Janne-Camilla Lyster har gitt ut åtte diktsamlinger og to romaner og er i tillegg en av landets mest markante dansekunstnere. Foto: Tale Hendnes

­Janne-Camilla Lyster

– Det er et fantastisk verktøy for å zoome inn og zoome ut

Publisert: 27. mai 2022 kl 08.00
Oppdatert: 27. mai 2022 kl 08.05

 

Hva skriver du dikt om?

– Jeg ser på diktene som små urverk som har en egen virkning. Og denne virkningen er ofte å se noe på nytt, eller fra en annen vinkel. Sette sammen verden på en annen måte enn den vi er vant til. Få sansene til å snakke.

– Diktene i Figurer består av definisjoner, brutte forbindelser, bevegelser vi kan se, men uten å vite hvem de tilhører, eller hva de vil oss. Samtidig refererer de til noe vi ikke helt får øye på.

– Det finnes spor av tap, tegn på noe eller noen som er borte, tiden som går. Jeg forsøker å åpne rommet mellom det vi kan se og hvilken sammenheng det tilhører, slik at det blir utvidet, forstyrret, kastet om på.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

Saken fortsetter under annonsen

– Når noen bruker begrepet «abstrakt», skjønner jeg ikke hva de mener. For meg er alt konkret. Det er kanskje både et slags handikap og en mulighet. Det andre kaller abstrakt, ville jeg kanskje sagt at er konkret forbi det gjenkjennelige.

– Og så har jeg trøbbel med kategorier; det finnes jo så uhorvelig mange måter å sette sammen og systematisere sanseinntrykk på, at jeg blir helt svimmel. Jeg lider kanskje av noe sånt som sanselig flyt. Disse handikappene bruker jeg når jeg skriver dikt.

Hvorfor dikt og ikke roman?

– Jeg synes i grunnen ikke det er så stor forskjell på å skrive en roman og å skrive en diktsamling, det er en større forskjell å lese dem. Diktet er et fantastisk verktøy for å zoome inn og zoome ut, skape uventede sammenhenger, kaste noe opp i lufta og bli stående skrekkslagen tilbake.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Og her vil jeg gjerne svare: Helst det som står der!

Saken fortsetter under annonsen

– Men så vil jeg jo noe med det som står der. Eller det som står der, vil noe. Med meg også, kjennes det som, når jeg skriver. Jeg sier som pianisten Ellen Ugelvik: hvert verk krever at du ødelegger noe i deg selv. Og med det tror jeg hun mener: du må gå forbi deg selv, det du trodde du visste, og i den revnen, kan noe annet vokse fram, en forsterket sanselighet, andre innsikter.

Er det et av diktene dine du vil dele?

– Da vil jeg dele dette diktet, fordi jeg synes det gir et oppriktig bilde av livet:

potetene kobles sammen og får lampen til å lyse. lyset lokker dyret
til seg. dyret spiser potetene. jeg famler i mørket, finner en krakk,
krukke eller klokke.

Blir diktene dine til på kort tid etter du får en idé eller kan du snekre på et dikt i flere år?

– Ah, det finnes det ikke noe entydig svar på. Men ofte kan jeg ha det sånn at jeg går og samler opp et slags materiale, av inntrykk, måter å reflektere på, bilder – og denne oppsamlingen kan ta ganske lang tid. Og så, på et tidspunkt, kobler jeg meg liksom på strømmen, og da kan selve skrivingen gå ganske fort.

De færreste diktsamlinger trykkes i store opplag. Ved å velge dikt som kunstform, vil det si at du er mer opptatt av formidling enn av hvor mange som kjøper diktsamlingen din?

Saken fortsetter under annonsen

– Ja! Men helst begge deler!

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig dikter?

– «Best mulig» vet jeg ikke. Men å skrive de diktene som bare jeg kan skrive, og å skrive akkurat de diktene så godt som mulig – det vil jeg gjerne. Mannen min er en inspirasjon i så henseende. Han er alltid interessert i å høre og lese hvordan det egentlig er. Ikke bare i det som ser fint eller interessant ut. Men i det som trer fram når jeg glemmer å være redd, og hva som er riktig og flinkt.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Jeg skriver alltid til dem jeg ikke kjenner – det er liksom nødvendig for meg å skrive med en slags blindhet overfor den som skal lese. Men jeg synes det hadde vært fint om en som aldri har lest dikt før, leste den, og ble litt glad, litt overrasket, og litt mer nysgjerrig på verden.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Akkurat nå leser jeg om igjen The Albertine Workout av Anne Carson. Der skriver hun om karakterene i Prousts På sporet av den tapte tid (bind 5, Fangen) og vender det tørt refererende og det analytiske til ville meta-refleksjoner og innfall. Det er like deler morsomt og tankevekkende.

Saken fortsetter under annonsen

– Og Dag Solstad. Apropos. For eksempel T. Singer.

 

Hvis du måtte velge?

Jo Nesbø – Karl Ove Knausgård

Espresso – Filterkaffe

Musikk – Podkast

Avis på papir – Avis på nett

Dagens Næringsliv – Klassekampen

Åsne Seierstad – Tor Bomann-Larsen

Lese bok – Høre bok

Sakprosa – Skjønnlitteratur

Film på kino – Film hjemme

Ved sjøen – På fjellet

 

Ledige stillinger – kulturjobb