– En lettere form for magisk realisme, der de døde kan gå igjen

Hva handler romanen om?

– Romanen fortelles gjennom Dagny, og livet hun lever, midt i en tid hvor nesten alt stopper opp. Dagny er nylig permittert fra jobben som assistent i en barnehage, og vi følger henne gjennom noen uker med nedstengning.

– Jeg håper at man både ler og gråter sammen med Dagny, i hennes tilsynelatende ensomme dager, i huset hun med ett må tilbringe ufrivillig mye tid i sammen med dyrene sine, de to hengivne hundene, og en selvdreven katt.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg begynte å skrive på Dagny omtrent da pandemien brøt ut, og også traff Norge, som resten av verden, for et år siden nå. Og selv om jeg ikke på noe tidspunkt har hatt ambisjoner om å skrive den store «koronaromanen», ble det like fullt nærliggende å «smugle» pandemien inn i fortellingen om Dagny, da dette lille, men altomfattende viruset satte kloa si i oss alle, omtrent samtidig.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg bekymrer meg stadig mer over måten vi behandler kloden vår på. Hvordan menneskene også utarmer og skader dyrene og naturen. For meg har allikevel Dagny blitt en livsbejaende roman, til tross for all grublingen og lengslene og isolasjonen hun styrer rundt i.

– Samtidig er dette på ingen måte en sosialrealistisk «rapport» over de menneskelige grunnvilkår, men heller en lettere form for magisk realisme, vil jeg si, der de døde kan gå igjen, og Dagny tillater seg de luftigste sprang, over et gjerde, til en ukjent nabo.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg har sjelden hatt det så gøy med å skrive en roman, til tross for de mørke understrømmene som også ulmer under det hele. I perioder av arbeidet med Dagny har det vært skrivefest på arbeidsrommet, helt enkelt, romanen har rast ut av meg, funnet sin retning, samtidig som jeg har hatt en tett og forløsende dialog med redaktøren min underveis, og andre entusiastiske lesere på forlaget, så her har det aldri vært tilløp til skrivesperre. Snarere tvert imot.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er nok en ganske eksplosivt skrivende, som for det meste jobber langsomt og omhyggelig i etterkant av de eruptive fasene. Når jeg først hanker inn en stemme, eller en stemning, eller noe tematisk som berører og beveger meg på et dypere plan, tillater jeg meg å skrive dårlig og retningsløst i perioder. Jeg har tillit til at alt det som ikke skal med, kan redigeres bort i etterkant av en de mer ukritiske og åpne skriveprosessene.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Alle de oppmerksomme leserne som finnes på et forlag, alle kollegaene mine, som leser og støtter og forstår hvor hardt det også kan være i de mer hudløse periodene av skrivelivet. Og alle dem som leser meg, i familien, og som tåler å møte meg i det litterære, også. Og den ukjente leseren som deler et møte med boka mi, som forteller meg hva som traff, eller ikke traff. Og alle studentene jeg har hatt opp gjennom årene, som tvinger meg til å være en mest mulig åpen og nysgjerrig og kritisk leser. Og mest av alt er det den gode litteraturen jeg leser, enhver skrivende bak et verk.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– På barneskolen spilte jeg Forfatteren i «Byen vår» av Thorbjørn Egner. Det må ha vært da!

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg skulle gjerne sett at faren min leste Dagny, selv om han døde for mange år siden nå. Og siden jeg har skrevet en roman der også de døde gis liv, er det lov å håpe. Og gjør han det, vil jeg gjerne at han flirer litt, underveis, og lar seg begeistre, og kanskje felle en tåre over den litt lealause Dagny som velger å gyve løs på dette sammensatte livet, tross alt.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Dette er et umulig spørsmål.. Jeg har så mange favoritter.. Men en utgivelse jeg hermed oppfordrer mitt forlag Gyldendal til å utgi på ny, er Marlen Haushofers «Veggen» fra 1962. Dette er en roman for vår tid, og en av de sterkeste romanene jeg har lest!

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Ali Smiths «Høst».

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å oftere møte menneskene i livet mitt.