Bok

Truls Unholt (f. 1970) er forlegger i Teori og praksis forlag, og debuterer som forfatter med «Mor forsvinner». Paul Audestad

Vil gi leseren innsyn i en prosess som mange opplever som tabu

Romandebutant Truls Unholt skriver om noe som vil føles sårt for mange. Mor har begynt å glemme, og i øyeblikk kjenner hun ikke igjen omgivelsene sine.

Publisert Sist oppdatert

Fortell kort om hva som ledet fram til romanen «Mor forsvinner»

– Rent personlig hadde jeg et ønske om å komme nærmere mor på et tidspunkt tiden var i ferd med å renne ut. Da hun endret personlighet, ville jeg forstå hva som skjedde, både med henne og andre som opplever denne formen for kognitiv svikt. Demens er jo en hjernesykdom som påvirker bevisstheten og dermed grunnlaget for det å være et menneske.

Hvor har du hentet idé og inspirasjon til denne utgivelsen?

– Inspirasjonen har dels kommet fra den prosessen mor har gjennomlevd de siste årene, fra hun bodde hjemme, via omsorgsbolig til hun endte på institusjon, og dels fra litteraturen, filosofien og forskningen som til en viss grad har gitt meg verktøy til å forstå det mor har gått igjennom.

Hvorfor vil du at vi skal lese denne boken?

– Jeg har et perspektiv som antakelig er noe annerledes enn det som oftest kommer fram i mediene. Det kunne jeg godt tenke meg å få litt oppmerksomhet rundt.

Foto Tiden Norsk Forlag

Fortell kort hva det er vi får når vi leser boken din? Blir vi opplyst, er det underholdning – eller får vi samfunnskritikk?

– Leseren får innsyn i en prosess som mange opplever som tabu og som i liten grad er gjenstand for behandling i offentligheten. Dessuten åpner jeg opp mine egne tankeprosesser, slik at leseren kommer tett på både det som skjer og mine forsøk på å forstå det.

Hva er det fineste noen kan si om denne utgivelsen?

– Jeg håper at de som leser romanen ser den som en hyllest til min mor og generasjonen som vokste opp etter krigen, samtidig som den oppleves som formmessig vellykket.

Hvem håper du skal lese den? Og har du en drømmeleser?

– Jeg håper selvsagt at flest mulig vil lese den. Kanskje vil det være interessant for sykepleiere, hjelpepleiere og andre i omsorgstjenesten å få denne type pårørendeperspektiv på det de jobber med til daglig? Samtidig håper jeg jo at den vil bli godt mottatt i den litterære offentligheten.

Hvor viktig er bøkene i en tid hvor landet fortsatt er nokså nedstengt?

– Jeg tror det er viktig å lese bøker uansett. Det er noe med bokformatet som kan skape opplevelser som ingen andre formater er i stand til, verken podkaster, TV-serier eller spill. Jeg kjenner for eksempel ikke til noe annet format der det er mulig å komme tettere på et annet menneskes tanke- eller erkjennelsesprosess. Men det krever selvsagt også at leseren engasjerer seg.

Er du bekymret på bøkenes vegne?

– Egentlig ikke. Personlig liker jeg å lese skjønnlitteratur på papir, men ser ikke noe problem i at andre ønsker å lese i digitale formater. Men det er klart at bransjestrukturen står overfor store utfordringer med teknologiplattformenes inntreden på bokmarkedet.

Hva leser du selv akkurat nå?

– Jeg er nettopp ferdig med «Avskjedstaler gjennom tidene» av Bjørn Olaf Johannessen og «Leksikon om lengsel» av Hilde Østby, to romaner som på hver sin måte representerer det høye nivået på norsk skjønnlitteratur for tiden. Jeg har også hatt stor glede av å lese Kaj Skagens «Bazarovs barn» på nytt i sommer. Vagant har kommet med nytt nummer, det er jeg også interessert i. Jeg har dessuten fått tak i «13 fortellinger & 13 gravskrifter» av William T. Vollmann. Så det er mye å glede seg til.

Powered by Labrador CMS