Tok farvel med jobben som sykepleier med bok som kan leses som en advarsel

Andelen eldre og pleietrengende øker, men det blir færre hender til å lindre, pleie og trøste. Det kan ha sine grunner, mener Vigdis J. Reisæter som i disse dager slipper boken «Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen». Her får vi presentert mindre stolte øyeblikk fra innsiden av norsk eldreomsorg.

– Planen min var i utgangspunktet å bare la flukten min fra yrket forbigå i stillhet. Men i mine nesten ti år i eldreomsorgen var jeg vitne til så mye uverdighet og uetiske forhold, sier Reisæter, som til slutt bestemte seg for å skrive bok.

– Det skjer definitivt mye bra i geriatrien, men det finnes også en mørkere historie om hvordan vi som samfunn behandler våre eldre og våre helsearbeidere. Dersom man skal ha noe håp om forandring, så trenger også den delen av fortellingen å belyses. Derfor skrev jeg denne boken.

Ikke enkeltstående

Historiene i boken er mange og hjerteskjærende. Det er fortellinger om sult, om manglende stell og om feilbehandling. Om gamle som må dø alene. Tidsnød og mangel på fagfolk går som en forklarende rød tråd gjennom hele boken.

– På sykehjemmene bor det mennesker med opp til flere komplekse diagnoser hver, og store deler av tiden blir de tatt vare på av mennesker uten fagkompetanse. Da kan konsekvensene bli svært store, mener den tidligere sykepleieren – som understreker at hun ikke er ute etter å kritisere enkeltpersoner eller spesifikke institusjoner.

– Jeg ønsker snarere å komme med systemkritikk mot hvordan jeg opplever at sykehjemssektoren er styrt og organisert politisk, og hvordan vi på bakgrunn av det behandler våre eldre og våre helsearbeidere.

Det er ikke bare i de største byene bemanningen og fagdekningen er faretruende lav, mener Reisæter.

– I etterkant av en kronikk jeg skrev da jeg sluttet som sykepleier i 2018 fikk jeg enormt mange henvendelser fra pleiere over hele Norge, og også utenfor landegrensene, som kjente seg igjen i det jeg skrev om underbemanning, sykepleiermangel og budsjettkutt. Og hvordan dette går direkte ut over pasientsikkerheten på deres arbeidsplass. Pluss på med de mange negative oppslagene i mediene om norsk eldreomsorg, det er for mange til at det kan betraktes som enkeltstående hendelser.

Trenger ro og forutsigbarhet

Den tidligere sykepleieren mener det særlig syndes mot retten på nødvendig mat og forsvarlig helsehjelp. Ifølge Reisæter er mange sykehjemsbeboere i fare for å bli underernærte når pleierne ikke har tilstrekkelig tid til rutiner rundt mat og måltider.

Hun peker også på flere andre forhold som forringer livskvaliteten sterkt, som å måtte sitte timevis alene på et rom alene uten å vite når du får dekket dine primære behov. Det kan være at du ikke får gå på toalettet når du har behov for det – og kanskje får du en pille i stedet for menneskelig kontakt når du er redd. Du greier kanskje å kare deg ut på gangen for å be om hjelp, bare for å registrere at pleierne må løpe rett forbi deg på grunn av andre akutte forhold.

Forfatteren tør nesten ikke tenke på hvor vi er på vei dersom ikke noe gjøres med fagdekningen og grunnbemanningen på avdelingene rundt om.

På spørsmål om vi kan lese boken som en advarsel, svarer forfatteren uten videre betenkningstid:

– Ja, det kan man i aller høyeste grad. Jeg har ikke samvittighet til å tie lenger, jeg har sett og opplevd for mye til det. Les gjerne boken som min lengste avviksmelding noensinne, sier hun.