Annonse
Tove Braathen håper sykepleiere, anmelder Ingunn Økland og Kong Harald leser «Ja, vi elsker». I den rekkefølgen, understreker hun. Foto: Vigmostad & Bjørke
Derfor roman
Tove Braathen

– Jeg ville problematisere skyggesidene ved vårt effektive velferdssamfunn

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om tre mennesker, som i utgangspunktet ikke kjenner hverandre, men som knyttes sammen gjennom noen hendelser i ukene før nasjonaldagen. Alle tre har det til felles at de, av ulike grunner, ikke tilhører sosiale fellesskap, og derfor gruer seg til feiringen 17. mai, den som «alle andre» gleder seg til. Som i de to foregående romanene mine, har denne også noen elementer fra krimlitteratur, uten å egentlig å tilhøre sjangeren.

Foto: Vigmostad & Bjørke

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg sto i en kassakø og leste et oppslag om at butikken skulle gå over til selvbetjente kasser, og begynte å tenke på hvilke menneskelige konsekvenser det vil få når mange vil miste jobbene sine, og hva en jobb egentlig betyr for ens selvrespekt.

– En av de tre hovedpersonene, Connie, en eldre kvinne, er redd for å miste jobben som kassadame i matbutikken ved overgang til selvbetjente kasser. En annen hovedperson, Darina, som for et par år siden ankom fra Russland, strever med å lese til privatisteksamen i norsk samtidig som hun jobber ufaglært i hjemmesykepleien - med altfor liten tid til hver pasient. 

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg er interessert i å problematisere noen av skyggesidene ved vårt effektive, rasjonelle velferdssamfunn, der det likevel er nokså lett å falle utenfor, selv om «alle» i utgangspunktet skulle ha så mange muligheter til å lykkes.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Jeg begynte å skrive på romanen for litt under to år siden. Det var da jeg sto i kassakøen i matbutikken og leste en informasjonsbrosjyre om at matkjeden skulle gå over til selvbetjente kasser...

Det er nokså lett å falle utenfor velferdssamfunnet, selv om «alle» i utgangspunktet skulle ha så mange muligheter til å lykkes.

Når og hvor skriver du?

– Ved et gammelt skatoll hjemme, der jeg alltid har sittet og rettet skolestiler. Det er mye morsommere å skrive historier selv. Jeg kan skrive når som helst, gjerne tidlig på morgenen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg blir ofte fascinert av fremmede mennesker som jeg ser på t-banen, på senteret der jeg handler eller bare en som går forbi meg på fortauet eller i skogen. Akkurat som en av hovedkarakterene, Connie, begynner jeg i fantasien å dikte inn hvordan livet til disse fremmede ser ut, hvor de bor, hva de sliter med, hva de gleder seg over. Så får de oppgaven å være modell for litterære skikkelser i den neste historien min.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Jeg leser mye, ser lite på TV, men det varierer jo i mengde. Omtrent 2-3 bøker i måneden, avhengig av hva slags bøker det er.  Samtidslitteratur og eldre litteratur fra 1900-tallet, jeg liker biografier om skandinaviske og engelske forfattere, gode krimbøker, men er åpen for ganske mye.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Alle ansatte i matbutikker og alle (hjemme)sykepleierne - de virkelige heltene i vårt samfunn nå og alltid ellers. Anmelder Ingunn Økland og Kong Harald. OK, det ble mer enn tre. I den rekkefølgen.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Tirill Broch Aakres bok «Mødre og døtre» fra 2019.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Sigrid Undset.

Hvis du måtte velge?
 

Jo Nesbø – Agatha Christie

Twitter – Facebook

Lydbok - Podkast

Avis på papir – Avis på nett

Dagbladet – VG

Dagens Næringsliv – Klassekampen

Ibsen – Hamsun

Papirbok – E-bok

Fagbok – Roman

Netflix – YouTube

Ved sjøen – På fjellet

 

Annonse
Annonse
Annonse