Lindell lover uutholdelig spenning og litt romantikk

Hun har skrevet 90 bøker, solgt nærmere 7 millioner eksemplarer – og hun har fått Rivertonprisen to ganger, med 20 års mellomrom. Egentlig kunne Unni Lindell hvilt på sine laurbær – og i alle fall skrevet litt mindre. I stedet gjør hun nå en nystart på nytt forlag – med ny krimheltinne i front.

– Jeg har jo vært på Aschehoug i over 20 år og hatt stor suksess der. Det har vært helt fantastisk, en suksesshistorie, sier forfatteren – og legger til at hun liksom har «vokst opp» der.

– Men så kan det være lurt å flytte hjemmefra, tørre å prøve noe nytt. Det er store endringer i bokbransjen og viktig å våge å se en helhet, med nye plattformer. Bøker er ikke bare papirbok lenger.

Og Stordalen-forlaget Strawberry fristet veldig. Den gjengen der er så fremadstormende og entusiastiske. Dessuten er nær sagt alle krimkongene der, så det er rett sted for en skarve krimdronning, ler Lindell når hun nå slipper løs sin nye roman, «Nabovarsel». Den har allerede et opplag på 32 000 eksemplarer, melder forlaget.

VG sin anmelder har rukket å anmelde thrilleren, klinker til med en femmer og mener at «Unni Lindell matcher sitt eget toppnivå i denne velskrevne krimromanen».

– Cato Isaksen ut av gamet

I den nye romanen gir Lindell oss en helt ny krimheltinne: Den nyutdannede politibetjenten Lydia Winther, kalt Snø. Hun er bare 23 år, og minner – ifølge Lindell selv – om en ung Cecilie Skog.

– Marian Dahle blir sjefen hennes, og Snø blir makker med litt for kjekke Hay, som ble introdusert i «Dronen». Men Cato Isaksen er ute av gamet, han er pensjonist. Jeg takker ham av i denne boka.

Dette er en ny begynnelse for meg og Snø, slår forfatteren fast.

Selv om Snø er pur ung, har også hun – som seg hør og bør en krimhelt – en mørk fortid som innhenter henne. Og hverdagen, som fersk i politiyrket, er krevende. Snø føler seg både bortkommen og klønete og faller for fristelsen med å ta noen snarveier. Det skal hun komme til å angre bittert på.

Bokens opptakt tar oss med til et fredelig nabolag en stekende sommerdag. Uhyggelige lyder fra en kjeller i et ferietomt hus, der også kjellervinduene er tapet igjen med gråpapir, får en ung jente til å varsle politiet. Etter å ha varslet forsvinner hun.

– Saken eskalerer fort og får veldig store dimensjoner, ja, den beveger seg helt opp i norsk oljeindustri. Det var en stor utfordring med researchen til det, jeg gjorde det ikke akkurat lett for meg selv, erkjenner forfatteren.

Litt mer av alt

Unni Lindell fikk en pangstart og fantastisk mottakelse av «Slangebæreren» da hun debuterte med kriminalroman i 1996. Hun opparbeidet seg raskt en stor leseskare – bestående av både kvinner og menn. Nå som hun gjør en nystart med «Nabovarsel» tror hun leserne vil kjenne igjen «den gamle» Unni Lindell.

– Samtidig er denne boken litt annerledes, den er litt mer av alt, mener hun – og gir oss stikkord som «råere», «mer hektisk» – men også «koseligere». Litt romantikk har hun også gitt plass til.

– Og et passe uutholdelig kappløp på slutten. Det er fint at leseren får kjørt seg litt, da føler jeg at jeg har lyktes.

Det er ikke bare leserne som får litt å bryne seg på. I boken følger vi Snø som prøver å mester tilværelsen som fersk politi, samtidig som hun må nøste i sin egen familiehistorie som involverer en død bror. Eller?

– Har han klart å lure familien, er han ikke død likevel? Stalker han henne på nettet? Et par overraskelser venter helt til slutt, noe som endrer hele storyen, sier Lindell hemmelighetsfullt. Og svarer slik på hvordan livet med korona har artet seg for henne:

– En liten pandemi er ikke det dummeste i en skrivesituasjon. Jeg kunne for eksempel ikke passe barnebarna mine en stund, det var jo ikke lov. Da fikk jeg ekstra skrivero. Men jeg er veldig redd for den koronaen altså, jeg tør fortsatt knapt gå ut av huset. Så det er mulig jeg bare holder meg hjemme og begynner å skrive på en ny bok, rett og slett. Jeg har mye spennende på gang.