Utforsker kroppen og språkets utilstrekkelighet

Hva skriver du dikt om?

– Dette spørsmålet er det alltid vanskelig å svare på.

– Dikt er samtaler mellom forfatteren og leseren, uten leseren finnes ikke diktene. Men noe har jeg jo likevel prøvd å skrive om. I denne boken har utforsket kroppen og språkets utilstrekkelighet, om hvordan vi er begrenset i alt vi gjør av faktorer utenfor oss selv, og om hvordan det samtidig er nettopp kroppen og språket som gjør at vi kan oppleve noe som helst.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Ikke fra mitt eget liv i den enkleste forstand, men som alle andre er jeg preget av tiden jeg er født i, og av alt jeg har lest og opplevd.

– Noen forfattere kan sikkert tenke at de henter ideene sine fra andre steder enn samtiden, men jeg tror ikke det er mulig. Både fordi vi er innesluttet i tenkemåter som vi ikke klarer å se selv og bryte gjennom, og fordi samtiden spenner langt mer tid både forover og bakover enn man gjerne tenker. Å tro at 1950-tallet er en annen tid enn vår, er i beste fall naivt. På ulikt vis strekker samtiden seg hundrevis av år bakover i tid. At vi lever livene som vi gjør er samtidens skyld, og det kommer ingen forfattere seg unna.

Hvorfor dikt og ikke roman?

– Dette spørsmålet får aldri romanforfattere, og jeg er sikker på at de ville gitt bedre svar enn oss poeter. For meg handler det først og fremst om friheten som kommer med diktsjangeren. Når leseren åpner en diktsamling er det med et åpen sinn om hvordan tekstene skal se ut og hvordan de skal formidle mening. Den tillitten trenger jeg fra leserne mine for å kunne skrive som jeg vil.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– For meg er ikke dikt en sjanger som trenger å være argumenterende eller analytisk, kanskje trenger ikke diktene en gang være meningsskapende. Jeg vil bare at diktene mine skal være noe annet enn det leseren vanligvis treffer på. Et øyeblikk utenfor. Det er det viktigste.

Er det et av diktene dine du vil dele – og hvorfor nettopp dette diktet?

– Jeg arbeider med hele bøker, og liker ikke selv å trekke ut enkeltdikt. Jeg kan likevel dele noe. Den første setningen i boken er denne:

Om jeg legger fingeren mot det lukkede øyet kan jeg kjenne pupillen presse mot øyelokket, som om pupillen ikke er en åpning til kroppen innenfor, men noe sort som stiger ut av øyet.

– Fra dette møtet mellom jeg-et og øyet springer hele boken.

Blir diktene dine til på kort tid etter du får en ide eller kan du snekre på et dikt i flere år?

– Jeg ser ikke diktene mine som enkeltstående tekster, men som deler av en helhet. Å skrive bøker tar tid, jeg arbeider alltid med flere ulike prosjekter samtidig. De fleste prosjektene forkaster jeg, men deler av dem pleier alltid å lekke over til de prosjektene som blir bøker. Og de prosjektene som blir bøker fortsetter å prege de neste tekstene jeg skriver. Derfor er det umulig å si noe om hvor lang tid skrivingen tar. Den er evigvarende, ustoppelig. På en måte skriver jeg enda på debuten min, og jeg skriver allerede på min siste bok.

De færreste diktsamlinger trykkes i store opplag. Ved å velge dikt som kunstform, vil det si at du er mer opptatt av formidling enn av hvor mange som kjøper diktsamlingen din?

– Jeg er glad for hver eneste person som leser bøkene mine, enten de kjøper dem eller stjeler dem. Det viktigste er likevel selve skrivingen, alt annet er på sett og vis bonus.

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig dikter – og hvorfor?

– Til å bli best mulig? Det kan jeg ikke svare på. Jeg tror ikke ordet «best» passer å bruke om forfattere. Men det er uendelig mange som inspirer meg til å fortsette å skrive: Helen Frankenthaler, Paul Simon, Job, Sylvia Plath, Todd Hido. Det dukker stadig opp nye inspirerende mennesker.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din – og hvorfor?

– Slikt tenker jeg ikke på. Men jeg håper boken havner hos noen som finner noe i den de ikke visste de trengte. Men igjen, et sånt perspektiv blir umulig å ha som forfatter.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Den boken jeg har anbefalt oftest i det siste må være Francois Gilots «My life with Picasso». Den er et intimt møte med Picasso, og deler av boken er samtaler mellom Picasso og Gilot som nesten er kunst-essays. Jeg synes det var virkelig interessant å lese boken etter #metoo, og bør leses av alle som er interessert i Picasso eller makt eller kunst eller kjærlighet.