– Hysteriet rundt det å på liv og død skulle «forstå» kunstverket opplever jeg som misforstått

Hva skriver du dikt om?

– Nå er jeg generelt mer interessert i diktet som form enn fortellingsinstrument, følgelig er det språklige aspektet, altså hvordan man skriver, og hvordan man presser og utvikler det språklige, spesielt fascinerende. Men også forholdet mellom blikk og tekst, ord og bilde; hvordan vi omsetter verdenserfaring til språklige formkoder og følelsesuttrykk.

– Også vennskap da, som er temaet for den kommende boken.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– All den tid vennskap er en slags universell og tidløs erfaring, så er det klart at mine egne vennskap og vennskapsopplevelser uunngåelig har gitt form til diktarbeidet. Men i utgangspunktet har jeg liten interesse av, eller aktivt benytter, biografisk materiale som råstoff. Det følger nok delvis av min egen poetikk. At livet allikevel og uvegerlig ligger så å si latent i skriften kommer man ikke utenom – det er jo jeg som har skrevet dette.

– Samtidig ble jeg vár for at nettopp vennskapet, og særlig det mannlige, kanskje i mindre grad var dekket eller gjennomarbeidet som et motiv i samtidslitteraturen generelt, og lyrikken spesielt.

Hvorfor dikt og ikke roman?

– Man får alltid lyst til å snu den spørsmålsordlyden, men det er fristende å ty til klisjeen som sier at jeg ikke valgte sjangeren, men sjangeren valgte meg. Like fullt finner jeg i diktformen en konsentrasjon, en billed- og meningsmetning som sprenger seg ut av og overskrider det noe mer passive og doserende språkformatet som prosaen representerer. Formkraften i diktet behøver ikke nødvendigvis og dermed være vertikal eller vulkansk – denne bærer også i seg et stillhetspotensial som tilstøtende sjangre ikke besitter. Til tross for at de språklige kodene som preger lyrikken fort kan fremstå innadvendte, fragmenterte, ja hadde jeg nær sagt uleselige, så virker de på meg som nærmere erfaringen, mer intimt på det virkelige på et vis.

– Og så er det selvsagt elementer og kvaliteter romanen, novellen og dramatikken har som lyrikken mangler. Men diktet altså. Det utvider verden på andre og helt nye måter. Språket blir ikke så mye middel som et eget mål.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Et av de klassiske problemspørsmålene, særlig blant poeter; nå er jeg ingen programmatisk eller politisk spisset poet, men jeg har dog en poetikk jeg forholder meg til – noe jeg ønsker at diktet skal være, eller i det minste forsøke å være. Et medium for billedskapelse og visuell fortetning. At form og følelse kan definere hverandre gjensidig i diktet. Å være nært verden på den måten.

– Uansett håper jeg at tekstene kommuniserer på i hvert fall ett plan, at det er noe der som kan åpne rom, gi form til en følelse eller produsere meningsskapende bilder. Hysteriet rundt det å på liv og død skulle «forstå» kunstverket, det være seg et dikt eller et maleri, opplever jeg som misforstått; det å være i verket, la verket gripe deg, og ikke febrilsk forsøke selv å be-gripe verket, er en avgjørende og undervurdert del av den individuelle kunsterfaringen.

Er det et av diktene dine du vil dele?

Jeg: holder deg nede
Du: holder meg nede

låser hverandre til jorden som et løfte
låser hverandre til likhet og balanse
denne følelsen er så ren;
altomfattende glød, inderlig varme

– Noe av det jeg forsøker å finne frem til i denne boken er den ofte språkløse, uartikulerte nærheten i mannlige vennskap. Å finne et språk for det som gjerne unndrar seg verbalisering. Men denne relasjonsforskningen om du vil, handler ikke om fortelling som sådan, eller utsnitt fra vennskapets historie, men mer om det ekstatiske, intense aspektet ved å dras mot andre på denne særegne måten.

– I dette eksempelet berører jeg den mer inderlige følelsen av å utlikne hverandre – like kjønn, lik alder, like sterke – en mystisk balanse i det sosial-emosjonelle regnskapet som er løfterik og uutgrunnelig. Man låser seg frivillig til hverandre, inngår en uuttalt forpliktelse, en usynlig kontrakt.

Blir diktene dine til på kort tid etter du får en idé, eller kan du snekre på et dikt i flere år?

– Det varierer i stor grad, men jeg skriver ofte på noe så litterært ukorrekt som inspirasjon. Det harde arbeidet, det språklige spadeslitet, er liksom gullstandarden for skriften. Men når jeg sier inspirasjon, så ligger det heller selvsagt ingen motsetning til det regelmessige, møysommelige arbeidet i dette. Denne er også sentral naturligvis, om ikke det mest avgjørende.

– Noen ting kommer med andre ord umiddelbart formulert ned på arket – jeg har opplevd å kunne få ut ti dikt på en time for eksempel, uten at nødvendigvis mange av disse overlever redigeringsfasen. Andre dikt, de såkalte «sliterne», kan oppleves som uregjerlige og ukuelige selv etter årevis med pussing.

De færreste diktsamlinger trykkes i store opplag. Ved å velge dikt som kunstform, vil det si at du er mer opptatt av formidling enn av hvor mange som kjøper diktsamlingen din?

– Nå ble det delvis dikt fordi sjangeren har betydd så mye for min egen lesning og skriving, delvis fordi det simpelthen er der jeg føler meg mest hjemme. Og dermed der hvor jeg kan produsere det beste arbeidet. Kanskje arbeide overhodet.

– Alle ønsker jo at bøkene deres skal bli lest, men hvis først og fremst formidling er viktig for en forfatter, så er jo heller ikke lyrikken et særlig strategisk valg av sjanger.

– Personlig ønsker jeg nok å komme med et bidrag til det prosjektet som er poesiens. At ett ord er sagt, eller én setning skrevet, som på et eller annet vis driver diktarbeidet videre.

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig dikter?

– Her vil alt fra gode og inspirerende kolleger, en engasjert og språklig musikalsk redaktør, til en interessert og intelligent samboer være relevante svar. Samtlige skjerper både min egen lesning og skriving, utfordrer og disiplinerer arbeidsrytme og skrivevaner, og bevisstgjør meg på hva jeg faktisk forsøker å gjøre.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din–og hvorfor?

– De som eventuelt bare finner en eneste setning som resonnerer utover boksiden er verdifulle lesere.

– Ellers Kongen.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Den danske poeten Morten Chemnitz har gjort noe nytt med naturpoesien som jeg de siste årene har blitt helt gal av begeistring for. Debuten «Inden april» eller «Bindingerne» er to vidunderlige bøker som åpner opp et rom mellom verden og diktverket som er ingenting om ikke berusende bra.

– Ellers må jeg alltid nevne Yngve Pedersens debutbok «Lysning forelder», som forandret alt for min del.