Plutselig ble boka til Espen Haavardsholm skremmende aktuell

Vi treffer Espen Haavardsholm hjemme hos ham på øvre Grünerløkka, der han har bodd i mange år. Han var og er fra indre Oslo, er gammel raddis og var medlem av Profil-gjengen på 60-tallet. Det er også i områdene omkring her, rundt Sankthanshaugen og Bislett at mye av handlingen i boka Utfor foregår. Der møter vi kompisene Nils og Zacharias, som famler seg fram i livet både politisk, utdanningsmessig og i gryende kjærlighetsforhold. Haavardsholm legger ikke skjul på at en god del av handlingen er hentet fra egne erfaringer.

– Nils føler hat mot de voksne som har gitt ham en verden som balanserer på avgrunnen. Hva tenker du som voksen i dag om det som har skjedd siden den gangen?

– Vi kan jo bare gjøre så godt vi kan. Så hvis ungdommen beskylder oss slik Nils gjør i boka, må vi bare ta det til oss og si at vi har gjort så godt vi kunne. Min yngste sønn har meldt seg inn i MDG og er veldig opptatt av at vi ikke tar kampen for klodens klima alvorlig nok. Jeg støtter ham i det. Han prøvde å verve meg til partiet, men da sa jeg nei. Jeg har prøvd det med partipolitikk. Jeg vil være uavhengig.

– Men du stemmer går jeg ut fra?

– Ja, jeg stemmer Rødt.

Skilsmissebarn

– Kan du gjøre et tankeeksperiment? Hva ved deg som du er i dag, er som det er på grunn av den oppveksten du hadde i den spesielle, anspente tida?

– Det er vanskelig å vurdere ... Men ta dette da: Alle mennesker som kommer fra skilsmissefamilier, bærer preg av det hele livet. Jeg er gift for tredje gang, så to av barna mine har den erfaringen og to har det ikke. Jeg kan se at de to som ikke har skilte foreldre, har en grunnleggende trygghet i seg som ikke er like stor hos de andre to. Jeg søkte i min oppvekst ofte til folk med noenlunde samme bakgrunn som meg – som hadde skilte foreldre eller bodde hos enslige foreldre. Sånn tror jeg unger instinktivt gjør. Og så vil jeg samtidig si at det å ha skilte foreldre også kan være en styrke. Mormoren min var fra vestkanten og farmor fra østkanten. Jeg måtte tilpasse meg forskjellige kulturer, både måter å snakke på og måter å være på. Det har gitt meg større sosial kompetanse.

– Tror du denne siden av oppveksten din påvirket deg mer enn det faktum at du vokste opp i skyggen av den kalde krigen?

– Ja, mer grunnleggende, for den kalde krigen tenkte jeg ikke over før jeg kom i konfirmasjonsalderen. Da begynte jeg å tenke på sånt. Moren min snakket om det. Hun var sinna på Mccarthyismen i Amerika og hun var overbevist pasifist. Hun, som var datter av en krigshelt! Hun gjorde alt for at ingen av oss barna skulle avtjene verneplikt. «Vår familie har ofret nok», sa hun. Faren hennes var Martin Linge. Jeg var nok påvirket av hennes måte å tenke på. Jeg har faktisk skrevet en hel roman hvor jeg har prøvd å se livet fra hennes synsvinkel: Fra nå av kan alt skje.

Todelte mennesker

I boka om oppveksten på 60-tallet skriver Haavardsholm at hovedpersonen reflekterer over det som skjedde i voksen alder. Mange av dem som vokste opp i slagskyggen fra prøvesprengningene på Bikiniatollen og i Nevadaørkenen, i Fransk Polynesia, på Novaja Semlja og i de østlige provinsene av Kasakhstan, kan ha utviklet seg til å bli en slags todelte mennesker fordi man tilhørte militære allianser som var villig til å sette hele menneskeslektens overlevelse på spill.

– Når du går til det skritt å melde deg inn i en militærallianse som Nato, som bygger på atomvåpen, så gjør det noe med deg. Jeg tenker ikke at alle som gjør en verneplikt i Nato er potensielle massemordere eller at de fleste nordmenn eller alle er det potensielt. Men det må gjøre noe med oss. Når vi vet at vi sitter på våpen som kan utslette alt liv på jorda – bare ved en misforståelse til og med. Det er det jeg kaller at vi er blitt todelte. Vi er blitt litt forherdet inni oss. Jeg ble militærnekter, men enten vi er med på dette eller ikke, må det ha skapt en indre forherdelse i oss, tenker jeg.

– Hva ville du kikke ekstra godt etter på dagens 18-åringer i tida som kommer for å se hvordan det går med dem i denne krevende tida?

– Det du kan håpe om unge mennesker er at de ikke bare forsvinner inn i en egoistisk boble, men tar litt ansvar for verden. Vi har bare denne ene kloden. Jeg har diskutert sånne ting med alle barna mine og barnebarna etter hvert som de er store nok. Den yngste er futurist og syns Elon Musk er imponerende. Jeg syns Musk er en bløffmaker. Men det er morsomt å diskutere med ungdommen.

– Vi vet at det er vanskelig å vokse opp uansett, men er det noe kvalitativt annerledes ved å vokse opp i en tid med fred, enn i en tid med fare for verdenskrig?

– Nå tror ikke jeg at det blir verdenskrig denne gangen heller da.

– Men hvis man er ung og ikke vet sikkert?

– Når vi har diskutert ulike utfordringer hjemme, prøver jeg å bidra med litt optimisme. Vi må se etter løsninger. Det gjelder både politiske ledere og oss andre vanlige mennesker. Hvis vi bare tror at alt blir verre og verre, er det lett å forsvinne inn et et svartsinn. Istedenfor å gjøre noe, blir du handlingslammet.

Politisk engasjert

På 60-tallet var det vanlig med kallenavn. Haavardsholm liker ikke praksisen, kanskje fordi han selv en periode ble kalt Jumbo fordi han hadde store ører, men i boka ble det viktig å få det tidsriktig, så Nils ble til Nisse og Zacharias til Zakk.

– Det som også kjennetegner Zakk og Nisse er at de er politisk engasjert. Hvilket inntrykk har du av hvordan det er blant dagens 18-åringer?

– Det varierer vel. Det har jo også å gjøre med hva slags hjem man kommer fra. Både Zakk og Nisse og disse to jentene som de etter hvert blir kjent med, har skilte eller enslige foreldre, og venstresidas avis Orientering liggende hjemme. Det var den tidens Klassekampen, så de kommer fra opplyste hjem der det har vært diskusjoner om både kvinnesak og atomvåpen.

– Hvordan tror du det er for dagens ungdommer som må forholde seg til sosiale medier og alt som vrimler forbi? Er det vanskeligere for dem å orientere seg?

– Kanskje presset i dag er enda større. Det er ikke så lett å vokse opp, uansett. Oppveksten er en hard tid. Det er mye man skal ta stilling til og det er et sterkt press om mange ting. Det jeg har sagt til mine egne unger er: Lag deres egen stil. Ikke la dere terrorisere av de som går med merkeklær! Til min store begeistring oppdaget jeg i en reportasje i Dagbladet at det faktisk var en egen stil å ikke gå med merkeklær, men bruke bruktklær og retro. Du kan få din egen identitet på det.

– Disse gutta du skriver om, definerer seg også en del gjennom litteratur. Ser du noen parallell til det i dag?

– Nei nå står det overalt at gutter ikke leser i det hele tatt. Det tror jeg kanskje er litt overdrevet. Min yngste har i hvert fall lest hele tida, men nå bruker han helst nettbrett, for når han er ute og reiser er det så tungt å drasse på bøker. Det er greit for meg, bare han leser.

– Det er selve litteraturen som teller. I dag sto det en artikkel av Eirik Hørthe i Klassekampen der han hevder at man er ikke den samme personen før og etter at man har lest ei bok ...

– Det tror jeg er sant.

– Har du ei bok som har hatt spesielt formende verdi for deg?

– Jeg leser stadig for barnebarnet mitt, han vesle treåringen Owen, som jeg fulgte til barnehagen i dag. I går satt vi og leste Elsa Beskows «Smånissene i skogen». Da husket jeg plutselig hvordan det var at moren min leste den for meg da jeg var på samme alder. Hvert enkelt bilde åpnet et rom av erindring. Owen elsker den boka. Han kommer til å bli en leser – er veldig opptatt av bøker allerede nå. Han går mot trenden.

– «Smånissene i skogen» må ha vært en av dine tidligste leseropplevelser?

– Ja og Owen er veldig opptatt av troll. I Smånissene er det et troll som ser litt skummelt og litt snilt ut. Det diskuterte vi. På et tidspunkt kom han fram til at troll har vel også en pappa og en mamma, ikke sant? Han levde seg inn i det. Han har også vært veldig opptatt av eventyret om de tre bukkene Bruse. Dette bruker jeg i romanen med lillesøsteren til Nisse. Owen har vært helt i hundre over det eventyret. Vi må stadig lese det om igjen.

– Men finn et eksempel på ei bok som har vært viktig for deg fra litt eldre dager, da!

– Da jeg var i Amerika som 15-åring, var The Catcher in the Rye av J. D. Salinger, en øyeåpner for meg. Det var den første hele boka jeg leste på engelsk, så jeg skjønte ikke alt, men den var skrevet på et ungdomsspråk så for meg ble det en innføring i hvordan tenåringer tenkte og uttrykte seg i Amerika.

– Du er inne på det i boka der Nisse funderer over om det er en styrke eller en svakhet å kunne identifisere seg så vilkårsløst i det som foregår mellom to bokpermer. Det er neppe tilfeldig at du lar ham kaste fram den tanken?

– Nei, for meg har både film, bøker og teater vært definerende. Det gjorde det lettere å komme gjennom ungdommen. Det er en hard tid. Unge mennesker har ikke utviklet så mange forsvarsmekanismer ennå, så de tar ting veldig inn.

Lojalitet

– I boka «Utfor» preges ungdommene sterkt av at deres lojalitet testes – også ut fra tidens storpolitiske spill. Hva tenker du om parallellen til det i vår tid?

– Jeg tenker på hvordan det må være i Ukraina nå. Alle gutter og menn mellom 18 og 60 må bli og kjempe. Det er en hard skole. Jeg jobbet litt med historien om 2. Verdenskrig da jeg skrev en biografi om min morfar Martin Linge. Han var en av dem som var veldig aktive i motstanden. Alle var ikke det, og vi hadde heller aldri noen parole om at hele landet skulle slåss. Vi var ikke forberedt på den måten som ukrainerne er nå. Så for dem er lojaliteten helt avgjørende. Under vår motstandskamp var det sånn at de som våget, kjempet, og de andre forholdt seg passive. Men lojalitet er en viktig menneskelig egenskap. I min ungdom dreide det seg mye om sosialistisk gymnasiastlag, opprettelsen av Sosialistisk Folkeparti og kampen mot atomvåpen på norsk jord. Mange opplevde lojalitetskonflikter. Jeg husker den tida. Laget delte seg, men de fleste jeg kjente gikk ut av Arbeiderpartiet for å støtte det nye partiet og kampen mot atomvåpen.

– Hva gjør det med en at oppveksten, som i og for seg er vanskelig nok, får en så alvorlig ramme?

– Jeg husker det som en skjelsettende del av min ungdom da jeg skjønte at de voksne hadde satt oss i en sånn situasjon at vi kunne bli den siste generasjonen fordi det kunne bli atomkrig bare ved en misforståelse. Det var et oppslag i Dagbladet om at en gåseflokk på en radarskjerm hadde holdt på å utløse en kjernefysisk krig. Det husker jeg som en sterk opplevelse. Den drev oss til venstre kan du si.

– Hva tror du om dagens ungdommer? Får de en tilsvarende oppvåkning?

– Jeg opplever det som skjer i Ukraina som et sjokk. At det faktisk ble krig igjen i Europa! Vi trodde vi var over det. Folk reagerer forskjellig. Noen prøver å late som ingenting, men jeg tror at når det skjer oppskakende ting internasjonalt, går det innpå de fleste. I alle fall de som ikke bare er opptatt av moteklær og sminke og popmusikk, som også er en del av ungdommen.

– Hvordan tror du lojalitet testes og settes på spill i dagens politiske landskap?

– Det finnes ulike typer av lojalitet. Du kan være lojal mot foreldrene dine, eller mot det du tror er riktig. Hvis du er ung muslim, kan du være lojal mot troen. Det kommer an på. Vi har det alle i oss og så blir vi satt på prøve på forskjellige måter. Og noen ganger er det nødvendig å bryte over tvert med den autoriteten som du har trodd på. Fordi du finner ut at den autoriteten står for noe du ikke kan stå inne for selv.

En sørgelig historie

– Har din egen lojalitet blitt satt på så harde prøver at du har måttet bryte?

– Ja, jeg var jo medlem av ml-bevegelsen en periode for lenge siden. På 70-tallet var det slik at enten var du enig i alt, eller så kunne du ikke være med. Jeg gikk først på «grunnsirkel» hos Sigurd Allern, men jeg diskuterte så mye at han sa: «Du kan ikke være med hos oss». Men noen år senere ble jeg skilt og følte meg litt forrådt av det kulturradikale miljøet så da gikk jeg tilbake til studiene på Blindern. Og der var det noen veldig sympatiske unge ml-ere, så da ble jeg med likevel. Jeg var med i noen år. Flere av mine forfattervenner var også ml-ere og det gjorde jo litt inntrykk. Men av type passer jeg nok bedre til å være uavhengig enn til å være i en organsiasjon. Jeg har aldri likt så godt å gå i flokk. Jeg liker å tenke sjøl.

– Det var mer det, enn noe spesielt som fikk deg til å bryte?

– Jeg meldte meg ut da Berlinmuren falt. Jeg tenkte at nå begynner en ny epoke. Jeg trodde vi gikk mot en bedre verden. Men sånn gikk det jo ikke uten videre.

– Det er en sørgelig historie. At ikke noen i vesten tok vare på det historiske øyeblikket da Gorbatsjov var så modig. Han slapp alle klientlandene i Sovjet fri til å velge sin egen vei. Men det vi svarte med i vesten var den totale, uregulerte markedsøkonomi over hele verden – som bare har ført til ulykke. Og der hadde vi et historisk øyeblikk til å skape en litt mindre kynisk verden. Det var synd. Der var det ingen i vesten som viste statsmannstakter. Reagan hadde et tilløp, men det var vel president Eisenhower som sa: «Se opp for makten til det militærindustrielle komplekset». Han var selv militær og ledet kampen mot Hitler, men han så hvor sterke de økonomiske interessene bak våpenindustrien er. Hvis man ikke passer på, får de fort overtaket igjen.

– De flekser jo muskler nå ...

– Ja nå er vi i den situasjonen igjen.

– Jeg så det hang et oppslag på døra nede. «Krig er dritt. Alle må jobbe for fred»!

– Ja det er ei jente som bor i gården her. Jeg syns hun er modig som laget den og hengte den opp. Hun er 10 år gammel.

Det er håp

Så der er vi tilbake ved håpet som gror i den unge generasjonen. Skjønt Espen Haavardsholm er blant dem som dyrker håpet også for voksne. Anger kan nok ha sin plass, men det er ikke siste kapittel. Som han sa da han for litt siden ble spurt om hva han ville kalle sine memoarer, hvis han skrev dem:

– Det første som falt meg inn, var «Du ska få en dag i mårra». Hahahaha! Jeg syns den visa er veldig menneskelig. Vi kan føle at vi gjør dumme ting, men så kommer det en ny dag, og da kan du prøve på nytt. Jeg har hatt det som et slags livsmotto.