Annonse
Den tidligere Tunsberg-biskopen Per Arne Dahl skriver at gjestfrihet er verdens håp, og han minner oss om at vi alle, dypest sett, er flyktninger i verden, gjester som er avhengige av andre menneskers godhet og evne til å inkludere. Foto: Gyldendal / NTB

Hvordan har pandemien påvirket vår gjestfrihet?

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Det gjenstår å se hvordan gjestfrihetens kår er post korona, men en som har satt seg fore å slå et slag for god, gammeldags sosialisering er den tidligere biskopen Per Arne Dahl.

Om hva som satte ham på sporet av boken «Gjestfrihetens kraft», sier han:

– Vi er alle dypest sett «flyktninger», ja, ensomme mennesker på leting etter fellesskap og hjem. Uten gjestfrihet og godhet forkommer vi.

Han mener videre at gjestfrihet er selve lakmustesten for enkeltmennesker og nasjoner som ønsker rettferdighet, godhet og livgivende relasjoner – nært og fjernt.

– Hadde mer hjerterom

I et samfunn der idealet er å være i full jobb, og der barna helst skal ha flust med fritidsaktiviteter, blir det kanskje kaffepraten med naboen – eller den ekstra gjesten ved bordet midt i uka – som velges bort.

– Våre foreldre og besteforeldre hadde mindre penger, men mer hjerterom. Mindre hus, men ofte et gjesterom. De arbeidet mer, men hadde ofte døgnåpen plass til en eller flere ekstra ved bordet. Den tiden vi bruker på oss selv og egen karriere fører ofte til stress og ensomt mismot. Den tiden vi bruker på andre kan gi mening, ja, være en slags rekreasjon midt i hverdagen, mender Dahl. Som ikke tror ensomme har følt mindre på ensomhet nå i pandemitiden. Nå ønsker han seg ikke tilbake til tiden før korona – men vil snarere se framover og tenker at gleden ikke er å finne i lange, kostbare reiser. De finnes snarere rett foran nesen din og kan være svært så kortreiste gleder – sammen med naboer, slekt og venner, sier han.

For det er slett ikke slik at sosialt samvær krever eksklusive viner og avansert gourmetmat, minner han om – og skyter inn:

– Kan vi ikke heller nyte alminnelig fårikål, kaffe og kringle. Det er mye å lære av sjømannskirkens gode sammenheng mellom hjertevarme, vaffelhjerter og den gode samtalen. Vi trenger ikke først og fremst rølpete og grenseløse fester og kjøpt gjestfrihet, men det enkle, nære og slitesterke. Vi trenger gammeldags gjestfrihet – i vår nye tid.

Gjestfrihetens mor

Per Arne Dahl ser at den som blir seg selv nok, aldri får nok av det vi trenger aller mest: Mening, fellesskap og håp.

– Vi trenger hverandre og fortjener å åpne oss for andre. En åpen dør kan bli det første skritt mot andre og ut av ensomhet, framholder den pensjonerte biskopen som selv har flere levende minner om gjestfrihet fra barndom og oppvekst. Han husker godt gutten som ble en god venn, som inviterte ham hjem til seg da han var ny i gata. Og minnet om en kvinne som alltid dekket på til en ekstra, lyser sterkt.

– Signe Sebakk var pleiemedhjelper uten utdannelse og vår husvert på Gjøvik på 50-tallet. Hun hadde lite penger men alltid mat på bordet – og til og med dessert midt i uka. Det begynte å ryktes at det var kaffe og lefse hver ettermiddag ved sekstiden hos Sebakk.

– Senere spurte jeg henne: Hvorfor dekket du alltid på til en ekstra? Signe svarte: «Jeg tenkte: Kjæm det noen, så kjæm det noen. Kjæm det itte noen, så kan jeg tenke på noen!» Signe ble for meg Gjestfrihetens mor.

Nå håper Dahl mange vil tenke over budskapet i hans nye bok.

– Trenger vi ikke alle gjestfrihet? Fortjener vi ikke alle fristeder og rasteplasser på veien? Det gjør i alle fall jeg, sier forfatteren avslutningsvis til NTB.

Annonse
Annonse
Annonse