Jack Kerouac – den reaksjonære opprøreren

Det er 100 år siden den amerikanske forfatteren Jack Kerouac ble født, og et gjensyn med forfatterskapet hans byr på positive overraskelser. Det samme kan ikke sies om hans eget liv og holdninger. Historien om Jack Kerouac er fylt av ekstreme motsetninger og paradokser, mer og mer preget av et nærmest uhemmet narkotika- og alkoholmisbruk. Da Kerouac døde i 1969, bare 47 år gammel, var det som en fysisk ødelagt og venneløs mann. 1950-tallets store litterære opprører endte som en grundig skandalisert parodi på seg selv.

«On the Road»

Jack Kerouacs mest kjente og innflytelsesrike verk er uten tvil romanen «On the Road» (norsk tittel «På kjøret»), som utkom i 1957. Da hadde manuskriptet ligget klart i seks år, fordi ingen forlegger ville ta sjansen på å utgi noe så ukonvensjonelt. I dag er boken en klassiker og et referanseverk for det som siden 50-tallet er blitt kalt beatkulturen. Historien handler i korte trekk om kameratene Sal Paradise og Dean Moriarty, som med hyppige avbrekk og utallige omveier kjører på kryss og tvers av USA. Tiden er det sene 1940-tallet, og boken kan gjerne leses som et portrett av Amerika – bokstavelig talt sett fra gateplan.

Lest med vår tids briller er «On the Road» fremdeles en morsom, livlig og underholdende roman. Persongalleriet er en parade av originaler, fantaster og drukkenbolter. Eventyrlystne kvinner og nattåpne barer lokker på nær sagt hvert gatehjørne, og skjebner glir forbi i lyset av baklyktene på forbipasserende biler. «On the Road» handler om villmannskjøring og sanseløs festing, men det er også en bok som er skrevet under inspirasjon fra så ulike forfattere som Ernest Hemingway, Friedrich Nietzsche, Oswald Spengler og Marquis de Sade!

Selvbiografisk

Språklig sett er romanen en litterær muskeleksplosjon, preget av de lange, malende og adjektivrike setningene som Kerouac for alvor perfeksjonerte her. Det er denne assosiasjonsrikheten og rastløsheten som gir boken sin rytme, eller beat om man vil. Og musikkakkompagnementet er tidens moderne jazz: Lester Young, Charlie Parker, Louis Armstrong og Miles Davis danner det perfekte bakteppet for frihetsjaget til Sal og Dean.

At «On the Road» er sterkt selvbiografisk er hevet over enhver tvil. Sal Paradise er et umiskjennelig selvportrett av forfatteren, mens Dean Moriarty er et like gjenkjennelig portrett av Jack Kerouacs bestevenn Neal Cassady.

Denne ungdomskriminelle gutten fra Denver hadde fått en ekstremt vanskelig start på livet, med en mor som døde da han var liten og en far som var håpløst alkoholisert. Neal Cassadys første ekteskap var med 16-år gamle Lu Anne Henderson, senere skulle han få tre barn med Carolyn Robinson – en kvinne som også Kerouac hadde et av og på-forhold til.

Selv om han manglet enhver akademisk bakgrunn, var Neal Cassady en intellektuelt ambisiøs mann, som svampaktig sugde til seg det han kom over av bøker og kunnskap. Han ble en viktig og stimulerende venn og samtalepartner for Kerouac, og mange av deres tilsynelatende endeløse dialoger finner vi igjen i «On the Road». De to mennene snakket til og med om følelser, også det noe ganske nytt!

Amfetamin

Det var Jack Kerouac som introduserte Neal Cassady for litteraturens vidunderlige verden. Til gjengjeld var det Cassady som for alvor introduserte Kerouac for narkotika. «On the Road» ble visstnok skrevet i løpet av 20 dager i april 1951. Kerouac utstyrte seg med en skrivemaskin og en nærmere 40 meter lang sammenhengende papirrull, så han skulle slippe å skifte papir underveis i skrivingen. Slik satt han, nesten uten pauser, mens kona Joan forsynte ham med suppe, sigaretter og kaffe. For ikke å glemme amfetamin, et preparat som Neal Cassady leverte på døra.

Jack Kerouac var på ingen måte ukjent med narkotika fra før, men det var nå han virkelig fikk øynene opp for hvordan kunstig stimuli og kunstnerisk skriving kunne gå opp i en høyere enhet.

«On the Road» definerte sjangeren «spontan prosa», senere utviklet til begrepet «stream of consciousness». Eller stream of unconsciousness, som onde tunger vil mene er et bedre begrep. Truman Capote, en jevnaldrende forfatterkollega, gjorde seg evig berømt da han karakteriserte Kerouacs skrivestil: «That’s not writing, that’s typing.»

Uansett – denne stilen, i kombinasjon med idéen om en allvitende og altseende forteller, skulle ha en enorm påvirkning på samtidens litterære klima da «On the Road» endelig kom ut i 1957.

Keltere

På det tidspunktet var Jack Kerouac 35 år gammel, en middelaldrende mann etter datidens standard. Livet hans fram til da var preget av en rekke oppbrudd og mye rot – en rastløshet som man kjenner igjen i bøkene han skrev. Kerouac hadde fransk-kanadiske aner, og han var svært stolt over det han kalte sine keltiske røtter. Det er da heller ikke helt urimelig å se en sammenheng mellom den muntlige fortellertradisjonen som kelterne representerte, og den svært verbale stilen i de fleste av Jack Kerouacs bøker.

Selv om han var født og vokste opp i USA, hadde Jack Kerouac fransk som sitt førstespråk langt opp i tenårene. I tillegg var foreldrene katolikker, og særlig moren hans sørget for at unge Jack fikk en svært konservativ oppdragelse. Ikke minst gjaldt det synet på alt som hadde med seksualitet å gjøre. Det var synd, skam og fortielse, og kyskhet som leveregel.

På mange måter var den unge Jack Kerouac prototypen på en kjernesunn «all American boy». Han var god i amerikansk fotball, og fikk en plass ved Columbia University. Det var her han ble introdusert for jazz – en interesse som skulle vare livet ut.

Jack Kerouac var 19 år gammel da USA gikk med i andre verdenskrig, men han klarte å slippe unna militærtjenesten ved å spille sinnssyk. For allerede nå var det klart at ingenting skulle få stå mellom ham selv og drømmen om å bli forfatter.

Thomas Wolfe

Opprinnelig var det forfatteren Thomas Wolfe som var Kerouacs store litterære idol. Selv om han ble bare 37 år gammel, rakk Wolfe å inspirere en hel generasjon forfattere før han døde av tuberkulose i 1938. Stilen hans er blitt skildret som rapsodisk og impresjonistisk, noe man jo lett finner igjen i Kerouacs skriving. Særlig gjelder det debutboken «The Town and the City» fra 1950. Den kan kalles en oppvekstskildring, og ligger stilistisk tett opp til Thomas Wolfe.

Debuten var naturlig nok en stor hendelse for Jack Kerouac, men skuffelsen ble stor da det viste seg at boken ikke var noen suksess verken blant kritikerne eller bokkjøperne. Og da oppfølgeren «On the Road» altså ble liggende upublisert i seks år, er det kanskje lett å forstå at Kerouac flyktet enda lenger inn i et stadig eskalerende rusmisbruk.

I lange perioder vanket han i et New York-miljø bestående av yrkeskriminelle, prostituerte og narkomane. Det var på mange måter et grenseløst miljø, og Kerouac hadde flere homoseksuelle forhold, selv om han offisielt var hetero – og gift. En av dem han gikk til sengs med var bestevennen Neal Cassady.

Ginsberg og Burroughs

Miljøet i New York trakk også til seg flere andre som skulle bli sentrale personer i beatmiljøet. Blant annet de to forfatterne Allen Ginsberg og William S. Burroughs. De var unge menn med et felles mål: Å skape ny, banebrytende og bevissthetsutvidende litteratur. For å få til det var alle midler tillatt, eksperimentering med sex og rus var nærmest en selvfølge. De fant raskt en villig medkriger i Jack Kerouac. Forfattermiljøet var ekstremt tett, de både arbeidet, bodde og lå sammen – bokstavelig talt på kryss og tvers.

Jack Kerouac hadde heller ingen grenser når det gjaldt å bruke mennesker han møtte som karakterer i bøkene sine. Det gjaldt ikke bare Neal Cassady, en rekke av medlemmene i beatmiljøet finner vi igjen i lett omskrevne litterære skikkelser.

Suksessen med «On the Road» gjorde at Jack Kerouac for første gang i sitt liv fikk penger mellom hendene. Og noe av det første han gjorde var å kjøpe et fint hus til seg selv og moren Gabrielle, som nå var blitt enke.

Narkoman datter

Saken var den at Jack aldri helt hadde flyttet hjemmefra. I lange perioder levde han på sin mors penger, og hun for sin del var nærmest sykelig sjalu og kontrollerende. Hun gjorde hva hun kunne for å skremme vekk sønnens koner – han var gift tre ganger – og de siste 10 årene av sitt liv levde Jack Kerouac under samme tak som moren, som han kalte Memere. Det var et klassisk ødipalt forhold, der mor og sønn gjensidig krevde hverandres fulle lojalitet.

Ved å bo sammen med sin mor, kunne Kerouac også slippe unna de fleste forpliktelser som et voksenliv gjerne bringer med seg. Han fikk en datter i 1952, men først etter en rettskjennelse 10 år senere måtte han innrømme farskapet og begynne å betale barnebidrag. Han ville aldri ha noe direkte med datteren Jan å gjøre. Selv ikke da hun som 13-åring ble prostituert og senere sprøytenarkoman, løftet han en finger for å hjelpe.

Det passer inn i mønsteret til forfatteren Jack Kerouac. Han kunne nok utnytte andre mennesker, men utover det interesserte han seg egentlig aldri for dem.

Buddhisme og rasisme

Jack Kerouacs litterære karriere hadde noen gylne år på slutten av 1950-tallet. I 1958 kom romanen «The Dharma Bums». Den viderefører tematikken fra «On the Road» året før: Frihetslengselen og rasttløsheten er fortsatt sentrale temaer. Men nå er det likevel med et litt annet bakteppe. Som så mange andre i beatmiljøet hadde Kerouac studert buddhismen, og nå var det mer reisen som erkjennelsesprosess som var et hovedtema. Dharma betyr i buddhismen læren om den underliggende sannhet.

Samme år kom Kerouac også med romanen «The Subterraneans», der tematikken er hovedpersonens kjærlighetsaffære med en farget kvinne. I 1962 kom så den sterke romanen «Big Sur», som skildrer livet til en alkoholiker. Akkurat det var selvfølgelig ingen tilfeldighet. 40 år gammel var Jack Kerouac nå på god vei til å drikke seg ihjel.

De siste leveårene hans må sies å være en sammenhengende tragedie. Han ble en konstant dritings skandalemaker. Han hadde bare forakt til overs for de såkalte beatnicksene, som dyrket bøkene hans. Og han brøt i tur og orden med alle sine gamle venner. Bruddene ble framskyndet av hans mor, som både var sterkt rasistisk og antisemittisk. Det siste medførte at jødiske Allen Ginsberg ikke fikk slippe inn i huset der mor og sønn bodde. Jack delte morens holdninger, og ved en anledning tok han med seg et Ku Klux Klan-inspirert kors til et svart nabolag. Der satte han fyr på korset, mens han slengte ut av seg de groveste skjellsord.

Slik endte Jack Kerouac, han som skulle være talsperson for en generasjon opprørere, som en isolert og desorientert stakkar.