Annonse
Foto: Morten Bendiksen / Tiden

– Jeg føler det er behov for å prate om klimaproblemene på en annen måte

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

«Kjære Grønland» er flere små dikt skrevet i brevform, en form for kjærlighetsbrev, dedikert til verdens største øy som er i ferd med å smelte i rasende tempo. «En liten protestpamflett i form av en poesibok» kaller Ida Frisch den selv.

– Jeg vil, på min måte, være med på å skape en endring i hvordan vi lever livene våre. Selv er jeg veldig mettet på innstillingen om at alt går til helvete, at mennesker er onde vesener som utnytter jordkloden, sier Ida Frisch over telefonen.

Hun står på kjøkkenet og lager kimchi, forteller hun. En av mange aktiviteter hun har lært seg ved hjelp av «det store internett» i kombinasjon med praktisk erfaring, motivert av viljen til å komme nærmere naturen og alt man kan bruke den til.

Ida Frisch har valgt å bosette seg på landet til fordel for i byen. Foto: Privat

– Kanskje trenger man å trykke på noen andre knapper hos folk. Fakta får vi likevel servert hele tiden: Regnskogen brenner, Australia brenner, grønlandsisen smelter, tundraen smelter. Det er så vanvittig mye å ta innover seg, sier Frisch.

– Jeg føler det er behov for å prate om klimaproblemene på en annen måte. Jeg vil heller koble de positive følelsene vi alle har på hver vår måte, sammen.

Pisk og økologisk gulrot

Men hvordan gir man mening til det meningsløse? Det er lett å tenke at fremtiden er en bratt oppoverbakke. På toppen av bakken ruver klimakrisa, håpløst uoverkommelig og smertelig uunngåelilg. Men mye av svaret ligger i å utforske vårt eget forhold til naturen, mener Frisch. Noe hun håper «Kjære Grønland» kan bidra til.

– Jeg tror man må koble på noen følelser før man er i stand til å handle. Boken gir først og fremst ord til følelsene og ikke til intelligensen. Handlingene må man gjøre selv. Man må ha med seg hjertet i endringen, så boka er kanskje mer et rop som ber om deg om å åpne hjertedøra di. Trykke på følelsene som fører til at man selv vil leve et bedre liv, men ikke på skammen, ikke på moralen. Jeg tror ikke vi trenger mer pisk, vi må heller lære oss å finne gleden i våre egne liv.

Jeg tror ikke vi trenger mer pisk, vi må heller lære oss å finne gleden i våre egne liv.

Da Ida Frisch begynte å utforske sin egen klimaangst, ble løsningen å søke kunnskap. Sammen med kjæresten dro hun til Australia, meldte seg som wwoofer og lærte om økologisk gårdsdrift. Deretter bosatte hun seg på den lille øyen Notholmen ved Fræna i Møre og Romsdal for å passe farens sauer i et år. Hun har lært seg å slakte, fiske med garn, stang og krabbeteine, dyrke poteter og gulrøtter, sanke sopp og sanke bær, sette surdeig.

Nå bor hun i et spartansk hus i landlige omgivelser, med samboer og to katter, ikke så altfor langt unna det forlokkende storbymaset i Oslo. Kjøleskapet er fylt med pålegg hun har laget selv, fryseren med viltkjøtt, spisskammerset med sopp og urter og plantearter sanket og tørket for egen maskin. Bilen er solgt til fordel for innkjøpet av en el-sykkel.

– Enkle endringer kan skape dype bevegelser inni oss som igjen påvirker samfunnet, sier hun.

– Jeg sier ikke at alle trenger å gjøre som meg, men alle kan gjøre noe. Vi har hver vår måte å være i naturen på – enten om det er å gå tur i parken fordi man bor midt i byen eller man er en type Lars Monsen som drar på tur i fem år. Jeg tror alle har et forhold til naturen.

Tenk på alle byene som vil legges under vann. Hvor skal folk flytte? Til andre byer som er overbefolket? Vil vi se enda mer sykdomsspredning?

– Ja, for det er kanskje ikke så umulig som det virker? Koronakrisen har jo ført til både bedre luftkvalitet, nedstenging av forurensende industri og nesten fullstendig stans i flytrafikk. Plutselig ser man at der umulige er mulig?

– Ja, det er jo helt fantastisk å se at himmelen over Beijing er blå for første gang på flere år og kanalene i Venezia har klart vann. Kanskje driver vi kollektivt en kamp ingen kan vinne, men enkeltmenneskers liv kan forandre seg. Jeg tror på ringvirkninger. Jeg tror på å snakke høyt om at jeg har et fint liv, til tross for at jeg har hoppet av loopen til det forlokkende bylivet. Personlig har jeg fått et mye rikere liv.

Fjerne fra naturen

Samtidig kjenner Frisch på sorg over hvor menneskene har tatt planeten og hvordan vi har fjernet oss fra naturen som vi selv er en del av. En sorg og et savn som får plass på sidene i «Kjære Grønland».

– Kanskje denne kvinnen som prøver å snakke med Grønland - hun tenker hun når frem, at Grønland kan høre henne - men kanskje vi ikke når helt frem til naturen lenger. Fordi vi har fjernet oss fra den.

– Hvorfor akkurat Grønland?

Ida Frisch inviterer til digital lanseringsfest for «Kjære Grønland». Foto: Morten Bendiksen

– Jeg kunne sikkert skrevet en bok til regnskogen, tundraen eller ørkenen også. Men jeg valgte Grønland fordi konsekvensen av havsmeltingen er så stor og skjer så fort. Jeg synes det er utrolig fascinerende at et lite hvitt øydekke der oppe smelter og samtidig har enorme konsekvenser. Tenk på alle byene som vil legges under vann. Hvor skal folk flytte? Til andre byer som er overbefolket? Vil vi se enda mer sykdomsspredning? Man kan tenke seg så mange scenarioer av at havene smelter. Grønland bare ligger der. Helt stille og smelter hver dag. Det er noe utrolig fryktinngytende ved det.

Grønlands situasjon er utvilsomt kritisk. I fjor kom en rekke rapporter som viste at grønlandsisen smelter raskere enn noensinne: Så mye som syv ganger raskere enn på 90-tallet, viser en rapport. Mot slutten av århundret kan havet ha steget syv centimeter som følge av smelting av grønlandsisen alene. Den hvite øya har også blitt tema for den svenske thrillerserien med det symbolske navnet «Tynn is» som har gått på NRK den siste tiden.

– Selv tenker jeg også en del på om jeg i det hele tatt kan sette barn inn i denne sjuke verdenen her?

Hun ler.

– Eller at det ville vært bedre om jeg var født for 100 år siden, at jeg ikke var en del av denne generasjonen. Jeg tror mange i vår generasjon bærer med seg – om ikke en uttalt sorg – så i alle fall en følelse av at vi slukes av veldig raske endringer. I det store og det hele betyr det kanskje ingenting, vi er bare et pust i tiden, men for oss som er her nå, er det klart at det betyr noe. Jeg synes det er viktig å kjenne på en sorg over situasjonen vi lever i, men uten å dømme.

– Jeg er veldig opptatt av å ikke dømme, gjentar hun.

I dag skulle det vært arrangert slippfest for «Kjære Grønland» på Salt i Oslo, men også det har koronakrisen sørget for å avskaffe. TIl gjengjeld blir det digitalt program direktesendt fra det semi-sosiale mediet Facebook: Diktopplesning av Ida Frisch selv, et alternativt bokbad, grønt foredrag og musikalsk innslag.

– Slippfesten lar seg ikke stoppe! Korona eller ei, bøkene finnes, kulturen finnes, samholdet finnes, sier Frisch.

Ida Frisch

Ida Frisch (f. 1990) er oppvokst i Asker og har bodd flere år i Oslo, men valgte for tre år siden å forlate byen til fordel for landlige omgivelser.

I 2018 debuterte hun med romanen «Klør». «Kjære Grønland» er hennes andre bok. Frisch er utdannet skuespiller og jobber med teater både på og bak scenen. I tillegg jobber hun i barnevernet.

Til høsten er Frisch aktuell i en NRK-serie om året hvor hun og samboeren bodde på en øy ved Fræna i Møre og Romsdal og lærte seg ting de ikke kunne om blant annet gårdsarbeid og dyrking.

Annonse
Annonse

Ida Frisch

Ida Frisch (f. 1990) er oppvokst i Asker og har bodd flere år i Oslo, men valgte for tre år siden å forlate byen til fordel for landlige omgivelser.

I 2018 debuterte hun med romanen «Klør». «Kjære Grønland» er hennes andre bok. Frisch er utdannet skuespiller og jobber med teater både på og bak scenen. I tillegg jobber hun i barnevernet.

Til høsten er Frisch aktuell i en NRK-serie om året hvor hun og samboeren bodde på en øy ved Fræna i Møre og Romsdal og lærte seg ting de ikke kunne om blant annet gårdsarbeid og dyrking.

Annonse