Annonse
– Livet i koronatida er på mange måter som ellers. Vi forfattere er jo vant til å arbeide alene, sier Edvard Hoem. Foto: Paal Audestad/NTB

Hoems nye seiler opp som ny bestselger

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Det siste tiåret har Edvard Hoem gitt oss en gigant-biografi om Bjørnstjerne Bjørnson og laget en episk romanserie med utgangspunkt i egen slekt.

Nå vet han ikke om det blir flere bøker der han dypdykker ned i egne aner, men stamfar-skattkista er langt fra tom, bedyrer Edvard Hoem til NTB. Men den eminente litterat medgir at det siste tiåret har krevd mye arbeid: – Jeg arbeider hardt men er ikke enestående, det gjelder også for mange av mine kolleger, sier forfatteren, og legger til:

– Livet ved skrivebordet har vart i mer enn 50 år, og det er skrivegleden som driver meg. Med familieromanene kommer det noe i tillegg: Det har vært ei kjær plikt å skrive disse bøkene. Nå kjenner jeg at plikten langt på vei er oppfylt, derfor vet jeg ikke nå om det blir flere bøker av dette slaget.

Historiene har vist seg å stemme

Men først kan vi altså glede oss over at «Felemakaren» er her. Forlaget ruster seg for julesalget og melder om et samlet opplag på imponerende 46 500 bøker. Anmelderne gir gode skussmål som «Stående applaus til Hoem!», og boken suser rett inn på andreplassen på Bokhandlerforeningens bestselgerliste.

Men hvem var denne karen som beskrives i Hoems nye? Lars Olsen Hoem ble født i Romsdal i 1782 og var grandonkel til Serianna, som ble gift med Knut Hansen Nesje, slåttekaren i Hoems slektskrønike.

– Han var en slags sagnfigur for bestefar, som fortalte små historier om han, historier som har vist seg å stemme. De møttes aldri, bestefar er født 30 år etter at Lars Olsen Hoem gikk i grava. Men alt jeg fikk fra han og far om denne mannen, har vist seg å stemme.

Ved siden av de muntlige kildene har forfatteren søkt hjelp i gamle dokumenter, kirkebøker, rettsprotokoller, militær-ruller og annet. Historiker Randi Kristin Strand i Molde bisto også. Og så måtte bitene om slaget på Københavns red i 1801, detaljer fra fangeskipene på den engelske kysten – og felebygging – på plass.

Bitter strid

Når Edvard Hoem setter punktum for en historisk roman, slutter også karakterene å «snakke» med ham.

– Men de overrasker meg ofte under selve skrivingen, for eksempel visste jeg ikke at Lars skulle bli så egenrådig i barndommen og ungdommen, og heller ikke at broderstriden med Pe skulle bli så bitter. Men slik ble det, og nå er jeg nokså sikker på at det var slik det var, framholder han. Og legger til at det å skrive på «historisk grunn» er en krevende sjanger.

– En seriøs forfatter kan ikke vrenge på fakta, slik visse filmskapere ser ut til å gjøre. Jeg driver ikke med fake history. Og derfor må jeg snu og vende på alle steiner. På et punkt måtte jeg gi opp, jeg greide ikke å identifisere den franske fele-byggeren som Lars lærte å bygge fioliner av. Identiteten hans kan fortsatt komme for en dag, men på et eller annet tidspunkt må jeg stoppe, ellers blir det ikke bok, forklarer Hoem. Som mener noe av det beste noen kan si om den nye romanen hans er at den rører ved eksistensielle spørsmål som er relevante for oss – også i dag. Og så setter han sin ære i språket.

– Det skal være så godt som jeg kan klare å få det. Det innebærer at jeg skriver alle sider, i alle fall de fleste, om og om igjen.

Uoppklart

I boken skildrer Hoem et uoppklart mysterium som har kastet skygger helt inn i forfatterens egen tid.

– Det mystiske dødsfallet var noe jeg hørte om fra far. Det satt i ham fra han var en liten gutt. Han fortalte en gang at læreren hans dro fram bibelordet der det står at Herren forfølger synden i tredje- og fjerde slektsledd, og som liten tok han det personlig og bokstavelig – og kjente at det knøt seg i magen. Det tyder vel på at far og bestefar hellet i retning av å mene at Pee som var mistenkt, var skyldig, men heller ikke de visste det, og ingen kommer til å få vite sannheten noen gang.

At livet i koronatiden kan være hakket mer skjermet enn før, har også Edvard Hoem erfart. Men han sier nøkternt at den som skal skrive bøker må tåle å være alene. Han synes imidlertid det er leit at en rekke foredrag han skulle ha holdt måtte avlyses eller utsettes i kjølvannet av koronakrisen.

– Jeg savner å få presentert denne romanen slik jeg har gjort med de andre. Jeg liker å lese opp og fortelle om bøkene mine og svare på spørsmål fra den store leseskaren min.

Og når det blir trygt, har Hoem lyst til å legge ut på nye reiser til steder som betyr mye for ham. Da står den endeløse prærien i USA og i Alberta, Canada, øverst på ønskelisten, sier han avslutningsvis til NTB.

Annonse
Annonse
Annonse