Forfatterdebuterer med platen som ville bli bok

Rune Berg har lang fartstid som musiker og låtskriver: Fra band som The Margarets, Number Seven Deli, som soloartist og produsent for blant andre Benny Borg i hans comeback.

Men dette er ikke et musikerintervju, men historien om hvordan en mislykket plate ble til en bok. Med den særegne tittelen «Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg».

– Noen år etter at jeg ga ut soloplaten i 2012, begynte jeg å tenke på en ny. Jeg ville lage en tematisk plate, og hadde bitt meg fast i dyrs flehmen-respons. Hvordan de egentlig går rundt med en superkraft vi mennesker ikke har, som gjør at dyr – som ikke er synsvesen i like stor grad som oss – lever i en verden der nåtid og fortid blandes sammen. Bare tenk når de lukter at «der gikk det noen for en uke siden», forklarer han opptakten.

Under et besøk på sunnmørsøya Giske, der han vokste opp, begynte han å tenke på ting som har skjedd før.

– Det begynte å spinne og jeg så meg selv i et landskap der nåtid og fortid var blandet sammen, der jeg møtte folk fra min barndom – og helt tilbake fra vikingtiden.

Obstfelder

Sin vane tro begynte Rune Berg å lage noen melodier, samtidig som han leste seg opp på Giskes historie, kjøpte historielagets årbøker og samlet tekster i skrivebøker.

– Men det landet liksom ikke. Det fortsatte å spinne, jeg klarte ikke å utkrystallisere det til musikk. Det ville ikke bli plate. Stoffet bare strittet imot.

Rune Berg ga seg ikke. Han smidde og pusset i årevis mens han produserte plater for andre artister.

– Jeg hadde spilt inn 12 låter, og hatt masse musikere i studio. Men jeg klarte ikke sy det sammen, sier Berg, som la det bort – til han leste Obstfelders «En prests dagbok» og ble inspirert til å prøve å lage et langt prosadikt. Uten musikalsk følge.

– Det var en synkende følelse, et nederlag at jeg måtte legge bort tonene som har alltid har vært mitt uttrykk. Men jeg tenkte jeg burde prøve å knytte trådene og avslutte det, fordi det fortsatte å leve i hodet mitt.

Slumpetreff?

Men dikt ble det heller ikke. Igjen prøvde han å legge bort historien, men underbevisstheten fortsatte å jobbe.

– Alle disse folkene jeg hadde tenkt på og stoffet jeg hadde diktet opp, begynte å dryppe litt ut i små hull når jeg skrev til andre. Det kom stadige små henvisninger til denne platen eller boken som ikke fantes, oppsummerer han den snodige veien mot roman.

Når han har musikere i studio hender det at de trenger en spilleliste til inspirasjon, eller litt kontekst rundt band. En dag hadde Rune Berg en kar der som trengte å høre litt Stone Roses. Han fikk både spilleliste – og en tekst. Som det dryppet ekstra mye ut i, om Bergs egen barndom og dette landskapet han hadde laget seg.

– Musikeren viste det til en forfatter han jobbet med, og forfatteren lurte på om han kunne vise denne teksten til sin forlagsredaktør igjen. Og forlagsredaktøren ringte meg og ville møtes. Jeg trodde først han ville selge meg noe – et abonnement på et leksikon kanskje? Men han ba meg om mer jeg hadde skrevet.

Fremdeles var ikke ordet «bok» helt nevnt. Rune Berg printet ut noen lange Facebook-statuser han hadde skrevet, det var alt han hadde tid til.

– Men det var inspirerende at noen så et eller annet i det jeg skrev og ville ha mer.

Noe er sant

Nå er romanen her. Med den sterke tittelen «Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg», utgitt på Tiden forlag – som liker å kalle den en Vestlandets «Populærmusikk fra Vittula».

Noe er helt sant. Som Fredly, huset der han vokste opp. Bokens Giske er til forveksling lik virkelighetens Giske. Historisk er boken «nesten unødvendig korrekt», mens menneskene ellers på øya er oppdiktet (selv om han slet med å komme opp med gode nok kallenavn, og valgte å låne noen fra virkeligheten). Dette ifølge forfatterdebutanten, som sammenfatter det slik:

– Jo lenger vekk man kommer fra jegpersonen, jo mindre sant blir det. Historien befinner seg i skjøten mellom løgn og sannhet. Det er sannferdig. Alt kunne ha skjedd, og det ligner på noe som kanskje har skjedd, selv om jeg har funnet det på. Men selv i de mest sannferdige historiene sier folk ting de ikke sa i virkeligheten.

Musikerens første låt

I romanen er det ganske mye som har røtter i Rune Bergs egen historie. Som historien om den aller første sangen han laget. Han hadde vært med faren og onkelen som skulle hente stein i fjæra. Da de kom hjem, møttes de med budskapet om at bestefaren er død. Men guttungen ville ikke at den fine dagen, der han hadde fisket opp krabber og fått styre traktoren, skulle ta slutt.

«Der og da laget jeg min første sang. Mens jeg satt på skuldrene til pappa, på vei inn for å se bestefar, som var død. «Bestefar er død, bestefar er død, trallala-lø, bestefar er død», skriver han om hvordan lille Rune «måtte få folk i godt humør igjen».

– Ikke at det nyttet, konkluderer han i debutromanens første kapittel.

Forfatteren forklarer romantittelen

Helt sant er iallfall kapitlet i «Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg» om hvordan hovedpersonen fikk navnet Rune Lisbeth Berg.

Bokens hovedperson lurer fælt på hvorfor han er så mye alene og sliter med å få seg venner. Han har et rikt indre liv, men kanskje et fattigere ytre liv. Da han ikke fikk være med på laget, kom han på at alle de andre hadde mellomnavn. Han drar hjem, spør moren om hvorfor. Hun er travel, det er småsøsken som griner, og etter nok masing sier hun «ja, du har et mellomnavn».

– Hun sier «Lisbeth», sitt eget navn, og han bare «yes!» Og løper tilbake til de andre for å fortelle at han også har et mellomnavn. Men i det han begynner å fortelle, begynner det å demre for ham at det er et jentenavn. Og så blir alt verre enn det var i utgangspunktet.