Hvor viktig er det for mennesket å snakke og bli hørt, selv om man ikke hører sin egen stemme?

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Helt siden barndommen har jeg vært opptatt av Helen Kellers historie.

– I løpet arbeidet med min forrige bok kom jeg over en døvblind husmannsjente fra Valdres, Ragnhild Tollefsdatter, som mot alle odds hadde lært å snakke. Da jeg ble klar over at dette hadde inspirert Helen Keller og fått en stor betydning for henne, ble jeg mer enn nysgjerrig. Jeg fikk lyst til å kaste meg inn i et fremmed univers der hendene erstatter både syn og hørsel.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Den i dag glemte talepedagogen Elias Hofgård hadde ingen undervisningsplan å følge, men var langt forut for sin tid da han utviklet en helt ny metode ved hjelp av innlevelse, lek og dans.

Hvilke nye synspunkter eller teorier presenteres?

– Jeg har spurt andre og meg selv hvor viktig det er for mennesket å snakke, bli hørt, selv om du ikke hører din egen stemme. Og hvor vanskelig det er. For å finne ut av dette har jeg måttet gjøre en del øvelser som jeg beskriver i «Talegaven».

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Det var mange. Jeg befant meg ofte i miljøer jeg ikke hadde kjennskap til og ingen kunnskap om. Før koronaen overfalt oss, oppsøkte jeg flere institusjoner, teater for døve, foreninger, privatpersoner - også uten tolk. Som hørende, seende og snakkende opplevde jeg ofte å komme til kort, at jeg manglet et språk.

Hva vil du oppnå med boken?

– Boken har først og fremst vært nødvendig for meg å skrive, for å forstå historien. Og så vil jeg jo gjerne vise hvor viktig det er å kunne mange språk også de som ikke er bygget på bokstaver. Dessuten hvor mangfoldig den taktile sansen er. Vi lever i en verden der vi stoler mer og mer på synet. Nødvendigheten av å bruke hendene, fingrene til å skrive med, tegne, forme, leke og mestre.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Da lar jeg Helen Keller få ordet: «Det er ikke opp til meg å si om vi ser bedre med hånden enn med øyet. Jeg vet bare at den verdenen jeg ser med mine hender er virkelig, lys levende og tilfredsstillende.»

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Et litt absurd håp, men jeg skulle ønske at Knut Hamsun hadde lest den. Da ville han kanskje ikke på det mest avskyelige mobbet hovedpersonen min, Ragnhild under fullt navn i en artikkel han skrev i 1916. Artikkelen ble trykket i Morgenbladet, Bergens Tidende og en rekke andre av landets aviser - uten at noen reagerte.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor?

– Helen Kellers essaysamling «The World I Live In» fra 1908. Den er trykket opp igjen og handler om de sansene hun har og de hun ikke har. Det er berusende å lese om berøringssansen, den taktile som vi alle har. Det er nesten så jeg skulle ønske at ordene var til å ta på for å forstå. Boken må i dobbelt forstand oversettes og forfatteren er tolken.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Å, det er mange! Men de er en og en bok jeg merker meg ved, ikke forfatterskapene. «Jeg foreslår at vi våkner» av Beate Grimsrud er en sånn bok. Den bevisstgjorde tanker hos meg som jeg bare ante at jeg hadde - og da er det mulig å komme videre.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– Jeg er muligens blitt litt mer tålmodig. Det viktigste har kanskje vært å oppleve hvordan sansene kommer i ubalanse når tilstedeværelse er umulig og håndkontakt er bannlyst.