Annonse
Forfatteren Sara Stridsberg snakker om sin nye bok, novellesamlingen «Hunter i Huskvarna». Foto: Duygu Getiren / TT

Stridsberg byr på rå realisme – og eventyr

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Fortellingene i «Hunter i Huskvarna» utspiller seg blant annet i Stridsbergs egne barndomstrakter. Som liten bodde hun nemlig noen år i Huskvarna, og etter et tilfeldig besøk der i nyere tid, en mellomlanding, skrev hun fortellingen som skulle bli den ferske samlingens tittelnovelle.

– Vi satt på uteserveringen ved Huskvarna hotell, og servitrisen var så overrasket, hun sa: «Er ikke du herfra», sier Sara Stridsberg – det siste på uventet perfekt Småland-dialekt.

Der og da åpnet døren seg, og fram steg en dramatisk verden rundt stedets kjente fabrikk, som Stridsberg omtaler som «et urtidsdyr» som kaster store skygger over Huskvarna, der den sluker og spytter ut igjen arbeiderne til faste tider.

Malende beskriver hun også hvordan Gud var sentral i den lille byen.

– Alt det der kom tilbake til meg, jeg skrev novellen mens jeg reiste derfra, forteller forfatteren.

I datamørket

Pandemien har sørget for utsettelser på mange av teaterstykkene hennes – ikke bare på Dramaten, men også på teatre i blant annet Frankrike og Brasil.

Men den har ikke fått påvirke skrivingen hennes. Hvorfor det siste årets fortellinger ble akkurat disse dramatiske novellene, har hun ikke noe riktig svar på.

– Jeg har jo enorme mengder med tekst liggende, lagret et sted i datamørket. Formen på det jeg skriver varierer, noen ganger blir det en roman, andre ganger blir det et teaterstykke eller en barnebok ut av det.

– Denne gangen ble det noveller.

Utsatte barn

Tittelnovellen handler om to barn, gutten Hunter og den fortellende jenta. På kveldene trekker de svarte søppelsekker over seg og filosoferer rundt om de skal la seg påkjøre av store lastebiler på motorveien, eller om de skal hoppe ned i diket.

Nettopp utsatte barn og ungdommer er en gjenganger, ikke bare i novellesamlingen hennes, men også ellers i forfatterskapet.

– Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at jeg har vært der og sett det, jeg vet hvordan det ser ut. Det finnes i meg, sier forfatteren. Og snakker videre om oppdrift og det å søke lykken – bortenfor.

– Det tror jeg at jeg har vært en mester på i eget liv, både i skrivingen og utenfor, det å finne de tingene som man kan elske, som er fantastiske.

Annonse
Annonse
Annonse