– Det personlige er fortsatt politisk

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Jeg har skrevet den ut av nødvendighet. Over en del år nå har jeg samlet historier fra kvinner som har vært utsatt for vold, deriblant min egen mor og mormor.

– Det følger et ansvar med å bli fortalt disse historiene, et ansvar for å formidle dem videre og forsøke å gjøre noe med de strukturelle utfordringene i dette feltet. Men så er det også det at historiene har tatt bolig i meg og gjort meg ganske mørk til tider, jeg har trengt å skrive dem ut for egen del også.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– At det personlige fortsatt er politisk. At tausheten vår, vår uvilje til å ta innover oss hvor omfattende og mangfoldig volden kan se ut, tar liv. Enten det er umiddelbart eller om det er som en sakte gift som bryter ned mennesker.

– På den måten blir volden en del av en fortelling om "oss" og ikke "de andre". Og så har jeg vært opptatt av at det er omsorgarbeidet som holder liv i oss og at det er et svært viktig, men krevende arbeid.

Hvilke nye synspunkter eller teorier presenteres?

– Jeg vet ikke om jeg har presentert så mange nye teorier nødvendigvis, men jeg har vært opptatt av å utforske allerede eksisterende teorier om voldstraumer og traumenes natur.

– Jeg har vært opptatt av å skrive ut den linjen av tid som har gått fra min mormors tid til min. Jeg synes det er viktig å ikke glemme de sosiale kampene vi har vunnet, men kanskje mest av alt dem vi tapte eller bare forlot.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Jeg ble gravid og fødte et barn på et tidspunkt underveis i arbeidet. Det var ganske utfordrende fordi jeg også fikk en ganske tung depresjon, og det var vanskelig å forklare for de som hadde gitt meg skrivestipend og som ventet på bok hvordan det griper inn i et skrivearbeid. Man er jo ikke en beskytta arbeidstaker på den måten.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg ønsker meg at diskusjoner om en nasjonal havarikommisjon for partnerdrap, og kommunenes, ofte mangelfulle, arbeid med krisesentrene blir satt høyere på agendaen. Og så ønsker jeg meg et sterkere samarbeid mellom arbeiderbevegelsen og krisesenterbevegelsen.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– En forståelse for at voldsbegrepet rommer langt mer enn bare fysiske slag og spark. Jeg håper de forstår bredden av dens konsekvenser, og hvilken verdi omsorgsarbeidet har som en forebyggende mekanisme.

Hva gjorde at du fikk lyst til å sette i gang med et så stort prosjekt som å skrive en bok?

– Jeg jobbet i mange år med å skrive kronikker og kommentarer, men det var ikke plass nok til å dykke dypt nok inn i den materien her. Jeg trengte en bok for å beskrive hele bredden av de strukturelle utfordringene.

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper at både kultur- og likestillingsministeren og Norges ordførere leser den, den kommunale driften av krisesentrene i Norge har alvorlige mangler.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor?

– Det er jo nesten umulig å velge bare én, men da velger jeg Kjærlighetens Antarktis av Sara Stridsberg fordi det er en helt forferdelig, men helt nødvendig bok, full av omsorg for voldsutsatte kvinner.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Kan jeg si to? Tove Nilsen og Herbjørg Wassmo er litt likestilte for meg. Jeg har ikke vokst opp med noe særlig til bokhylle hjemme, men Skyskraper-trilogien har vært definerende for både mamma og meg i oppveksten. Mens Wassmo er en forfatter som har gått foran og vært viktig for så mange norske kvinner, både skrivende og ikke-skrivende. Jeg setter dem like høyt!

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– At omsorgens verdi i vårt samfunn er grovt undervurdert og at jeg har lov til å ønske meg, og er helt avhengig av, alenetid.