Ogunbona med flying start på forfatterkarrieren

– En fantastisk redaktør, som plukket opp noe veldig uferdig og pinlig jeg hadde skrevet på forfatterstudiet i Bø. Jeg tror det hadde tatt mange år før jeg hadde turt å sende inn noe til et forlag på eget initiativ. Jeg fullførte nettopp masterprogrammet i Litterär Gestaltning i Göteborg, og jeg tenker noen ganger at det ikke kunne blitt noen bok uten det rommet.

– Så har jeg jo levd et liv så klart, som siver inn i alt jeg skriver. Jeg har sett flypassasjerer inn i øynene mens jeg har servert dem kaffe. Jeg har sett hvordan høyrepopulismen vokser i Europa.

– Jeg ville skrive noenlunde realistisk om en flyvertinne. Da det ble klart for meg at Hazel, i likhet med meg selv er en kvinne hvis ytre ikke matcher majoritetssamfunnet, visste jeg at det også skulle handle om rasisme.

– Det siste resulterte i et stort arbeid med å skrelle vekk følelser, vurderinger og reaksjoner. Jeg kunne helt enkelt ikke skrive fram en karakter som reagerer på alt hun opplever om romanen ikke bare skulle handle om rasisme. Og på veien dukket det opp hester, en mann som heter Bob og strømpebukser som stadig revner. Og plutselig var det en roman.

– Egentlig synes jeg det er utrolig pinlig at noen skal lese noe jeg har skrevet. Men som forfatter vil man jo også bli lest. Alt man skriver går, enten man vil eller ikke, i dialog med alt man noen gang har lest, og alt man noen gang har opplevd. Og at «Globus» leses er den eneste måten den kan gå i dialog med noe jeg ikke har lest eller opplevd. Hver person som leser boken kan i beste fall bidra med noe.

– Jeg ser jo at hvordan Hazel navigerer i verden i en minoritetskropp, som er et helt sentralt tema i romanen, i stor grad overses av anmelderne. Det tenker jeg handler mye om hvem som skriver litteraturkritikk. De ser ikke rasismen i boken som rasisme fordi de ikke opplever at den angår dem.

– Men at denne tematikken i stor grad finnes som undertekst er et valg jeg tok. Jeg ville la en karakter som ser ut som Hazel få defineres av noe annet enn sin kropp og sin bakgrunn. Jeg ville skrive en bok som underholder. Og jeg ville skrive en bok om en ung kvinne som leter etter et fellesskap som kan romme henne, og hvor utforsker man vel det bedre enn på et fly, i et yrke der noen individer skal fungere som både servitører, terapeuter og sykepleiere.

– Det er så merkelig å gi ut sin første bok! Før den gikk i trykk ville jeg bare ha nøyaktige, kritiske detaljerte lesninger. Nå vil jeg helst bare ha nysgjerrige og velvillige lesninger. Min drømmeleser er en som kan speile seg i Hazel. Det er noe av det jeg selv elsker med å lese, at noen har skapt et språk for noe som allerede opptar meg.

– Jeg bekymrer meg i alle fall for forfatterne. Det har blitt skrevet fantastiske bøker under forutsetninger som er umulige å forestille seg at det skulle kunne oppstå noe som helst fra, og jeg er redd for at akkurat det gjør det lett å tenke at forfattere godt kan få lide, at det ikke svekker litteraturen.

– Men kutter man eksempelvis i stipender og finansiell støtte til alle institusjonene litteraturen er avhengig av, så er det klart det svekker litteraturen. Det gjør det vanskeligere for alle som ikke kan klare seg uten en fast inntekt å kunne skrive bøker, og det vil i verste fall gjøre litteraturen og fortellingene vi får tilgang til mer homogene.

– Jeg er litt «mellom bøker» akkurat nå, og klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal lese en av nyutgivelsene til Oktober jeg plukket med meg på forlaget før jeg dro tilbake til Göteborg, for eksempel Kjersti Annesdatter Skomsvold eller Ingrid Z. Aanestad, eller en svensk bok for å «komme i riktig stemning» etter en sommer i Oslo.

– Men det blir nok det første, jeg er så utrolig spent på begge romanene!