Annonse
Forfatter Erland Kiøsterud samtaler med KulturPlot om klimakrisen i dette intervjuet. Foto: Finn Ståle Felberg
Forfatter Erland Kiøsterud samtaler med KulturPlot om klimakrisen i dette intervjuet.    Foto: Finn Ståle Felberg

Vår kollektive schizofreni

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

Derfor har han også engasjert seg i aktivistgruppen Extinction Rebellion. Men for å redde klimaet må vi redde mennesket; kan et nytt fellesskap beskytte oss mot teknokapitalismen?

Naturen som speilbilde

– Vi befinner oss i en krise, i dobbel forstand. Ødeleggelsen av den ytre naturen blir et speilbilde på hva som foregår i vårt indre: våre naturlige sider, som ømhet, tålmodighet og empati, forsvinner i takt med trær og dyreliv. Hvordan havnet vi her?

– Vi har konstruert en verden som lar oss glemme forbindelsen mellom oss og naturen, mellom oss og vår egen følsomhet og sårbarhet. Det at vi opplever naturen som et objekt som vi kan skille ut fra oss selv og som kan forandres etter vårt forgodtbefinnende, det danner et bilde av omgivelsene, og av hverandre, som instrumentelle og manipulerbare. Vi fornekter at vi selv er natur – og den fornektelsen er sterk og helt nødvendig for at vi skal kunne opprettholde den livsstilen vi har i dag.

– Altså handler vi mot bedre vitende. Kravet om å være effektiv tvinger oss til å neglisjere emosjonene våre; vi får et misforhold mellom hjerne og hjerte, en schizofren tilstand. Men denne splittelsen er ikke naturlig?

– Det vi undertrykker, kommer opp igjen andre steder som demoner. Hvorfor ikke en symbiose av rasjonalitet og emosjon? For å oppnå en helhetlig, økologisk tenking, trenger vi begge. Vi må åpne, lage en sprekk i, den materielle rasjonaliteten – for jeg er fremdeles følsom, jeg har fremdeles irrasjonalitet i meg. Som jeg må lytte til.

– Vi snakker om å redde naturen. Kan det tenkes at det vi trenger å gjøre, er å redde oss selv? Og så vil en ny og bedre forståelse av naturens egenverdi komme som en forlengelse av et nytt og bedre menneskebilde?

– Vi må reformulere oss selv som mennesker. Jeg mener at det klassiske europeiske subjektets selvforståelse, med røtter i den gresk-jødisk-kristne kulturen, er en del av selve problemet. Subjektet må forstå seg selv på en annen måte, skal det ha sjanse til å redde kloden. Naturen er helt uinteressert i meg. Det er jeg som er nødt til å være interessert i den, skal vi greie oss. Det er en alvorlig sak, for vi tror det er omvendt – at det er naturen som trenger oss.

Forfatterens ansvar

– Hvilken rolle kan litteraturen spille? Hvilket ansvar har forfatteren, dersom vi snakker om et forestående paradigmeskifte?

– I mine essays utvikler jeg tankeforståelsen min. Slik danner jeg nye redskaper. For du kommer deg ikke ut av problemet med de samme midlene som brakte deg problemet. I romanene prøver jeg ut nye væremåter og identiteter. Hele tankeformen vår er koblet til identiteten vår, til forståelsen vår, så du må gjøre grunnleggende endringer i din relasjon til deg selv, skal du kunne agere på en annen måte. Det bildet vi har av oss selv dannes i fortellinger vi blir fortalt fra vi er små. Litteraturens potensiale er å avsløre den fortellingen som har okkupert oss, og å skape et nytt narrativ.

– Gjennom litteraturen kan vi altså trene opp fantasien vår, og forstå at verden ikke trenger å være slik vi ser den, slik vi har skapt den?

– Ja. Stort sett er ikke vi forfattere klar over at vi reproduserer skjulte narrativer. Selv når vi tror det er nytt, resirkulerer vi stort sett det som allerede finnes. Men selve utsagnet mitt er virkelighetsdannende. Da er jeg i en relasjon til omverdenen, til det jeg snakker med eller uttaler meg om. Da danner jeg verden, og jeg danner meg selv. Jeg prøver å trekke leseren inn i den oppmerksomheten; på hva som skjer når vi bruker språket.

– Vi manifesterer vår egen virkelighet?

Akkurat som barn, trenger vi forutsigbarhet og trygghet.

– Vi tenker ikke over det; vi tar det som en selvfølge at språket bare er noe vi snakker og bruker – men det er produksjon av verden. Vi gjentar den uten å vite det. Og det samme gjelder volden. Jeg prøver å se min egen historie i lys av voldsutøvelsen som ligger under og til grunn for samfunnet, og som etter mitt syn er hovedårsaken til at vi ødelegger livet på jorden. Vi har et tomrom inne i oss, som vi forsøker å fylle med forbruk. Men dette åndelige rommet er en lengsel etter fellesskap. I berøring med et fellesskap, er det noe i deg som kan slappe av, du finner noe du ikke behøver beskytte deg mot. Akkurat som barn, trenger vi forutsigbarhet og trygghet.

Teknologisk fremmedgjøring

– Den tryggheten barn kan søke hos foreldrene, tilsvarer vel det forholdet som burde finnes mellom mennesket og naturen? Et forhold som fremmedgjøres gjennom utstrakt bruk av teknologi?

– Det er et godt bilde. Vi trenger himmelen over oss, jorden under føttene. Da er det en forankring der, som gjør at vi ikke vippes så lett av pinnen. Nå er det en type selvstendighet som er borte, som gjør meg utrygg. Hvis jeg visste at kloden var frisk, og at det ikke skjedde en ødeleggelse rundt meg, så ville jeg pustet og levet på en annen måte. Det at solen kommer opp, går ned, gir også trygghet; naturens gjentakelse.

– Noe Eva Joly sa, fikk meg til å tenke på sammenhengen mellom makt og [mangel på] skjønnhet. Hun påpeker at «De gule vestene etterlyser også skjønnhet. De anklager (med rette) politikerne for å bygge stygge kjøpesentre som ødelegger småbyene.» Hvilken betydning har skjønnhet for oss? Er det i maktens interesse å kanalisere vårt behov for skjønnhet i en annen retning?

– Mennesket kan ikke leve uten skjønnhet. Det er helt sentralt for makten å kontrollere skjønnhetslengselen vår. I dag gjør den det ved å omdanne oss til konsumenter; den knytter sentralnervesystemet vårt, som alltid søker stimulans, til fysiske og virtuelle produkter, slik kontrollerer makten begjæret, kroppen og hjernen vår. Kunsten og underholdningen inngår i denne maktstrategien. Å frigjøre oss fra det; å ta tilbake fortellingene våre, kroppene våre, landskapet, husene, vårt forhold til dyrene, å ta tilbake kjærligheten og seksualiteten, sødmen, gleden og passiviteten – det uproduktive livet, å selv definere hva skjønnhet er, ville vært en større revolusjon enn vi kanskje er klar over; gjennomført ville den gjort makten impotent.

Mennesket kan ikke leve uten skjønnhet

– Jo mer vi benytter oss av teknologi, desto mer svekkes sansene våre. Til slutt blir vi rasjonelle vesener uten moral. Er ikke naturødeleggelsene og de politiske tendensene mot fascisme i dag symptomatiske på selve humanismens svekkede tilstand?

– Det foreligger nå overbevisende forskning på hvordan den digitale strukturen, som flere og flere av oss daglig er underlagt i arbeidet og i hverdagen, endrer hjernestrukturen vår, følsomheten vår og i siste instans, dømmekraften vår. Vi ler når vi ser Chaplins Modern Times. Vi ville grått dersom vi, i en tilsvarende oppdatert utgave, hadde sett hvordan vi er underlagt dagens teknologi. Å trå ut av det vi alle er i, kjennes så skummelt. Aksepten av frivillig trelldom er vår tids svøpe.

– Ifølge Franco «Bifo» Berardi ser finanskapitalismen naturen som en begrensning; den er upålitelig, uforutsigbar, og passer derfor ikke inn i maskinens kalkulerbare kodeverden. Tilsvarende vil transhumanistene overkomme menneskets feilbarlighet (aldring, sykdom) ved å gjøre oss om til kyborger. Naturen er blitt fienden. Bør vi spørre oss selv hvilke krefter som er i spill? Vi mennesker er jo selv natur, så hvem er det da som er den virkelige fienden?

– Naturen er omskiftelig, den er selvreproduserende og selvorganiserende, den endrer seg hele tiden – for å tilpasse seg endringer. For mennesket har det alltid vært en stor fristelse å overvinne naturen, å sette seg over den for å kontrollere den – for å frigjøre seg fra den og skape forutsigbarhet. Det har mennesket forsøkt opp gjennom historien ved å lage overbygninger, strukturer og systemer som skal legge naturen under vår vilje og våre behov. Problemet er at naturen ikke lar seg kontrollere. Jo større og mektigere strukturer vi forsøker å låse den med, jo kraftigere vil dens reorganiseringer være, slik fungerer økosystemene. I perioden der det investeres enormt med energi for å kontrollere naturen, skaper vi midlertidige lommer av stabilitet. Naturen kaster slike strukturer av seg. Naturens natur er endring. Det er bare én måte å overleve på uten å skade økosystemet så mye at det kaster oss ut, og det er å tilpasse oss økosystemene, tilpasse oss naturen, leve med den og i den som en del av den. Det krever lytting, aksept av smerte, ydmykhet, og en dypere forståelse av skjønnhet. Foreløpig er kroppen og sansene våre rettet et helt annet sted.

 

Erland Kiøsterud

  • Født 1953

  • Debuterte i 1973 med romanen «Sår som aldri gror», senere skrevet et tjuetalls romaner og romansuiter

  • Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur

  • Han har mottatt flere priser, blant annet Ypsilon-prisen (2012) for romanen Mimina, Riksmålsforbundets litteraturpris (2005) og Gyldendalprisen (1986)

  • I august kom essayboken «Stillhetens økologi», der han ser sin egen historie i lys av den strukturelle volden som gjennomsyrer verden – og ødelegger miljøet.

 

Annonse
Annonse

Erland Kiøsterud

  • Født 1953

  • Debuterte i 1973 med romanen «Sår som aldri gror», senere skrevet et tjuetalls romaner og romansuiter

  • Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur

  • Han har mottatt flere priser, blant annet Ypsilon-prisen (2012) for romanen Mimina, Riksmålsforbundets litteraturpris (2005) og Gyldendalprisen (1986)

  • I august kom essayboken «Stillhetens økologi», der han ser sin egen historie i lys av den strukturelle volden som gjennomsyrer verden – og ødelegger miljøet.

 

Annonse