Annonse
Forfatter Maja Lunde har skrevet bok om de første dagene etter at Norge og verden endret seg på grunn av koronaviruset. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Maja Lunde

– Visste ikke at jeg skulle gi ut dagboken min

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Boken Lunde er aktuell med heter «De første dagene» og den tar oss med til dagene da landet stengte ned. Følelsen av uvirkelighet rådet. Hva tenkte vi, hva gjorde vi da alt – nesten over natten – ble forandret for oss.

– Det er jo en bok som handler om meg og mine opplevelser i denne første tiden, og på den måten er det litt skummelt å gi den ut. Samtidig handler den om oss alle. Tilbakemeldingene jeg får er at lesere kjenner seg veldig godt igjen, at teksten er allmenn, at det min familie opplevde var veldig likt det mange andre opplevde. Jeg tror at litteratur, på sitt beste, kan få oss til å føle oss litt mindre ensomme. Og kanskje kan denne boken åpne opp for samtaler rundt denne første tiden, kanskje kan leserne speile seg i min redsel og engstelse.

Lunde forteller at hun begynte å skrive dagbok med én gang landet stengte ned.

– Jeg kjente på et veldig stort skrivetrykk. Fiksjonshistorien jeg holdt på med, den gikk i stå, men alt det som skjedde i virkeligheten, det måtte jeg bare få ned på papiret.

For oss som har fått lese «De første dagene» fortoner boken seg som en reise inn i et velkjent, men likevel uvirkelig landskap. Et landskap som består av Teamsmøter, hjemmeskole, trang stue, stappfulle stier i marka – og stengte sykehjem.

Koronagenerasjonen

Maja Lunde, som har hatt internasjonal suksess med bøker som «Bienes historie» og «Snøsøsteren», sier at hun i starten av bokskrivingen ikke visste at dagboken var for andre enn henne selv. Hun sa ikke noe til forlaget før siste punktum var satt. Men tanken på at dette kunne være ei bok til trøst og gjenkjennelse kom ganske fort, og nå er «De første dagene» her.

– Jeg gikk rundt og engstet meg og kjente på et veldig tap av kontroll, og da hjalp det meg veldig å skrive om det som skjedde, sier Lunde. Hun legger til at tomme butikkhyller, gater tømt for folk og spekulasjoner om virus i pelsen på kjæledyr: Ingenting av dette hadde vi kanskje trodd dersom noen hadde fortalt oss om det for et år siden.

– Samtidig ble jeg også imponert over hvor tilpasningsdyktige vi er. Vi holdt oss hjemme, vi fløy ikke, vi ringte i stedet for å besøke – og vi fulgte med iver med på hver eneste pressekonferanse.

Møtene ble lagt til teams, skolen fant vi på Itslearning – og barna fikk bare treffe noen ganske få. Selv de store barna måtte finne seg i at alt ble avlyst. De gikk lange turer med musikk på øret.

– Jeg husker jeg tenkte: «Blir barna mine koronagenerasjonen?» Og det blir de jo. De ser munnbind i gatene, kan frasen «flatten the curve», har hatt tvungen hjemmeskole og sett uendelige mengder med koronanyheter, sier Lunde.

En ny normal

I boken skriver hun om de sterke TV-bildene fra Italia, der folk sang fra balkongene samtidig som helsevesenet i landet knelte. Hun skriver om brakkesyke og langsommere tid.

Men boken er slett ikke bare mørk. Nettopp det å få bedre tid er noe Lunde har opplevd som positivt. I perioder har hun også hatt et håp om at koronakrisen kan føre til en grønnere livsstil for folk flest. For det kom meldinger om at himmelen over Beijing var blitt blåere. Og vannet i Venezias kanaler var blitt helt klart.

– I 2019 hadde vi skolestreik og en grønn bølge, og lenge tenkte jeg at viruset ville forsterke bølgen. Akkurat nå er jeg kanskje ikke superoptimistisk på miljøets vegne, selv om vi akkurat nå flyr mindre, sier forfatteren, og skyter inn:

– Men lyspunkter er der, ikke minst når det kommer til hvor omstillingsdyktige vi har vist oss å være, og at vi har lært et og annet om takknemlighet. Vi er jo så glade nå når vi faktisk kan møtes, og mange har nok begynt å verdsette ting vi tidligere har tatt for gitt. Som fulle butikkhyller, konserter og god økonomi. Dette er den største krisen vi har opplevd siden andre verdenskrig, og kriser gjør noe med oss.

Samtidig med koronaens inntog fant Lunde en kul i brystet. Mormoren hennes ble syk og måtte sykeshusinnlegges, og verden hang liksom ikke helt på greip. Det ble mye å takle for forfatteren.

– Det er jo livet selv, dette. Vi må bare innse at vi ikke har kontroll over alt som skjer. En ny følelse for oss, kanskje, men å leve med mindre kontroll er kanskje vår nye normal. Noe er endret. Og kanskje blir det ikke helt som før igjen.

Annonse
Annonse
Annonse