30 år siden «Sofies Verden»: Feirer jubileet med ny bok

For 30 år siden startet eventyret: En roman, som tok opp i seg filosofiens historie, skulle bli en verdenssuksess.

«Sofies verden» er i dag oversatt til 64 språk og boken har solgt i svimlende 50 millioner eksemplarer på verdensbasis.

– Ja, jeg lever fortsatt med Sofie, det er en av mine dårlige samvittigheter, at jeg ikke klarer å svare på alle mailene jeg får, sier Jostein Gaarder til NTB. Og kommer med en aldri så liten avsløring:

– I Aschehoug var det nok både litt tvil og nøling rundt utgivelsen av boken, som ble ansett som smal. Nei, det var nok ingen som så for seg en slik suksess. Men det var en bok jeg følte det var nødvendig å skrive, jeg hadde undervist i filosofi og hadde lyst til å samle trådene før jeg ga meg i kast med andre litterære prosjekter, sier Gaarder i dag.

Nå er det 30 år siden vi først ble kjent med 14 år gamle Sofie Amundsen, som tar et brevkurs i filosofi. Nå er hun selv blitt pensum på skoler – blant annet i Kina. Samtidig er forfatteren aktuell med ny bok fra Kagge.

– Det er litt spesielt at jeg ikke reflekterte over miljøspørsmål i «Sofies verden», for jeg har alltid vært en miljøengasjert person. I 2013 utga jeg «Anna – En fabel om klodens klima og miljø», og nå, med min første sakprosabok, har jeg gitt klimaspørsmålene ytterligere plass, framholder forfatteren til NTB, og skyter inn:

– Og jeg skriver fra jeg-perspektiv, noe jeg aldri har gjort før, i en bok som tar form som et langt brev til barnebarna mine.

Oslo under vann

Den ferske bokens tittel, «Det er vi som er her nå», har han hentet fra sin egen barnebok «Anton og Jonathan» (2014), der et lite barn uttaler denne setningen – som rommer både undring og ansvar.

Men forstår vi som lever nå hvor avgjørende tiden vi lever i er, Gaarder?

– Til dette kan man svare både ja og nei. Vi har brennende engasjerte klimaforskere og aktivister som maner til handling, og som forteller oss hvor mange dyr og leveområder som er gått tapt siden 70-tallet. Vi har fått se illustrasjoner av hvordan deler av Oslo sentrum vil forsvinne under vann dersom vi ikke klarer togradersmålet.

– Det århundret vi lever i nå, er ganske avgjørende, det er det liten tvil om. Men kanskje skjønner vi ikke dette uten å tenke på etterkommerne våre og deres tid – som jo er like viktig som vår egen tid.

– Vi er forpliktet til å tenke framover, og for å gjøre dette levende, lar jeg boken spenne over en tid på 150 år: Fra jeg selv ser dagens lys midt i det 20. århundre, og til barnebarna – som vil oppleve begynnelsen på det 22. århundret, fortsetter Gaarder. Som ikke mener filosofien har mistet gyldighet i møte med naturvitenskapens mange svar.

– Hva er kjærlighet? Hva er rettferdighet? Hvilke verdier er de viktigste? Dette er fortsatt like sentrale filosofiske spørsmål, framholder forfatteren.

Håpet lever

Det var en klar og fin dag i barndommen at Jostein Gaarder opplevde noe som skulle bli svært betydningsfullt for ham. Det sto med ett klart, som om et forheng var revet bort, at vår virkelighet og eksistens er helt eventyrlig. Som en underlig, vidunderlig og sprø gåte. Det var en fortryllelse som varte noen få sekunder, men opplevelsen har fortsatt å prege ham gjennom hele livet.

– Jeg ville selvfølgelig diskutere og snakke med de voksne etterpå, jeg spurte dem: «Er det ikke rart at vi lever»? Men jeg ble møtt med flakkende blikk og avvisning. Da lovet jeg meg selv at jeg aldri skal bli så voksen at jeg blir blasert når det gjelder Universets eksistens. Den dag i dag er jeg en person som ikke klarer å ta verden, og alle dens undre, for gitt.

Noen år senere skjedde noe lignende. Et nytt nesten forklaret øyeblikk fant sted da en ung Gaarder overnattet ute i en sovepose på mosegrodd skogsbunn. Plutselig, blant marihøner, edderkopper og dugg i morgensol, ble han fullstendig klar over en ting: Han var på rett sted, i sitt rette element. For vi er også natur. Fullt og helt. Denne forståelsen avfødte i sin tur forsonende tanker når det kommer til livets forgjengelighet.

– Vi er en del av naturen, og naturen lever videre etter oss. I alle fall dersom vi tar de nødvendige grepene nå, sier forfatteren – som kaller seg nøkternt optimistisk.

– Å være pessimist er jo det samme som lastskap, det er å gi opp. En optimist kan vel på sin side bli litt vel lettvekter med sitt stadige «alt vil gå bra»-mantra. Jeg håper jeg har landet et fornuftig sted midt imellom, et sted der håpet fortsatt lever, framholder Gaarder.