Mennesker og kulturer splittet i to

Agota Kristofs romantrilogi «Tvillingene», «Beviset» og «Den tredje løgnen» er både litterære mesterverk og et vindu inn i en verden som ligger geografisk nær oss, men hvor den nære historien har vært så annerledes at vi knapt kan ta det inn over oss.

Tvillingene Claus og Lucas vokser opp hos bestemor, som er en heks. De er blitt dumpet av sin mor, som senere dør under skrekkelige omstendigheter – i en landsby, i en ikke-identifisert liten by, i et ikke-identifisert land, i en upresis tid.

Men det er lett å tenke at landet ligger i Øst-Europa, og at handlingen utspiller seg litt før, under og en del etter andre verdenskrig. Romanpersonene gjennomgår i hvert fall en krig, og flere episoder ellers tyder på dette. De fleste lesere vil nok gjette at landet er Ungarn, for det er der Agota Kristof (1935-2011) kom fra før hun flyktet i 1956 og havnet i Sveits.

Grusomhet og savn

De to små guttene trener seg opp i å tåle tortur og grusomheter. De gjør det de må gjøre for å overleve. De stoler ikke på noen. De går ikke på skole, men later som de er utviklingshemmete og lærer seg alt på egen hånd. Men bøkene de leser, og heftene de selv skriver, skjuler de for omverdenen. De lærer seg å greie seg selv, dyrker jorda og selger varene på torget. De er både grusomme mot, og passer på, den lille nabojenta som har hareskår og blir voldtatt.

Så flykter den ene tvillingen over grensen til det ikke-navngitte nabolandet, sammen med faren, som blir skutt av soldater som vokter grensen. Etter dét kommuniserer de ikke med hverandre, selv om savnet og ensomheten er enorm. Én tvilling er bare en halv person. Den gjenlevende tvillingen bor i et totalitært land og tar seg av en kvinne med et barn. Hun forsvinner ut av livet deres, så han blir i ung alder «adoptivfar» for et funksjonshemmet barn som beskriver seg selv som stygg. Uten å røpe for mye: Det går ikke bra.

I den tredje romanen har et annet regime tatt over, det er lovlig å dra over grensen. Men hverken landet over grensen eller tvillingens hjemland er blitt noe paradis.

«Den tredje løgnen» problematiserer også alt som har skjedd hittil. Er tvillingene to aspekter ved én person? Er den ene hva den personen hadde vært hvis vedkommende ikke hadde forlatt landet, mens den andre er emigranten? Er moren og faren deres i live? Er alt vi har lest hittil en løgn, et resultat av at en av dem – eller begge – har skrevet i de mye omtalte, hemmelige skriveheftene de gjemte så påpasselig i barndommen? Er skjelettene av den døde moren og lillesøsteren som dingler på loftet i bestemorens hus «kun» metaforiske?

Eksilet

Det som er sikkert, er at bøkene har fått en renessanse i Norge med Cappelen Damms nyutgivelser. Den første av dem kom ut i 1986 og ble oversatt til norsk, og etterhvert ble de tre bøkene oversatt til 40 språk, men de ble ikke offisielt innlemmet i en kanon over den beste litteraturen fra de siste tiårene. Det kan vi konstatere at har skjedd nå.

Bøkene ligner ikke noe annet du har lest – heller ikke i skrivemåten. De korte setningene, de få adjektivene, den sparsomme utbroderingen, mangelen på all psykologisering. Følelsene er der, men alltid godt gjemt under overflaten. Noe av dette kommer utvilsomt av at Kristof – selv om hun hele livet kalt seg en ungarsk forfatter – skrev på fransk, et språk hun ikke kunne da hun flyktet. I selvbiografien sin, «L'analphabète, kaller hun fransk for et fiendespråk, og det nye landet, Sveits, for «en sosial ørken, en kulturell ørken».

Agota Kristoff var 21 år gammel da hun flyktet til et fremmed land hvor hun ikke kjente noen. Hun kom med sin første mann og en baby – og en koffert med bleier og en annen med ordbøker. Da hun begynte å arbeide på en klokkefabrikk i Sveits, fikk hun ikke bruk for de siste – for arbeiderne fikk ikke lov til å snakke sammen.

I Ungarn hadde hun forlatt en bror, Jeno. Det er én av de få biografiske opplysninger vi har, for hun ga nesten ikke intervjuer. Vi vet også at fire av hennes ungarske med-immigranter begikk selvmord rett etter at de var kommet til Sveits.

«Alle bøkene mine er om Ungarn», sa hun i en av de sjeldne intervjuene, til Ricardo Benedettini i 1999 (gjengitt i Music and Literature i 2016), hvor hun også sa at alt var selvbiografisk. Enken Clara, som opptrer i bøkene, var hennes mor, opplyste hun. Clara hår ble hvitt over natten da mannen hennes ble drept av regimet, og hun kom aldri over det.

Mistet noe vesentlig

Den «objektive», merkelig upersonlige skrivestilen – som gjør at leserne ikke vet hvordan vi skal forholde oss til hovedpersonene – er et resultat av et dypt traume som stammer fra at de ble forlatt av moren, skriver Andrea Tima i essayet «The Murder of the Mother Toungue». Eksilet i triologien er både på det indre og ytre plan.

200.000 ungarere flyktet fra Ungarn i 1956. Det var ingen selvfølge at de umiddelbart følte seg hjemme i vestlige land. Jeg kjenner ikke på detaljnivå forskjellen mellom ungarsk og sveitsisk kultur, men fra litteraturen vet vi at mange flyktninger ikke finner seg til rette. Noe vesentlig blir tatt fra dem, og det de får i stedet er ikke noe de ønsker eller nødvendigvis beundrer.

I tillegg kommer den lavere statusen som nesten alle flyktninger får i det nye landet. Det var ikke sånn at folk i vest-Europa jevnt over, før jernteppets fall og slutten på de kommunistiske marionett-regjeringene i øst-europeiske land, syntes at de nyankomne fra øst var heroiske helter. Øst-Europa var mer eller mindre noen tåkete land «der borte» for de fleste av oss.

Vi synes (gjerne litt nedlatende) synd på befolkningen i øst. Ungarn visste vi nok litt om, men vi visste egentlig ikke så mye om historien eller kulturen i de forskjellige østeuropeiske landene – særlig de mindre landene i Baltikum og på Balkan. Jeg ble selv flau da en delegasjon baltiske politikere kom til redaksjonen der jeg jobbet like etter murens fall. De ville lære mer om oppbyggingen av politiske partier og fri presse. Her kom det en gruppe gråhårede velutdannede herrer som trodde at vi, en gjeng ungdommer, hadde «løsningen» på den kjempestore utfordringen med å gå fra ett samfunn til et annet. Men hva hadde vi å lære dem?

Desillusjonerte

Det gikk ikke på skinner med å få i gang det nye post-kommunistiske, demokratiske samfunnet. Statlige bedrifter ble oftest solgt til de som kunne betale mest, for eksempel de gamle kommunistene som hadde maktposisjoner under det gamle regimet, eller utlendinger – som noen ganger la ned bedrifter som kunne konkurrere med deres egne. EU laget ingen Marshall-plan for de tidligere kommunistlandene.

Under kommuniststyret var alt vestlig ettertraktet, men illusjonene forsvant raskt. For mange ble overgangen tøff. Eldre mistet kanskje pensjonen sin. Middelaldrende hadde ofte verken den faglige, sosiale og psykologiske kompetansen for å greie seg i et markedsøkonomisk konkurransesamfunn.

Agota Kristofs bøker er ikke realistiske i formen, og de gir slett ikke detaljerte analyser over samfunnsutviklingen i løpet av denne perioden. De er mørke fabler. Men som god skjønnlitteratur gir de oss lesere fra vest et innsyn i det indre livet til mennesker – og spesielt barna – fra de tidligere østblokklandene.

Vi kommer nærmere brutaliteten og håpløsheten. Vi ser det mer innenifra, gjennom øynene til tvillingene, og mindre utenifra, gjennom medieoppslag som kaldt og «objektivt» forteller oss at de ikke får alt så godt til i de relativt nylig demokratiserte landene.