemninger på konserter og klubbscener som kjører oppstemt og entusiastisk. Slik det er på Josefin Winthers konsert i Havrommet i Bergen, samme uke som Norge slapp tøylene fri igjen. Det er et lite klubblokale i et tidligere havneskur. I overkant av 60 fans og musikkelskere løfter stemningen i taket.

I et hjørne ved baren sitter Karin Haaland for seg. Hun suger til seg musikken fra scenen med kropp og sinn. Vugger frem og tilbake, med øynene lukket, mens høyrefoten følger takten.

– Det er helt å utrolig deilig å kunne komme ut igjen og oppleve den intime stemningen uten å tenke på å måtte holde avstand. Jeg var her på konsert med Josefin for to måneder siden. Nå er det en helt annen stemning, mer frigjort. Publikum slipper seg løs, som om de endelig kan slippe åket, forteller Haaland.

– Og så er det Josefin. Hun lager og fremfører musikk som treffer rett i hjertet. Og så har hun en så nydelig stemme.

Opptrådt gjennom koronaen

Josefin Winther er en musiker og sanger fra Bergen – men nå bosatt i Oslo – som trives på de mindre klubbscenene der hun kan ha tett kontakt med publikum. En konsert med henne blir alltid et samspill mellom henne og publikum, der hun gir av seg selv og der det oppstår en ekte og uforfalsket kontakt. Det er en undertone av sårhet og ironi i hennes fremføring. Publikum er med, svarer på hennes ofte spontane utsagn, gir henne noe som må kunne kalles en inderlig respons.

Folk stortrives på hennes konserter. Om kultur kan utløse sosial og mellommenneskelig kontakt, er hennes opptredener det beste eksempel på det.

Hun innser at hun selv har vært veldig heldig gjennom pandemien nettopp fordi hun foretrekker å opptre på mindre scener og klubber med 25 til 150 tilhørere. Selv med publikumsbegrensning har det vært mulig for henne og bandet hennes å spille jevnlig de siste to årene.

– Det er min størrelse, sier hun til KulturPlot og legger til at det ikke er viktig at det er mange på hennes konserter, men at hun får kontakt med dem hun spiller for.

– Det er utrolig viktig for meg, spesielt når sånne krefter som har vært i sving nå, har virket på folk og det sosiale... da er det enda viktigere for meg å gjøre det som jeg kan for at vi skal kunne komme sammen igjen og møtes i noe som forbinder oss og skaper varme.

Kultur samler folk

Josefin Winther har alltid vektlagt dette møtet. Det har blitt drivkraften for at hun spiller konserter – lenge før pandemien rammet verden. For henne handler det om å møte blikkene til dem som er til stede, se at de blir rød i kinnene, se at noe oppstår i mellomrommet mellom henne og publikum og snakke med folk etter konserten – rett og slett få en relasjon til de stedene hun opptrer. Og skape, fremme det mellommenneskelige møtet.

Hun synes at det at mennesker er sammen av det hun kaller «unødvendige» grunner, som kulturen kan sies å være, er livsnerven i samfunnet vårt. Det å kunne være en som nettopp skaper slike «unødvendige» grunner gjennom musikk, er ifølge henne et ansvar som hun tar seriøst.

– Jeg tror vi blir syke hvis ikke vi er sammen. Kultur har evnen til å samle folk. For meg er det veldig godt å vite at jeg er med og legger til rette for at mennesker kommer sammen.

Hun har merket en endring hos publikum i forventningene til at samfunnet er på vei tilbake til normalen igjen. Det siste året har folk, når de kommer inn på et konsertsted, vært mer usikre og nølende, akkurat som de ikke helt vet hvor de skal gjøre av seg. Når hun nå ser virkningene av konsertene, gjør det henne glad. I løpet av en konsert kommer de liksom til seg selv igjen gjennom den musiske samværsformen.

– Det er utrolig vakkert å være en del av.

Ungt fellesskap

Mange undersøkelser viser at barn og unge er dem som har vært hardest rammet av isolasjonen som pandemien har påført samfunnet. En av dem som henvender seg nettopp til denne gruppen, er Simon Alejandro Larsen. Da Norge stengte ned, bestemte han seg for skape et kulturtilbud for unge som er interessert i musikk og dans.

Det ble starten på frivilligorganisasjonen Jung i Bergen, en klubb for unge. Han brukte sin egen erfaring som DJ og rapper for å tromme sammen ungdom hovedsaklig i alderen 13 til 26 år som han så ble gående uten å ha noe sted som de kunne møtes.

Simon er selv 28 år og har kjørt ulike musikkarrangementer for ungdommer siden 2011 og etter hvert også for et mer voksent publikum på Bergen Kunsthall – byens mest kjente senter for samtidskunst – siden 2016.

– Da landet ble stengt ned, tenkte jeg hva skal jeg gjøre nå? Da hadde vi allerede et fellesskap med masse unge dansere som følte tilknytning til våre musikkaktiviteter. For dem var nedstengingen enda verre. Jeg kunne tross alt gå på kontoret og jobbe, forteller Simon.

– Da plutselig alle tilbudene var vekk for dem, tenkte jeg at det var en gylden mulighet for oss å starte opp.

Resultatet ble Jung. Gjennom hele pandemien har ungdomsklubben kjørt DJ-workshops dansekurs, danseworkshops og åpne dansetreninger, spesielt innen genrene afrobeat, house og hiphop. Deltakerne har vært en god blanding av dansere med mye erfaring og andre som ikke har danset i det hele tatt.

Som julaften

– Målet er å skape gode kunst- og kulturtilbud for ungdom og prøve å bringe inn nye uttrykk og sjangere. Vi ønsker å være støttespillere, møteplass, plattform og springbrett. Og vi ønsker å motvirke ensomhet og utenforskap. Dette skal være et rimelig eller gratis lavterskeltilbud, sier Simon.

Rundt 90 ungdommer er med i Jung. Simon forteller at de kommer fra forskjellige bakgrunner og fra alle bydeler i Bergen. Noen har andre fritidsaktiviteter de går til, mens en god del av ungdommene har Jung som eneste kulturtilbud. Ungdommene får selv være med å bestemme aktivitetene.

Nå – etter åpningen av landet – er det fullt kjør, konstaterer han. Planen er å ha faste aktiviteter gjennom hele 2022 hver tirsdag og søndag. Simon merker at ungdommen er lettet og glad for at de kan begynne å leve og treffes normalt igjen.

– Det er nesten som julaften for et par av dem. Jeg ser det i øynene deres når de kommer inn på arrangementene og treffene. Det er helt fantastisk, både for meg som jobber med dem, men òg for ungdommene som endelig får oppleve en danseworkshop og treffe vennene sine, forteller han.

Åpen møteplass

En annen kulturell møteplass i vestlandets hovedstad er Bergen Kjøtt. Det er blitt et kulturhus og viktig knutepunkt for musikk- og kunstproduksjon i byen. Her holder mange, spesielt musikere og andre som jobber med musikk, til. De leie sine egne studioer i det som tidligere var en margarinfabrikk og senere kjøttproduksjonslokaler. Til sammen er det snakk om 85 leietakere. Bergen Kjøtt har også felleslokaler som blant annet huser konserter, workshops og andre åpne arrangementer.

Daglig leder Ewa Rowson forteller at under pandemien har bruken av studioene økt betraktelig. Årsaken henger sammen med at det meste av konsertaktivitet og turnévirksomhet falt bort. I stedet har band og musikere laget musikk og spilt inn album.

– De siste to årene har vi derfor prøvd å støtte dem som holder til her og forbedre og oppgradere studioene. Men vi har også tenkt på hvordan vi kan utnytte de ressursene vi sitter på, på en bedre måte, forteller Rowson.

I forlengelsen av det er Bergen Kjøtt i ferd med å bli omskapt til en møteplass ikke bare for dem som holder til i bygget, men for publikum. Åpningen av landet er pådriver for nettopp det ifølge Rowson. Fremover vil det bli flere workshops og presentasjoner. Nylig har Bergen Kjøtt satt opp et undervisningsprogram for lydteknikere. Det skjer i samarbeid med flere andre organisasjoner i byen, som Carte Blanche, BIT Teatergarasjen og AKKS Bergen.

– Målet er å skape en åpen og inkluderende møteplass der alle føler seg velkommen. Kultur kan være en katalysator for oss alle til å tenke mye mer åpent om alle mennesker. Vi ønsker at Bergen Kjøtt skal være en arena for antirasisme med nulltoleranse for diskriminering. Folk skal kunne komme her og føle seg trygge, sier Rowson.

Befriende!

Det å møtes i samtaler om litteratur er kanskje det beste eksempel på at kultur kan virke som en katalysator for sosialisering av en gjennom to år avventende befolkning. Under Bergen Internasjonale Litterturfestival summet det overalt av samtaler og ordskifter, i ganger, trapper, på Café Colonialen, i bokhandelen – og selvsagt i auditorier og på scenene der arrangementene gikk.

Anne Grete Uleberg og Amy Karlsen er to venninner som har funnet veien til en samtale mellom forfatteren Madam Nielsen fra Danmark og litteraturkritikeren Ida Lødemel Tvedt. De koser seg på litteraturfestivalen og har vært på flere av tilstelningene.

Selv om ingen av dem tror at kulturen skal tillegges altfor stor vekt som limet som vil føre oss sammen igjen, erkjenner de begge at det er godt å komme ut og oppleve kulturlivet igjen.

– Det er befriende! Å kunne delta på LitFestBergen er noe som gjorde overraskende godt. Det er noe med å få nærhet og dele de samme opplevelsene, sier Anne Grete Uleberg.

– Gjennom kunst og kultur har vi fått oppleve nye uttrykk. Og så er det møtet med andre mennesker. Det gjør godt, legger Amy Karlsen til.

Endelig ut igjen

På litteraturfestivalens siste dag er et av arrangementene en litterær og kulinarisk reise jorda rundt. Fire forfattere tar publikum med til fire forskjellige verdensdeler – samtidig som det blir servert en liten smakebit fra hvert land.

Inni Maufe er begeistret for den litterærkulinariske reisen hun har fått være med på. Det er det tredje innslaget under BergenLitFest hun har vært med på og hun har storkost seg.

– Det var spennende å reise rundt med de fire kjennerne og få en smakebit av verden. Alle hadde gode betraktninger fra sine yndlingsbyer, bemerker Maufe.

Hun er opprinnelig fra Storbritannia, men har bodd 12 år i Bergen. Hun føler seg som bergenser i sitt hjerte. Her er det alltid en festival. Under litteraturfestivalen i år har hun hentet masse inspirasjon og synes det var mye spennende på programmet.

– Det er helt fantastisk at dette skjer i Bergen. Jeg håper andres erfaring har vært like positiv som min, utbryter Maufe og legger til at hun skulle ønske hun hadde tid til å få sett mer.

Hun synes det er godt å komme seg ut igjen etter to år med store begrensninger på bevegelsesfriheten. I så måte er hun ikke i tvil om at kulturen bringer oss sammen igjen – det har den alltid gjort, men spesielt viktig nå etter koronaen.

Euforisk

For Kristin Helle-Valle, daglig leder av Litteraturhuset i Bergen, viste LitFestBergen hvordan stemningen er når folk har hatt et sug etter å møte andre og oppleve kunst eller kultur sammen.

– Det var en nesten magisk stemning, litt sånn euforisk. På lørdagen var det som om det var blitt fred i landet etter en krig. Det var så mye glede, så mye nestekjærlighet, ja virkelig en euforisk stemning.

Helle-Valle tar den løsslupne stemningen som en indikasjon på at folk opplevde det som en lettelse å kunne gå ut samtidig som de fikk tilfredsstilt et enormt behov for ikke å være forsiktig eller å måtte passe seg. Det var såpass mange mennesker på festivalen at hun opplevde det som normalt, litt slik det var før koronaen.

– Da vi arrangerte festivalen for første gang i februar 2020, rett før pandemien slo til, var det nok enda tettere og fullere, og enda flere mennesker, men nå vi opplevde det som veldig tilbake til sånn vi ønsker det skal være, sier hun.

Fortsatt forsiktig

Under årets litteraturfestival ble det solgt over 2500 billetter. Det langt overgikk det Helle-Valle og festivalledelsen på forhånd hadde forventet. For henne viser det at en slik fest mobiliserer. Utenom festivalen arrangerer Litteraturhuset en rekke tilstelninger, men de trekker ennå ikke i nærheten av samme antall publikum. Da fylles kanskje bare i overkant av halve salene.

– Folk er nok ennå litt forsiktige. Da må vi vente på at folk er klare. Vi kan lokke så mye vi vil, men hvis folk fortsatt er avventende, kan vi ikke tvinge dem ut, sier Helle-Valle.

Litteraturhuset i Bergen kjører fullt program, og forventer en sakte opptrapping fremover mot sommeren. Men dem hun treffer på huset uttrykker glede og er veldig fornøyd med å kunne gå ut igjen – og være på et sted der en også kan ta med seg et glass vin fra kafeen i første etasje.

Helle-Valle er ikke tvil om at kombinasjonen litteraturhus, bokhandel og kafé skaper en sosial setting som både er attraktiv og fremmer en møteplass for folk. Hun forteller at under pandemien, når kafeen måtte stenge, sa besøkende at det ikke var samme opplevelsen å gå på litteraturhuset.

– Det blir en totalopplevelse, enten møtes i kafeen på forhånd og ta med seg det glasset med vin opp på arrangementer, eller sitte og spise middag etterpå og prate om det man har opplevd.

Ungdomsårene som ble borte

Tilbake til kunststudent Thale Meisfjord. Da hun begynte på studiet ved KMD i 2020, fikk hun og hennes medstudenter én dag i fadderuken – og da måtte de sitte så langt fra hverandre at de nesten ikke hørte hva de sa til hverandre. Det å bli venner tok veldig lang tid.

Meisfjord har en historie med helseangst, som hun var kommet gjennom og hadde fått en følelse å kontrollere før koronaen kom. Da blusset det opp igjen. Hun ble veldig påpasselig på alle symptomer, og hvis hun følte seg litt trøtt en dag kunne hun bli fortvilet – mer enn bare vanlig bekymret, som hun sier.

– Det varte i mange måneder. Jeg var konstant nervøs for å bli smittet og for å smitte andre, selv om jeg ikke har familie her eller er sammen med folk som er i risikogruppen, forteller Thale.

Thale har en bachelor fra før av som hun tok i Tromsø. Da var det en helt annen virkelighet. Hennes erfaring fra Tromsø var diametralt motsatt i forhold til det å bli venner med folk. Når en faktisk kan være i lag og møtes, går det mye fortere. Da kunne hun være mye sammen med sine venner, både på skolen og privat – en mulighet hun mistet under studiene i Bergen.

– Det har vært et veldig savn: ikke å kunne se ansiktene til mine medstudenter, ikke å kunne treffes og være sosiale. Når noen da tok initiativ til å møtes, kjente jeg at jeg ikke kunne takke ja siden jeg var så nervøs, sier hun.

Thale drømmer om å gå på quiz hver uke og slippe å se storfilmer på kino seks måneder etter at de egentlig er kommet ut. Hun drømmer om å kunne utnytte det at hun bor i en storby – hun som kommer fra en liten by – se teaterforestillinger eller konserter og faktisk føle hvordan det er å være i 20-årene i en storby og ikke bare sitte inne og vente på den dagen en skal kunne gjøre det.

– Jeg føler at jeg har mistet deler av ungdommen min. Da jeg flyttet til Bergen, tenkte jeg at endelig skal jeg bo i en storby og kunne gjøre alle disse tingene som folk snakker om. Men sånn ble det jo ikke ...