Bok

Forfatter Ingvild H. Rishøi har skrevet julefortellingen «Stargate», som handler om barn med foreldre som har rusproblem. To søstre som vokser opp på Tøyen må støtte hverandre gjennom jula.

Eventyr og realisme på Tøyen

Publisert Sist oppdatert

– For jentene i boken min finnes det ikke gode løsninger i det realistiske, så derfor måtte jeg stille opp med litt magi, sier forfatter Ingvild H. Rishøi.

Ingvild H. Rishøi er prisbelønt for sine noveller og barnerim, og nå er hun klar med sin første roman. Den er nominert til Brageprisen, og boken utkommer på likt i Norge, Sverige og Danmark før jul. De to forlagene i nabolandene hev seg rundt og oversatte – selv om manuset først var ferdig i september.

I «Stargate. En julefortelling» blir vi tatt med til Tøyen i førjulstiden, og vi leser om to søstre som må ta over farens jobb som juletreselger for å få hjulene til å gå rundt.

– Jeg jobbet litt som juletreselger i 2019. Jeg ville gjøre research til denne romanen og fikk henge med noen juletreselgere et par dager. Så, i 2020, forsvant alle mine oppdrag og jobber på grunn av koronapandemien. Da ringte jeg til Fjellgran igjen og hørte om de trengte folk. Det gjorde de, forteller forfatteren. Hun legger til:

– Juletresalget ble ikke berørt av koronaen, tvert imot: Folk var helt gærne etter trær i fjor, de kunne ikke få kjøpt det tidlig nok, og mange ville ha juletre både inne og ute.

Gjennom en hektisk desembermåned ble Rishøi godt kjent med kulda.

– Det var kaldt og vått å stå sånn. Og nå vet jeg hvordan det er å komme hjem og finne barnåler i trusa. For det gjør man, ler forfatteren – som likevel likte jobben godt.

– Jeg likte å måle trær og bære trær og si «Hei hei». Det er en tung jobb, men det var fint for en begrenset periode, slår hun fast.

Fikk ideen i skogen

Jobben var ikke det første som var med på å forløse et litterært stoff og noen ideer Rishøi hadde hatt liggende.

– Først prøvde jeg å gjøre «Stargate» til en barnebok, så var jeg innom å skrive selvbiografisk, men uansett tilnærming så føltes det helt mislykket, sier forfatteren – som begynte å gå i skogen hver dag for å klarne tankene. Det var på en av disse turene at hun plutselig så skogen som en juletreskog. Hun kunne kombinere en ny idé hun fikk med de ideene hun hadde syslet med så lenge.

Det neste som ble viktig for Rishøi, som kaller seg språklig kontrollfrik, var å våge å la det stå til. Novellemesteren måtte tillate seg å skrive langt, fritt og vilt, og da hun gjorde det, så steg de fram: 10-åringen Ronja og den 16 år gamle storesøsteren hennes, Melissa. Forfatteren bestemte seg for å plassere dem på Tøyen sammen med en veldig snill, men også veldig alkoholisert, far.

– Det jeg liker med å skrive, er at det er lek. Du glir inn i en annen verden, sier forfatteren som mener alle har denne evnen. Alle kan fortelle historier og leve seg inn. For Ronja og Melissa i romanen blir fantasien helt avgjørende.

– Den representerer noe lyst. At faren gir dem muligheten til å drømme seg bort, det hjelper dem veldig. Det blir en slags løsning når ting blir veldig tungt i det virkelige liv.

Ikke en roman om klasse

«Stargate. En julefortelling» byr på helt bevisste nikk til Astrid Lindgrens univers. At hovedpersonen heter Ronja, er bare et av dem. For Ronja og Melissa blir også en slags parallell til brødrene Løvehjerte, mens andre elementer i boken vil få deg til å tenke på «Mio min Mio».

Videre er dette en julefortellingen om barn som står litt utenfor rikdom og overflod, noe som kan gi assosiasjoner til H. C. Andersens «Piken med svovelstikkene».

– Jentene kjenner eventyret, og de bestemmer seg for å bruke det til sin fordel. De forteller at de selger juletrær til inntekt for fattige barn, og salget får skikkelig fart. Dette er smarte og ressurssterke jenter, sier forfatteren – og er klar på en ting: For henne er ikke dette en roman om klasse eller om barnefattigdom. Det hun ønsker å flombelyse er hvordan det er å være pårørende til en som ruser seg. Og som hun sier: Rus kan ramme like hardt om du bor på Ris eller på Tøyen.

Forfatteren har heller ikke villet skrive fram den typiske slemme faren som fort dukker opp når det er snakk om en litterær farsfigur som drikker. For faren til Ronja og Melissa er en kjærlig og god person. Men noe i ham er sterkere enn alt annet: Behovet for rus.

Forfatteren ser for seg mange ulike lesere av «Stargate» og tror boken har allmenn tematikk.

–I nesten alle familier er det noen som har et rusproblem. Rusmisbruk er så vanlig, det er så utbredt, og vi vet jo at mange gruer seg til jula nettopp fordi det ikke kommer til å bli en spesielt vakker tid.

– Jeg vet noe om dette, uten at Ronja og Melissas historie er min. Det tror jeg veldig mange andre også gjør.

Powered by Labrador CMS