Åsne Seierstads bok, «Afghanerne»: – Åsnes metode skyver leserne bort

­Metoden hun bruker – hun er en «allvitende forteller», som i en litt gammeldags roman – synes jeg skyver oss lesere enda lenger bort.

Grepet kan være prisverdig nok i utgangspunktet. Det gjør teksten lettlest og publikumsvennlig. Seierstad går så veldig langt i sitt ønske om å trekke alle leserne med. Hun vil ikke utelukke følelser, men ta med følelsene. Hun vil også ta med kvinnene i historieskrivingen.

Enkle sjeler?

Det er utmerket begge deler – men rett som det er, tipper det over.

Tenker disse menneskene virkelig slik Seierstad gjengir dem? Har de ikke mer kompliserte og kanskje motstridende tanker og følelser? Hvor er deres tvil og tvisyn, logiske resonnementer, argumenter som går i flere retninger, nysgjerrighet overfor den verden de ikke får ta del i?

Når afghanerne smaker på den vestlige verden via mobiltelefoner, og må man tro – selv om det ikke nevnes – bøker, blir de ikke interessert i andre tanketradisjoner enn deres egen, som jo er fundamentalistisk islam og dermed temmelig lukket? Er den vestlige verden for dem ellers bare Justin Bieber og Netflix – som en av hovedpersonene, Ariana, er så oppslukt av? Er de virkelig så enkle sjeler?

Ettersom Ariana er en oppgående jusstudent med toppkarakterer, hvordan tenker hun om rettsvesenet i Afghanistan, landet hun får utdannelsen sin i (det vil si fikk, for hun blir jo utestengt fra universitetet av Taliban i løpet av boken) og landet hvor hun ønsker å praktisere som dommer?

Hvorfor er den andre kvinnelige hovedpersonen, Jamila, så overbevist om at islam egentlig er feministisk? Og har ikke det livet hun har levd – fullstendig dominert av islam, nektet henne skolegang i årevis, innesperret innenfor husets porter fra hun var syv år gammel, hundset fordi hun er funksjonshemmet – gjort at hun har tenkt en aldri så liten kjettersk tanke om at kvinnefrigjøring har en verdi i seg selv, og ikke nødvendigvis må tilpasses islam, slik at islam alltid må ha forrang?

Hjerteskjærende

Det er også underlig, sett fra et vestlig eller norsk ståsted, at kampen for de mest ambisiøse av disse kvinnene er å ta en doktorgrad, mens de ikke ser ut til å kjempe for at kvinner flest kan få gå ute på gaten og ikke bli innesperret fra de er småjenter til de dør. Alle kvinnene vi blir presentert for blir tvangsgiftet, vanligvis til en mann de absolutt ikke ønsker, alltid til en mann de aldri har sett.

Slik blir det oppsummert i boka:

«Kvinners hverdag foregikk bak høye leirvegger. Inne ble de født, inne skule de dø. Bare to ganger i livet skulle en kvinne forlate sitt hjem, og da alltid kledd i hvitt. Når hun nygift ble bragt til sin ektemanns hus. Og når hun ble båret ut, likkledd, i en kiste.»

Jeg har ingen tvil om at Seierstad reagerer like sterkt på dette som leserne, men hvorfor reagerer ikke den islamske feministen Jamila, en av de tre hovedpersonene hennes, like sterkt? Hvorfor er prosjektet hennes nesten utelukkende rettet mot skolegang for jenter – svært viktig og prisverdig – mens hvorfor kvinner ikke kan gjør noe som helst uten fars aller ektemanns samtykke, knapt nok nevnes?

Og hvordan kan det ha seg at smarte og ikke-korrupte Jamila, som var kvinnelig minister under det siste regimet, lar seg narre flere ganger av Talibans glatte forsikringer om at de skal gjøre forholdene bedre for kvinnene, slik at de ikke lenger blir utstøtt av samfunnet?

Det får vi aldri vite.

Bomber ved kjøkkenbenken

La gå at krigeren og talibaneren Bashirs to koner, der de står ved kjøkkenbenken og produserer bomber for Taliban, aldri har en antydning til ønske om frihet på et personlig plan. Dette poengterer Seierstad i siste kapittel, og det virker som om hun har spurt dem ut om det. Disse to medhustruene har aldri gått på skole og har ikke hatt noen annen erfaring i livet enn å bli innprentet at en datters og en kones første plikt er å adlyde.

De blir sannsynligvis knekket allerede som små, mener Seierstad og viser til en liten jente hun møter i familien, som ennå ikke er knekket. Dette er en av de få gangene Seierstad kommenterer noen av de fremmede og ekstremt kvinnefiendtlige skikkene og holdningene hun blir vitne til.

Seierstad opplyser i siste kapittel at hun aldri kom inn under huden på Taliban-lederen Bashir, at det er mye han ikke vil fortelle – særlig hvem han har tatt livet av og lignende detaljer.

Alt dette kan sikkert forklares ved at «det er sånn», dette er slik disse personene tenker og reagerer, dette er livene deres. Dette er altså Jamilas virkelighet.

Men da fungerer jo ikke det jeg opplever som formålet med Seierstads allvitende fortellerstemme, nemlig at den skal forklare og belyse hvordan denne for oss fremmede og skremmende verden ser ut fra innsiden.

For denne innsiden skjønner vi fremdeles lite av, og mye av det vi får med oss, skyver oss enda lenger vekk fra den virkeligheten Seierstad beskriver:

«Enda et barn er dødt! Mer belønning til oss!» «Vi tilhører Allah, og til Allah skal vi vende tilbake,» sa Hala. «Gud vet best.»

Hala er det døde spebarnets bestemor.

Spennende «underholdningsroman»

Vi som leser boken får riktignok en masse sympati med ofrene for krigen i «Afghanerne», selv om de ikke trer frem for oss i tre dimensjoner.

Seierstad er også flink til å snike inn informasjon som gjør at vi bedre forstår de store linjene i Afghanistans blodige historie – forskjellen på Al Qaida, Taliban og IS for eksempel. Dette bruker hun ikke så mye plass på, men det setter fortellingene om enkeltindivider inn i en god og nødvendig ramme.

Men selv hovedpersonene hennes forblir tåkete som enkeltindivider.

Seierstads sakprosabok skrives som den skulle ha vært en roman – en litt enkel roman. Den kan minne om en roman for ungdom eller en «guttebok» fra gamle dager, med kapitteloverskrifter som «Vi som elsket døden» og «En kriger blir til», «Rømlingen» og «Guttene kommer».

Og spennende som en roman er den virkelig i ganske store partier, det anmeldere kaller «medrivende».

Men jeg kan ikke unnlate å tenke at det virker som om den handler om spennende eventyr fra fremmede, hvor heltene har én tanke i hodet, og den er god (noen av heltinnene i boken), og skurkene har også én tanke.

Her er vi inne i hodet på Bashir:

«Bashir kjente seg inspirert, løftet. Der og da lengtet også han etter å bli forvandlet til en levende ildkule med enorm sprengkraft, før de gylne portene til paradis ble slått opp – mens avgrunnen til helvete ble åpnet for fienden.»

Romeo og Julie

I noen avsnitt presenteres vi for kjærlighetshistorier som minner om da Julie først så Romeo, altså som begynnelsen på en sart og skjebnetung kjærlighetshistorie om to purunge mennesker. Hun er gjerne 14, han er en anelse eldre.

Noe slikt skjer når Jamilas far, Ibrahim, ser en ung person, Bibi Sitra, som han først tror er en gutt, ute på gaten – og det «skjedde noe i ham».

Det finnes nemlig en skikk i Afghanistan, forteller Seierstad, hvor familier uten sønner kan la en datter ta en sønnerolle i noen få år, og gå fritt ute på gaten og gjøre ærend, før hun blir giftet bort. Da later alle i nabolaget som om de tror at piken i forkledning er en gutt, og dermed hun blir ikke forulempet. Etter at denne perioden er over, må hun oppføre seg som en ærbar kvinne igjen, adlyde uten å mukke, se ned og slett ikke rett inn i ektemannens øyne, og selvfølgelig aldri synes for menn utenfor familien.

Når Ibrahim skjønner at Bibi Sitra er en gutt, bestemmer seg for at «henne vil jeg ha», frir til familien, blir etter hvert akseptert. Da må hun bli usynlig igjen, og tilløpet til ung kjærlighet er over.

I tilfellet Bashir og Galai er det sistnevnte hører stemmen til den unge mannen og blir forelsket i den gjennom veggen. For hun sitter jo isolert sammen med de andre kvinnene – og kan bare tyvlytte. Hun «den glade stemmen, den omfattende latteren, det livet hun drømte om». «14-åringen var fortapt», får vi høre.

Selv Rawda, som er blitt tvangsgiftet, i fortvilelse har forsøkt selvmord og mirakuløst greier å komme seg ut av ekteskapet og deretter må gifte seg en hun aldri har sett for å unngå å bli drept, tenker søte tanker om den ikke-selvvalgte tilkomne:

«Da hun la seg, tenkte hun på Enyat. Ansiktet hans lå liksom bak øynene hans. Bak øyelokkene. Det smilte til henne.»

Mer relaterbare?

Det er litt uklart hvorfor Seierstad setter inn slike romantiske kjærlighetsmotiver midt inne i en tekst hvor basalt menneskeverd for kvinner er like sjeldne som blomster i ørkenen.

Er meningen at vi lesere skal bli sjarmert og tenke at «unge mennesker er jo som unge mennesker overalt», slik at vi får større forståelse for disse personene? Har Seierstad spurt under intervjuene om intervjuobjektene var forelsket, og har hun kanskje fått disse svarene fordi intervjuobjektene regnet med at det var det hun ønsket og forventet?

Kanskje Seierstad har ønsket å unngå å «eksotisere» ved å vise personenes «menneskelige sider», så vi kan relatere oss til dem.

Men ingen av de tre forholdene nevnt over fører til noe lykkelig og romantisk likeverdig ekteskap – for å si det mildt – så slike forsett faller uansett på stengrunn.

Tatt opp på bånd

Seierstad er klok av skade. Hun har tidligere brent seg på å fremstille en viss bokhandler i Kabul og hans to koner, slik de ikke kjente seg igjen. Da ble det rettssak av det.

Denne gang har hun sikret seg ved å ta opp alt på bånd. Hun har fått det transkribert og har latt de to (av totalt tre) hovedintervjuobjektene som ønsket det, lese igjennom.

Hun gir rede for hvilke av personene hun har intervjuet direkte, og om hun også har intervjuet deres søsken og foreldre. Noen ganger er det sønn eller datter som forteller om foreldrene og deres forhistorier, andre ganger forteller de selv.

For å gjøre alt hun kan for å finne ut om de husker riktig, har hun gjerne spurt kildene sine flere ganger. Slik har hun fått med seg en del detaljer som må til for å kunne male frem et bilde med ord. Og hun har samtidig sjekket om detaljene er konsistente fra gang til gang, og dermed mer troverdige.

Alt dette er vel og bra. Det god journalistisk metode i slike typer reportasje. Men det svekker boken når kilder og metode først blir beskrevet i aller siste kapittel og ikke fortløpende. Gjennom mesteparten av boken sitter leseren igjen med en mistanke om at ikke alt vi leser faktisk er sant.

Å være sannferdig er jo journalistikkens plikt nummer én. Hvis noe som blir beskrevet er sant, men leseren sitter igjen med tvil selv om det som presenteres måtte være sant, har jo boken tapt noe.

Selv ble jeg ekstra vantro da jeg kom til en passasje hvor vi til og med går inn i hodet på Osama Bin Laden. Dette blir snaue 400 sider senere forklart ved å vise til en amerikansk bok av Cathy Scott-Clarke og Adrian Levy, så Seierstad er fremdeles på faglig trygg grunn. Men forklaringen kommer jo lovlig sent.

På en annen planet

Flere anmeldere har påpekt det overstående: at hun burde ha opplyst om metodeforklaring og kilder før.

Det oppstår også en merkelig mangel på sammenheng – som svekker følelsen av at dette er sannhet – når en journalist bruker en allvitende fortellerstemme. Dette er ikke noe godt grep når historien som fortelles er komplisert, og når en del biter i virkeligheten vi blir presentert for, ikke er tilgjengelig for oss – og ikke alt er tilgjengelig for forfatteren heller.

For uansett om Seierstad har latt sine intervjuobjekter lese sine sitater, og uansett om hun har intervjuet dem samvittighetsfullt, så er det mye som ikke kan forklares.

Noe av dette er trolig kulturbetinget. Det er ekstra vanskelig å komme inn i hodene på folk som nesten lever på en annen planet, som om ikke vår egen virkelighet skulle være vanskelig nok å overskue og forstå 100 prosent.

Det er for mange biter i puslespillet som mangler. Særlig de indre bitene, det som foregår inne i personene.

Ingen vet alt

Journalistikk presenteres sjelden med en allvitende fortellerstemme. For den allvitende stemmen – den som kommer ovenfra og går inn i hver enkelt person, som om det skulle ha vært Guds stemme – impliserer per definisjon at stemmen vet alt. I hvert fall alt som er verdt å vite.

Men journalisten gjør selvsagt ikke det. Det er komplisert nok å intervjue en person en time eller to og presentere det som et intervju over et par sider.

Vanligvis setter journalisten da inn passasjer som viser at denne artikkelen er en gjengivelse av en samtale, og at intervjuobjekt og journalist befinner seg på et gitt sted, og iblant også noe eksplisitt om hvordan sistnevnte reagerer på førstnevnte.

Slik at leseren innprentes at dette er et møte mellom to personer, og at det de leser er én persons subjektive reaksjon på en annen persons utsagn (som selvsagt er korrekte og sanne, og derfor blir de enten tatt opp, eller intervjuobjektet har lest igjennom før publisering).

Er en roman «sann»?

Her har jeg lyst til tilsynelatende å forlate Seierstad og ta en bitteliten omvei om den moderne europeiske romanens utvikling:

Det er ingen selvfølge at en leser stoler på en forfatter. Det er en ferdighet som har kommet over tid i europeisk tradisjon, slik at vi lesere er blitt vant til det.

Den store perioden for den allvitende forfatter i europeisk skjønnlitteratur var i midten av 1800-tallet da romanene ble mer psykologisk realistiske og mer samfunnskritiske.

På 1700-tallet, før romankonvensjonene var ferdig utviklet og folk var vant til å lese moderne romaner, var forfatterne opptatt av å vise leseren at det som ble fortalt, faktisk er «sant», ikke påhitt eller skrøner. Det kunne de for eksempel gjøre ved for eksempel å påstå i et forord at manuset var noe de hadde funnet etter en avdød person eller var en brevveksling mellom to personer.

Utover 1900-tallet ble den allvitende forfatterstemmen igjen regnet som mindre overbevisende, og det ble for eksempel vanligere med en upålitelig forteller. Det vil si at alt ble fortalt fra synsvinkelen til en person som ikke er til å stole på, enten fordi han ikke vet alt eller fordi han har en psykologi som gjør at han ikke kan eller vil forstå alt som foregår.

På 2000-tallet er mange romaner svært selvbiografiske, de bryter bevisst ned skillet mellom liv og kunst. Og de er ekstremt subjektive, det motsatte av en allvitende forfatter.

Subjektivt og litterært

I en periode på 60- og 70-tallet fulgte noen amerikanske journalister et lignende mønster. Begrepet sannhet ble problematisert. Objektiv sannhet ble oppfattet som problematisk. De falt ned på en type skrift som gjerne kalles nyjournalistikk.

All journalistikk sliter som et grunnpremiss med å vise både at den er sann, og at utsnittet av virkeligheten som journalisten har valgt å ta med i sin artikkel, er det «riktige» utsnittet. La oss si som et tenkt eksempel at det finnes 1000 fakta, men bare plass til 25 i artikkelen. Da må de 20 være de objektivt viktigste, og kanskje fem av dem være elementer som får leseren til å bli interessert, som gir farge, slik at artikkelen blir lest.

Nyjournalistene løste disse innebygde troverdighetsproblemene dels ved å bruke en masse – noen ganger voldsomme og rabulistiske – litterære virkemidler, dels ved å skrive seg selv inn i historien, slik at det ble klinkende klart at «jeg, altså journalisten» er den som formidler dette, og alt blir filtret gjennom dette jeg-et.

Egentlig ble nyjournalistikken en kort episode i journalistikkens historie, men den satte allikevel en del premisser og har hatt en viss innflytelse, vanligvis i utvannet form.

Litt flatt

Seierstads metode er nærmest det motsatte. Hun har utradert sin egen rolle som lytter og fremmed inntrenger i dette samfunnet. Hun skriver også som om hun har full oversikt – i en romanlignende flyt, uten brudd eller innrømmelser om det er noe hun ikke vet. Riktignok har hun sikret seg mot de som måtte mene at hun dikter opp samtaler ved å sette inn et kapittel helt til slutt om hvordan hun har gått til verks, og det er som sagt utmerket. Men dermed mister som sagt hun også en del troverdighet underveis, før leserne kommer til slutten.

Den allvitende fortellerstemmen gir dessuten teksten et mindre reflektert og noe flatt preg – og tør jeg si det – gjør at den kan virke noe naiv.

Kunne hun ikke tidvis ha brutt inn som seg selv, journalisten / formidleren, og diskutert refleksjonsnivå og evne og vilje til ærlighet og sannhet hos intervjuobjektene inne i selv teksten – uten nødvendigvis å gjøre det om til nyjournalistikk?

Seierstads prosjekt

Egentlig har jeg sans for Seierstads tematikk, selv om jeg altså er litt tvilende til hennes metode.

Da hun slo igjennom med «Bokhandleren i Kabul» for 20 år siden, var mange imponert over hvor modig hun var. Det er hun fremdeles. Hun går rett inn i krigssoner og utrygge områder hvor hun risikerer liv og lemmer. Hun kan blir fanget midt inne i en krig mellom religiøse fraksjoner, hun kan bli utsatt for kidnapping og tortur.

Selv hadde jeg aldri turt.

Det er viktig at disse historiene fra en virkelighet som er nesten diametralt motsatt vår trygge tilværelse blir formidlet av noen fra vårt land eller et sammenlignbart land, slik at noen broer bygges, slik at vi forhåpentligvis skjønner en flik mer av det uforståelige.

Og denne brutale virkeligheten er riktignok godt fortalt av Seierstad. Hun har passasjer hvor de skjønnlitterære grepene hennes fungerer godt. Som her:

«Du står opp, legger i ovnen, kanskje vil du varme opp brødet fra i går og plutselig er du død. En som ikke vet hvem du er, har beordret et angrep. Glovarme splinter fra en bombe treffer landsbyen din før morgengry, trenger inn i folks kropper, knuser hjerter, punkterer lungene. Flere hundre graders hett metall smadrer skaller, river av fingre eller en hel arm. Det stanser alt, en drøm, en gjesp, en tankestrøm, et halvveis uttalt ord. Døden kom oftest ovenfra. Når man hørte suset fra flyet, var det for sent.»