Lars Ove Sæther er aktuell med romanen «Newtons vugge». Foto: Cappelen Damm / Liliann Eidem

Derfor roman: – Karakteren Isak har nok ligget latent ganske lenge

Publisert: 3. mai 2022 kl 09.07
Oppdatert: 3. mai 2022 kl 09.49

 

Hva handler romanen om?

– Vi møter Isak som har omfattende ansiktsskader etter en fallulykke i sine første leveår. Dette gjør at han må gjennomgå omfattende ansikts- og kranierekonstruksjon. Han er adoptert og har blitt plaget og mobbet opp gjennom skoleårene. I hverdagen kretser tankene hans ellers rundt det å sikre tilstrekkelig mengde smertestillende piller og hans håpløse kjærlighet, Desiree.

– Flere hendelser inntreffer i tiden etter hans 18-årsdag: behandlingsopplegget er i ferd med å avsluttes, han selv forsøker å finne tilbake til sitt biologiske opphav, den verste av mobberne forsvinner sporløst. Isak forteller selv historien.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

Saken fortsetter under annonsen

– Karakteren Isak, har nok ligget «latent» ganske lenge. Kanskje er han inspirert av en liten gutt jeg så på Gardermoen for flere år siden. Denne gutten hadde et svært deformert ansikt. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvor blid og bekymringsløs han var, der han fartet rundt på gulvet. Jeg ble sittende med et inderlig ønske om at livet skulle behandle ham godt, og at det skulle finnes medisinsk hjelp, til å få et «normalt» utseende.

– Men også … der han lekte, var dette ikke noe han selv bekymret seg over.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Målet er først og fremst å underholde – skape en god leseopplevelse. Den ytre tematikken er knyttet til hvor stor del av identiteten vår som handler om utseendet, og da spesielt ansiktet. At det å avvike fra normalen gir grobunn/risiko for mobbing er jo velkjent. I den sammenheng må det understrekes at boka virkelig ikke gir noen anbefalt løsning på mobbe-problemet.

– Historien kretser ellers rundt utenforskap, ensomhet og det å leve med fysiske og indre smerter, og hvor langt et menneske er villig til å strekke seg for å nå til dels urealistiske mål. For å bevege seg inn på i ambisiøst litterært terreng: hva skjer når en tar livsløgnen fra et menneske.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Fra den første entusiasmen over ideen, til den krevende etappen med å fullføre, vil nok de fleste oppleve perioder med skrivesperre. I bunn og grunn handler det ofte om å vakle i troen på prosjektet. Skriving er til tider hardt arbeid, og det er lett å finne unnskyldninger for å utsette. Den eneste medisinen er ofte å forsøke å skyve selvkritikken til side og bare skrive. Det verste som tross alt kan skje, er å måtte vrake arbeidet dagen etter.

Saken fortsetter under annonsen

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Bortsett fra at ideen må holde hele veien til mål, så handler det om å finne en struktur som fungerer. I dette tilfellet startet det egentlig med fascinasjon over selve tittelen «Newtons vugge» og den fysiske innretningen som dette er (de fleste har sett stålkulene som klikker fram og tilbake på filmpsykologens bord). Det har falt noen kommentarer om at strukturen i boka ikke følger den typiske oppskriften til krimromaner, noe som er lett å si seg enig i. Med fare for å bli i overkant teoretisk, så hermer bokas struktur bevegelsen og sammenstøtene til de fem stålkulene i Newtons vugge (… egentlig hadde jeg bestemt meg for aldri å nevne akkurat det).

– Gamle fysikk-eksperimenter høres jo, i utgangspunktet ikke ut som et bra utgangspunkt for underholdningslitteratur, men strukturen trenger heldigvis ikke å forstås og er heller ikke (hoved-)grunnen til at boka har fått tittelen Newtons vugge …

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg liker å lese bøker om å skrive bøker, og det finnes mye bra å hente der. Det hevdes at det egentlig bare finnes én historie vi mennesker ønsker å høre, men samtidig er det en heller hemmende tanke.

– Filmindustrien har jo utviklet en svært formelbasert historiefortelling, der de ulike grepene opptrer med nesten matematisk presisjon. Heldigvis har man fortsatt litt flere frihetsgrader i roman-formatet – og kanskje det gir håp for at den tekstbaserte historiefortellingen kan leve videre i «strømme-alderen». Med andre ord: «Derfor roman».

Hvis debutant: Når skjønte du at du ville bli forfatter?

Saken fortsetter under annonsen

– Jeg debuterte med romanen Hanegal, som var mitt bidrag i Cappelen Damms store krimkonkurranse i 2013. Der var det et krav at man ikke skulle ha publisert noe tidligere, og jeg fikk vite om konkurranse ved en tilfeldighet.

– Skrivelysten dukket opp i godt voksen alder og har siden bare forsterket seg. Jeg tilhører med andre ord ikke kategorien: «har alltid hatt en forfatter i magen». Men slik det har utviklet seg, ville jeg følt et tomrom dersom jeg ikke hadde et skriveprosjekt gående.

Nevn én person du håper leser boken?

– Oi, det var ikke lett. Jeg håper en person som ellers ikke leser bøker får lyst til å lese den og andre bøker som resultat av det.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Antar det ikke er tillatt å foreslå min egen, så da blir det en skikkelig klassiker, som jeg «alltid» har hørt om, men først fikk lest ganske nylig: «Catcher in The Rye» av J.D Salinger. Kan også anbefale å se den biografiske: «Rebel in the Rye» (på Netflix om samme Salinger) først. Romanen kom ut på femtitallet, men tematikken holder seg godt, og er vel fortsatt boken som definerer «ung-voksen»-sjangeren.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

Saken fortsetter under annonsen

– Jeg henger dessverre litt etter på «skulle-ha lest-listen». Den siste boken jeg hadde gleden av å lese var Minneskogen av Sam Lloyd. Akkurat nå er jeg i gang med Kjære barn av Romy Hausman og Atle Nilsens Mord og Kjærlighet (den første digitalt og den andre på papir).

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Svaret må bli mer tid til å skrive og lese, i den rekkefølge. Siden jeg ikke er heltidsforfatter og har min dagtidsjobb, skulle jeg ønske at døgnet hadde flere timer. Skrivelysten inntreffer stort sett etter kl. 22 på kvelden, så det går gjerne ut over antall timer søvn. Jeg er usikker på hvordan det ville slå ut dersom jeg hadde det som levebrød, om økt press på å produsere noe vil påvirke kreativiteten.

 

Saken fortsetter under annonsen

Ledige stillinger – kulturjobb