Vil folkeliggjøre Wilse og fotografiene hans

For nå er familieidyllen havnet i et av årets julehefter.

Slike litterære julehefter fikk litt av et comeback da Herborg Kråkevik gjenopplivet dem med «Juleroser» for fem år siden. Og der det regnet på Kråkevik, dryppet det litt på et annet julehefte – som tar utgangspunkt i Anders B. Wilses fotografier av et Norge som var.

I fjor samlet Håvard Mossige en rekke av Wilse-bildene i juleheftet «Det lyser i stille grender». Det ble suksess, og dermed fulgte han opp med et nytt hefte i år, kalt «Nu tænder moder alle lys».

– Fordelen med Wilse er at han tatt eventyrlig mange bilder, en kvart million, sier Mossige, som lette seg frem i arkivene til fotografens vinter- og julebilder, og krydret heftet med samtidige – ofte kuriøse – annonser.

– Jeg tror nostalgi er i tiden. At man lengter tilbake til en tid hvor ting virket enklere, og kanskje varmere, funderer Mossige overfor NTB.

Viser mangfoldet

Han påpeker at meningene om «gode gamle dager» er delte: At noen mener alt var bedre da, mens andre syntes det meste var elendighet.

– Jeg ønsket å vise litt av mangfoldet. At det var beinhardt, og at vi på mange felt har gjort fremskritt. Mens andre ting hadde man mer av før: Man ga mer uttrykk for omtanke, sier han og siterer annonser som «har De husket å glede en fattig til jul» og «husk å behandle hesten godt».

Bildene Mossige har plukket ut, favner hele spekteret – fra den enkelt kledde konen med julenek i favn som står og ser lengtende på utvalget i kjøttbasaren, til bybudet som bringer juletre på døren i en fin bygård.

– De hadde et fellesskap, som vi i dag – hvor fellesskap kan være mangelvare – ser verdien av, sier Mossige, og legger til:

– Og så var kontrastene større! Til jul var det søtsaker og lys, nå har vi det hele året. Alt er gjennomopplyst – og gjennomsukret, hele året.

20 kilo kamerautstyr

Men Håvard Mossige har også et annet ønske for juleheftene – å løfte frem Anders B. Wilses egen historie. Da han først begynte å sysle med Wilse-bildene, var fotografen «bare et navn blant mange» – noe han tror gjelder mange.

– Det er fascinerende i seg selv: Hvem var denne mannen? Det må ha krevd enorm stahet for å reise rundt og ta alle disse bildene. Kanskje har ingen andre reist like mye rundt i Norge som Wilse. Hva drev ham? Det er jo også rene idrettsprestasjonen å reise rundt med det tunge kamerautstyret – opp mot 20 kilo – særlig vinterstid, sier Mossige, og legger til:

– Wilse er en folkelig forfatter – han fortjener å nå ut til brede lag av folket.

For ifølge juleheftemakeren og forlagsmannen har bøkene viet Wilses verk gjerne konsentrert seg mer om det fotofaglige og fotohistoriske.

Oldebarnets velsignelse

Han får ros fra Wilses oldebarn, som bor i England. Der har Christian Wilse fått oversatt og utgitt oldefarens to memoarbøker til engelsk, og driver nettstedet wilse.me.

– Hyggelig, og gøy at bildene blir brukt og sett, sier oldebarnet, som synes Mossiges julehefter viser mangfoldet – med humor og det folkelige, ikke bare de tradisjonelle vinklingene.

– Det er positivt at bildene blir fargelagt og satt inn i nye sammenhenger, synes oldebarnet, som har oppkalt sin egen sønn etter den berømte fotografstamfaren.

I årets julehefte kan Christian Wilse bla seg frem til bildet av sin egen farfar som leker med modelljernbanen han fikk til jul. For A.B. Wilse brukte gjerne sin egen familie som modeller.

Konger og fattiglemmer

Det må ha vært noe med blikket hans, tror Mossige. Og evnen til å komme i kontakt med folk.

– Det gjaldt både kongelige og fattiglemmer.

Ifølge Mossiges kilder var Wilse opptatt av å finne historiene i bildene, og skape små scener som folk kunne leve seg inn i og tolke. Litt mer over i bildefortellingen, enn bare å dokumentere.

Det finnes flere Wilse-samlinger, hos Nasjonalbiblioteket og på Norsk Folkemuseum. Mange av bildene er kjøpt av Staten og lagt i det fri – som den nasjonalskatten de regnes som.

Wilse foretrakk å fotografere i sort/hvitt og tok bare en håndfull fargebilder. Men hans assistent, den døve fru Nørregaard, håndkolorerte enkelte av fotografiene hans – særlig dem som skulle brukes i lysbildeshow i Norge og USA.

– Jeg prøvde meg også selv, i Wilses ånd. Det er noen bilder, med norske flagg og juletrær som formelig skriker etter litt farge. Man ser litt mer at disse menneskene, våre forfedre, er som oss. At de ikke lever i en sort-hvitt-verden. Jeg tror, med all respekt, at Wilse ville likt at de fikk litt farge på seg, sier Mossige.