En roman med tanker og betraktninger om skole, arbeid og sosial ulikhet

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om 30-åringen Øyvind som bytter ut klikkjournalistikk med en assistentjobb på en Aktivitetsskole i Oslo øst.

– I manges øyne går han fra en såkalt «bullshitjobb» til en såkalt drittjobb. Han ønsker å bli sliten av noe annet enn å sitte foran en skjerm. Han ønsker seg en meningsfull arbeidshverdag, hva nå enn det er. Han er også skeptisk til tanken om at man på død og liv må utmerke seg, bli «noe stort», for å ha et godt liv.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Ja, jeg har selv erfaring som barne- og ungdomsarbeider. Boka samler og organiserer en del tanker og betraktninger om skole, arbeid og sosial ulikhet, som har fulgt meg lenge. Jeg er interessert i skolens forsøk på å utjevne klasseskiller og hvordan konkurransesamfunnet gjenspeiles i skolen.

– Jeg er også kritisk til oppfatningen om at alle jobber som krever høy utdanning er vanskeligere eller viktigere enn den jobben Øyvind og kollegaene utfører på bunnen av både skole- og samfunnshierarkiet.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil gi leserne et innblikk i skolebarns fantasifulle, sprudlende og sårbare virkelighet. Jeg vil også gi et innblikk i jobbhverdagen til dem som passer på det mest verdifulle i alle foreldres liv. Dette er da jobbhverdagen til dem som ofte tilbringer mer tid med barna enn foreldrene selv.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg likte svaret til Ole Asbjørn Ness på dette spørsmålet. Har ikke tid til skrivesperre, må bare skrive på, svarte han. Det kan jeg relatere til, som det heter.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– På et eller annet vis er jo målet alltid å «make it new», som Ezra Pound proklamerte i 1934. Jeg har jobbet en del med eksperimenterende konseptlitteratur, som utfordrer den romantiske myten om et ensomt, lidende diktergeni. Da har jeg brukt teknikker fra kunsten (John Cage, Louise Lawler) og modernistisk litteratur (Gertrude Stein, T.S. Eliot) til å skrive refererende, idébaserte og emosjonsfattige bøker.

– Jeg har prøvd å vise at det litterært originale og interessante er mer enn å suge alt av eget bryst, kanalisere underbevisstheten eller utlevere privatlivet. Min nye roman er kanskje blant de mest konvensjonelle bøkene mine så langt. Jeg vet ikke om det er typisk for meg, men det ligger en mening bak de fleste valgene mine i arbeidet med en bok.

– Jeg valgte for eksempel en refererende prosa i «Assistenten», fordi jeg syntes den sosialrealistiske stilen kledde stoffet mitt og fordi jeg likte flue-på-veggen-følelsen jeg fikk av The Wire.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Leserne mine. Jeg har ikke flest, men jeg er ganske sikker på at jeg har noen av de beste. Kona er også en inspirasjon. Det er nok henne jeg prater mest med om både skriving og andre ting.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– A.N., fordi hun var en veldig bra kollega.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Hvis jeg må nevne bare én bok, vil jeg begrense meg til Flamme-katalogen, og en av de oversatte døde forfatterne, for å ikke fornærme noen av mine nålevende, talentfulle kollegaer. Valget står mellom «Dagboken» av Witold Gombrowicz og «Selvportrett» av Édouard Levé. To uimotståelige bøker, som stadig inspirerer.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg veksler hele tiden mellom flere bøker, så akkurat nå gjenleser jeg to norske romaner: «T. Singer» av Dag Solstad og «Et norsk hus» av Vigdis Hjorth, og så leser jeg to svenske sakprosabøker: Ivar Lo-Johanssons «Till en författere» og Tobias Hübinettes «Adopterad – en bok om Sveriges sista rasdebatt»

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Husarbeid.