Dypt personlig bok om stamming

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Fordi jeg stammer, og jeg har brukt hele livet på å skjule det. Det har slitt meg ut, og sist høst besvimte jeg på scenen. Og så finnes det ingen bøker om stamming på norsk, ingen snakker om det, ingen skriver om det. Jeg vil at den boken som ikke fantes da jeg trengte den, da jeg var 8 år, da jeg var 14 år, da jeg var 39 år, skal finnes nå.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Vel, det er kanskje ikke jeg som kan svare på det. Dette er en dypt personlig bok. Jeg har aldri turt å si høyt at jeg stammer, og det høres kanskje rart ut. Men jeg har noe som heter skjult stamming, og jeg har vært veldig skamfull over å stamme. Jeg tror vi trenger å snakke om stamming, og å høre på de som stammer, for det gjør det lettere for oss som stammer å leve med det.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Siden dette er den første boken om stamming, bortsett fra noen få fagbøker, vil jeg si at denne boken for første gang presenterer stamming for norske lesere. Det finnes nesten ingen eksempel på oss stammere. Før ble vi gjemt bort, og så ble vi ledd av. Fremdeles tror folk at vi er nervøse eller mindre kompetente fordi vi stammer. Men det er bare tull. Jeg er fremdeles redd for å stamme, selv om jeg har skrevet denne boka. Jeg er redd for at noen skal tro det er noe feil med meg.

Hva vil du oppnå med boken (foruten at flest mulig leser den)?

– Jeg vil skape en økt forståelse for de som stammer. Og jeg vil, som sagt, at de som stammer skal ha en bok de kan lese for å se at det er andre der ute som har det som dem.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Det får være opp til hver enkelt leser. Men jeg håper at de som stammer skal føle seg stoltere over å være den de er, over å snakke slik de snakker. Og jeg håper at det blir snakket mer om, og gitt rom til, stamming.

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper den gutten eller jenta som ikke har noen å snakke med om stammingen sin, leser boka og skjønner at han eller hun skal greie å snakke om stammingen, og greie å være stolt over akkurat den han eller hun er, over akkurat hvordan han eller hun snakker.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Jeg turte ikke å skrive den. Jeg turte ikke å skrive om stamming. Det var den største utfordringen. Hele veien, helt fram til i sommer, vurderte jeg å trekke boka og nekte å gi den ut. Jeg var redd for å bli ledd av, for å bli gjort narr av. Og jeg var veldig usikker på om jeg ville greie å skrive så personlig og samtidig få leserne til å skjønne hvordan det er å stamme.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor (sett bort fra din egen)?

– «Drømmefakultetet» av Sara Stridsberg. Fordi den viser hva et menneske er og hva en bok kan være.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Sara Stridsberg og Emmanuel Carrère. De har vist meg at det finnes ingen andre regler enn dem du selv skaper. Og at du alltid skal bryte dem.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– Vel, jeg måtte få meg fast jobb for å få det til gå rundt økonomisk. Og jeg besvimte på scenen, og turte for første gang i mitt liv å skrive og snakke om stammingen min. Så jeg har vel lært ganske mye, men slik er livet, også under en pandemi. Jeg slutter aldri å havne i en krise, og jeg slutter aldri å lære av mine feil.