Annonse
Ida Fjeldbraaten debuterer med romanen «Jerv». Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss
Derfor roman
Ida Fjeldbraaten

Debuterer med roman om gruppetilhørighet og polarisering

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Hva handler romanen om?

– «Jerv» er en roman om dyret i mennesket, og mennesket i dyret. Romanen utforsker dyreparken som overskuddsfenomen. Hva skjer på et sånt sted når samfunnet utenfor bryter sammen? «Jerv» er en brutal, sår og drivende fortelling om kroppsvæsker, kjefter, tenner, gjørme og bitt, om natur og kultur.

Foto. Cappelen Damm

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Også før korona-epidemien satte oss ut av spill har jeg hatt en følelse av at noe bobler i samfunnet. Jeg har en følelse av at vi søker gruppetilhørighet og distanse fra andre grupper mer enn før, den offentlige samtalen blir stadig mer polarisert - nærmest hatefull fra flere sider i samfunnet. Dette mener jeg begrenser oss, og gir mindre rom for å reagere slik vi føler for. Istedenfor reagerer vi ut fra hva som er akseptert, selv om det strider mot vår egen natur.

– Jeg er nok redd for at meningsrommet vi lever i er på vei til å bli så trangt at det snart kommer til å slå hardt tilbake mot oss, ettersom det er en unaturlig, eller i hvert fall en medieskapt og overkultivert virkelighet, som nå råder. Det ville jeg skrive om.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– For meg handler boken om hva som skjer når vi glemmer hva vi egentlig er, om kreftene som bor i oss alle, men som kanskje ikke kan stagges - uansett hvor siviliserte og kunstige virkeligheter vi bygger rundt oss.

– Jeg ønsket ikke skrive en psykologisk realistisk bok, jeg ville prøve å skape et univers der budskapet ligger som et utgangspunkt for fortellingen og der det var et ferniss av allegori som kan gi rom for leseren til å tolke mye selv. For eksempel hva som faktisk skjer på utsiden av dyreparken, hvorfor samfunnet har kollapset.

– Jeg tror at om jeg hadde skrevet den på en annen måte så kunne boka blitt politisk på en måte som handler om saker - klima, innvandring eller andre temaer og ikke om oss mennesker.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Jeg fikk ideen til romanen for mange år siden. Så har jeg skrevet litt på andre ideer, men jeg klarte aldri å glemme denne ideen, så da bestemte jeg meg for at den fortjente en real sjanse.

Når og hvor skriver du?

– Jeg skriver mest i ferier - når jeg har mulighet til å få litt lengre skrivestrekk. Min vanlige jobb som tekstforfatter og kreativ leder tapper inn i veldig mye av de samme kreftene som jeg bruker når jeg skriver, så det er nødvendig for meg å kunne legge det ene bak meg for å gjøre det andre. Jeg er heldig som har en liten leilighet i Berlin som jeg og samboeren drar til for å skrive.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg tror ikke det er så spesielt, men jeg trenger ro og musikk for å skrive. Min favoritt-ting i verden er det dyre, lyddempede headsettet mitt. Uten det hadde det blitt lite produsert. Og så skriver jeg veldig intensivt. Jeg er effektiv når jeg først setter i gang, det er full fres, men det gjør jo også at denne flyten ikke holder mer enn et par timer av gangen. I flyten skriver jeg veldig intuitivt, men med en skisse til hvor jeg skal i bakhuet.

Vi søker gruppetilhørighet og distanse fra andre grupper mer enn før, den offentlige samtalen blir stadig mer polarisert

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Jeg tror jeg leser kanskje 50 bøker i året og leser mye forskjellig, men er innmari glad i mursteinsromaner fra 1800-tallet med opprinnelse i Tyskland, Frankrike eller Russland. Da koser jeg meg fælt. Ironisk nok, når min egen roman bare er ei litta flis i forhold.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Kan jeg velge fritt uavhengig av språk? I så fall: George Saunders, Michel Houellebecq og Siri Hustvedt.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Det er en bok som jeg mener at fikk alt for lite oppmerksomhet da den kom (selv om anmeldelsene nærmest var panegyriske) og som burde stå igjen som et av dette tiårets beste norske romaner (i disse dager når man driver med å liste opp sånt) og det er «Leksikon om Lengsel» av Hilde Østby. Fy f#%& som den dama kan skrive! «Leksikon om lengsel» er rett og slett et usedvanlig originalt og inspirerende verk.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Jeg fikk aldri truffet ham mens han levde, men jeg elsker alt han har skrevet, så det skulle jeg gjerne fått en anledning til å fortelle Jan Roar Leikvoll.

Hvis du måtte velge?
 

Jo Nesbø – Agatha Christie

Twitter – Facebook

Lydbok - Podkast

Avis på papir – Avis på nett

Dagbladet – VG

Dagens Næringsliv – Klassekampen

Ibsen – Hamsun

Papirbok – E-bok

Fagbok – Roman

Netflix – YouTube

Ved sjøen – På fjellet

 

Annonse
Annonse
Annonse