Annonse
– Kystens sentrale plass i boken, gjør lesingen relevant for mange. Det samme gjelder tematikken som handler om de store endringene vi har sett i dette landet – på kort tid, sier Aslak Nore - klar med ny roman. Foto: Agnete Brun

Nores nye får terningkast seks

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

– Det er selvfølgelig veldig morsomt, sier Nore som er Frankrike-bosatt, men innom Oslo.

Romanen som har sørget for det fine skussmålet tar utgangspunkt i et lite stykke norgeshistorie: Hurtigruteskipet D/S «Prinsesse Ragnhild» sin dramatiske ende-reis i 1940 ved Landego. Det viser seg at Nore fikk ideen til romanen i et festlig lag for noen år siden. En journalistkollega fortalte om dette norske skipsforliset, som riktignok er kjent – men ikke særlig omtalt i litteraturen. Nore, som alltid er på jakt etter underfortalte historier fra krigstid, spisset ørene.

– Hundrevis av nordmenn og tyskere mistet livet, sier forfatteren, som ganske snart var i gang med et stort researcharbeid. Han skaffet seg blant annet tilgang til et opptak med Knut Indregård, som var skipper på frakteskipet som befant seg like ved hurtigruteskipet denne dramatiske oktoberdagen i 1940.

– 140 mennesker kunne siden takke Indregårds heroiske innsats for at de kom fra det hele med livet i behold. Det utspilte seg en formidabel redningsaksjon som jeg mener fortjener å løftes fram, det var sterkt å høre vitnemålet fra Indregård selv.

Vann over hodet

Omkring 300 mennesker omkom i forliset der den rådende teorien har vært at skipet støtte på en mine. Men Nore mener opptaket med Indregård gir ledetråder som peker i andre retninger.

– Det er imidlertid en jobb for historikerne, jeg har skrevet en roman, slår han fast. Og understreker likevel at han ville ha alt som omhandler de ytre omstendighetene, rammeverket og tidskoloritten, så riktig som mulig. Han tok seg en research-tur med Hurtigruten, og han fant fram til den villeste yttersiden av Lofoten. Der fant han også noe som fikk en sentral plass i romanen.

For leseren byr ikke «Havets kirkegård» bare på en geografisk reise langs norgeskysten via den gamle riksveien – havet. Dette er også en reise i etterkrigstidens Norge, en roman som sier noe om hvem vi var, og hvem vi har blitt.

Hurtigrutemuseet i Stokmarknes, og Krigsminnemuseet i Svolvær, ble andre steder Nore var innom på sin jakt etter materiale og bakgrunnsstoff. Og så begynte den morsomme delen, skrivingen og diktingen. Skjønt morsomt og morsomt. Nore innrømmer at «Havets kirkegård» er det nærmeste han er kommet å ta seg litterært vann over hodet.

– Jeg ville hive inn alt jeg synes er gøy i denne boken, fylle den med krigshistorie, familiedynastier, gamle hemmeligheter og ubesvarte gåter. Jeg ville skape spenning og driv samtidig som jeg ville skrive fram den episke, store fortellingen – i slekt med det Carlos Ruiz Zafón fikk til med «Vindens skygge».

– Det var et stort og ambisiøst prosjekt, av og til syntes det helt umulig. Men jeg har hatt folk som har hatt tro på at dette kom til å bli bra, og det hjalp meg med å komme i havn.

Et stort lerret

I boken får vi høre om den fiktive karakteren Vera Lind. Hun og hennes nyfødte sønn Olav overlever det omtalte skipsforliset, og 80 år senere er det Veras tanker og minner som leder oss tilbake til D/S «Prinsesse Ragnhild» og den forferdelige oktoberdagen. På mange måter blir hun en slags parallell til Rose i storfilmen «Titanic», og Nore forstår sammenligningen. Det er romantikk om bord, og det er en tragisk reise mot døden, til havs, med en eldre kvinnes erindringer i front.

– Det kan nok være at James Camerons film har ligget der som en ubevisst inspirasjonskilde, sier Nore, som ser for seg mange ulike lesere av romanen.

– Man kan innta dette som ren underholdning. Eller man kan plukke opp noe mellom linjene som handler om hvem vi er som folk og land, og hvordan vi liker å snakke om oss selv. Vi har det med å fortelle de historiene vi liker best. Det gjelder også de historiene vi velger å fremheve fra krigen. Også de historiene vi forteller fra krigene vi har deltatt i de senere årene, er selektive, sier Nore – som vet hva han snakker om. Som 20-åring mønstret han på som soldat i Telemark-bataljon og dro til Bosnia, som del av NATOs operasjon på Balkan. Han har også vært journalist i den norske styrken i Afghanistan og blant amerikanske styrker i Irak. Uten å avsløre noe, så bærer «Havets kirkegård» med seg noen spor fra disse erfaringene også.

Nettopp det at boken spenner ut et såpass stort lerret, og egentlig ikke kan plasseres i noen bås, håper forfatteren gjør at den appellerer bredt. Den er også veldig «norsk», mener han.

– Kystens sentrale plass i boken, gjør lesingen relevant for mange. Det samme gjelder tematikken som handler om de store endringene vi har sett i dette landet – på kort tid.

– For få år siden var vi alle fiskere og bønder som måtte jobbe knallhardt for det daglige brød. Å kjenne sin historie, og vite noe om hvor vi kommer fra, er noe jeg selv har blitt mye mer opptatt av med årene. Om romanen vekker en nysgjerrighet i så måte, blir jeg glad.

Annonse
Annonse
Annonse