Kampen om Jesu fødselsdag

25. desember feires Jesu fødsel, men julefeiringen har også tatt farge av gammelnordisk blot, romersk saturnaliafeiring – og, kanskje det aller mest grunnleggende av alt: markeringen av håpet om lysets tilbakevending i mørketiden.

Det er mørketid og ikke lenge til julaften: kvelden og natten til dagen da vi feirer Jesu fødsel, som ifølge liturgikalenderen Depositorio Martyrum filocaliana fra år 354 skjedde 25 desember i Betlehem i Judea.

Hvorfor 25 desember? En forklaring, støttet av pave Benedict XVI og flere andre teologer, bygger på et antikt anonymt skrift som hevdet at hans unnfangelse skjedde nøyaktig ni måneder før, nemlig 25. mars. En atskillig mer troverdig hypotese tar utgangspunkt i at man i Roma fra år 274 feiret dies natalis Solis invicti – dagen for den ubeseirede sols fødsel – da lyset seirer over mørket. At ritualer og myter transporteres fra en religion til en annen, tilhører vanlig praksis i kulturhistorien. Uansett, på keiser Konstantin den stores tid, tidlig på 300-tallet, ble 25. desember fastsatt som minnedag for Jesu fødsel.

Men det fantes et problem med dette, og det var ikke rent lite heller. I Alexandria hadde man allerede forlengst kommet frem til at Jesus måtte ha blitt født 6. januar, som også var en helligdag fra en annen religion: Den egyptiske feiringen av verdensfornyelsen symbolisert ved at Nilens elvevann steg, varslet av en stjerne. Vannet passet inn: Man regnet med at Jesus ble født og døpt på samme dag. Og ikke bare trodde man på det i Alexandria, men i Betlehem også. Epifania ble det kalt – Herrens åpenbaring – eller «lysende». Feiringen nådde høydepunktet under midnattsmessen da vannet ble signet og fikk magisk kraft. Mange bar med seg vann fra dåpsbrønnen hjem.

Vinmiraklet

Noen har spekulert på om gnostikerne, som på 200-tallet ble oppfattet som livsfarlige konkurrenter til dem som bestemte kirkens retning, bevisst plukket opp dagen fra egyptisk mystikk. Gnostikerne sto for en mer filosofisk og kontemplativ religiøs retning enn kirkens kristne (gnosis: kunnskap eller hemmelig kunnskap), og sto sterkt i Alexandria. Folketroen fortalte dessuten at i enkelte kilder ble vann gjort til vin denne natten, og det fantes tidlig en tradisjon som knyttet epifaniafesten til vinmiraklet i bryllupet i Kana, Jesu første under.

Jesus kan ikke være født på to forskjellige dager, så dette førte til kamp. De østlige kirkene ville nødig gi slipp på epifania. Striden ble løst ved et kompromiss. Østkirken godtok den nye fødselsdagen, men beholdt epifania som åpenbaringsdag. Og åpenbaringen var nå ikke lenger tiden for barnets fødsel, men stjernen som viste seg over stallen og åpenbarte det hellige barnet for de tre vise menn som kom for å tilbe det – senere i kirkens historie oppfattet som konger. Dermed fikk vi en Jesu fødselsfeiring 25. desember og en «Helligtrekongersfest» 6. januar. I Norge ble festen delt i 1770, da første søndag etter nyttår ble gjort til Kristi åpenbaringsdag, mens 6. januar forble helligtrekongersdag.

Fortellingen om de hellige tre konger ble langsomt formet. I Bibelen står det ikke en gang hvor mange vismennene var, det var kirkefader Origenes som gjettet på tre – siden de bar frem tre gaver.

På en mosaikk i kirken Sant’Apollinare Nuovo i Ravenna i Nord-Italia, bygd i 560, er for første gang de tre navnene tegnet inn: Kaspar kommer fra det syriske Gathaspar. Han ble nå en ung mann uten skjegg, med grønn tunika og kort, rød kappe. Melkior betyr «lysets konge» og kan være utledet av forestillingene om Betlehemsstjernen. Han ble penslet ut som gammel, med hvitt hår, skjegg, purpurrød tunika og kort kappe i grønt. Balthasar er en lydomforming av det kaldeiske navnet Belt-tsar-ussur og forekommer i Bibelen med en annen skrivemåte. Balthasar var aldersmessig midt imellom, med mørkt hår, rød tunika og kort, hvit kappe. Senere resonnerte kunstnere slik, at siden de kom fra øst, måtte i det minste én av dem ha vært mørk. I legendene fikk så Kaspar sitt opphav i Nubia (Etiopia), og de lysere Balthasar og Melkior skulle ha kommet lenger nordfra.

På 1000-tallet fant man ut at De hellige tre konger måtte ha blitt døpt i Persia av apostelen Thomas, og at alle tre døde i år 54. Deres relikvier skal ha blitt brakt til Konstantinopel. Herfra skal levningene på 1100-tallet ha kommet seg til Köln, der de fortsatt befinner seg bak høyalteret i katedralen. Dette gjorde Köln til et viktig valfartsmål i høymiddelalderen. De tre kongene er fortsatt skytshelgener for byen.

Stjernemessen

Stjerneopptogene var lenge et fast innslag i europeisk julefeiring. Prestene dramatiserte «stjernemessen», spillet om de hellige tre konger, for at det skulle bli fremført trettendedagen, 6. januar. «Kongene» kom syngende inn i kirken og ofret sine gaver ved krybben, satt opp ved alteret. Kongenes følge ble større og draktene flottere, og etter hvert flyttet tradisjonen seg utendørs. I Frankrike og Italia tok stjernemessen form av prosesjoner med påfølgende skuespill som pågikk i dager. Kongene fikk karaktertrekk: Kasper var fortsatt mørk. Den andre kongen var blitt til Herodes, skurken som ville Jesusbarnet til livs. Den tredje kongen het intet mindre enn Judas og sto for kollekten.

Dermed er vi over på utviklingen til mer bisarre tradisjoner: Etter reformasjonen endret de folkelige stjernespillene seg til opptog forbeholdt gutter fra latinskolene. «Å gå med stjernen» ble en akseptert form for tigging. Folk ga en slant for sangen. Stjernespillet ble en tradisjon i Norge fra 1600-tallet, særlig i kystbyene, og foregikk fra Mandal i sør til Vardø i nord. Mot slutten av 1800-tallet forsvant tradisjonen, delvis som følge av forbud fra myndighetenes side, som oppfattet den folkelige tolkningen av evangeliet som upassende, og til og med blasfemisk.

Skytshelgener for reisende

De tre hellige konger ble regnet som skytshelgener for reisende, og dermed også for gjestehus og hospitser, buntmakere, ryttere og spillkortfabrikanter. Det siste har å gjøre med at kortspill ble sett på som nødvendig tidtrøyte på losjeringssteder. Hvilken rehabilitering av kortstokken, som til tider, i hvert fall i vårt land, har blitt sett på som infisert av synd og djevel. Neida, slapp av, den er velsignet av de hellige tre konger.

Vi nærmer oss 25. desember. Vi feirer Jesu fødsel da, men julefeiringen har også tatt farge av gammelnordisk blot, romersk saturnaliafeiring – og, kanskje det aller mest grunnleggende av alt: markeringen av håpet om lysets tilbakevending i mørketiden, Solens kretsløp, fullstendig uberørt av teologiske spissfindigheter.