Annonse
Gaute Heivoll slipper nå den både eventyrlige og vemodige Klokkerens evangelium som byr på 24 rikt illustrerte kapitler. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
Gaute Heivoll slipper nå den både eventyrlige og vemodige Klokkerens evangelium som byr på 24 rikt illustrerte kapitler.    Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Ny julekalenderbok med sorg som tema

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

For akkurat som tilfellet var med fjorårets storselger «Snøsøsteren», tar også Gaute Heivolls julekalenderbok opp det å miste noen man har kjær – og den påfølgende sorgen.

Uten drømmer og forestillinger, ville virkeligheten vært vanskeligere å bære

Fredag slipper Heivoll sine 24 illustrerte kapitler under tittelen «Klokkerens evangelium». Til NTB sier forfatteren at dette er en personlig bok – en bok han har tenkt på i over 20 år, helt siden faren hans gikk bort.

– Da var jeg 19 år. Nå er jeg 41. Det var så mye faren min ikke fikk oppleve, blant annet at jeg ble forfatter. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle skrive en bok der jeg treffer ham igjen og kan fortelle om alt som har skjedd.

Heivoll sier han ikke er inspirert av fjorårets storselger på adventsbok-fronten: Maja Lunde og Lisa Aisatos bestselger.

– Jeg har ikke lest «Snøsøsteren», så inspirasjonen kommer ikke derfra. Ofte er slike formale rammer en begrensning, men i dette tilfellet opplevde jeg inndelingen naturlig. Historien i «Klokkerens evangelium» krever 24 kapitler for å bli fortalt, sier han.

– Trøst i kunst

Også «Snøsøsteren» handler om sorg, og den ble en skikkelig lesefavoritt. Det får oss til å spørre om det er et stort sug etter fortellinger som gir rom for samtaler om sorg og død. Heivoll sier:

– Dette behovet er ikke noe nytt for vår tid. Mennesker har alltid kjent seg små og maktesløse i møte med livets store gåter. Og det har alltid vært et behov for å formgi dette maktesløse i kunstneriske uttrykk. Aasmund Olavsen Vinje sa det slik: I livet er slik sorg, at der er nok for song.

Bokens hovedperson er karakteren Bendik, som er seks år gammel når han mister faren sin.

– De spørsmålene et barn stiller i møte med døden, er de samme man stiller seg som voksen. Men som barn tror man ennå at det finnes svar. Som voksen vet man at svaret til sjuende og sist er noe man søker i seg selv. Det gjør både livets og dødens mysterium større, sier forfatteren. Som rent visuelt ville at Bendik skulle ligne faren hans. Derfor har illustratøren, Børge Bredenbekk, tatt utgangspunkt i et fotografi av faren hans som barn. Tilsvarende har han tegnet Ole Klokker etter et fotografi av faren hans som voksen.

– Slik sett er både Bendik og faren hans, Ole Klokker, en og samme person, nemlig min far som voksen og barn, forklarer Heivoll. Som mener det ligger en kjerne av trøst i all kunst.

– Ikke gjennom å gi konkrete svar, men gjennom å vise at man ikke er alene. Jeg opplever alltid en sterk glede ved skrivingen, selv om det kan dreie seg om tunge, vanskelige tema. Om denne gleden er en slags trøst, er vanskelig å si, slår han fast.

Alle spor forsvant

Selv om Heivolls nye bok er fylt av både vemod og mørke, så er den også ganske sprelsk og fabulerende. Eventyrlige ting skjer. Heivoll selv beskriver «Klokkerens evangelium» som en fortelling om forestillingens kraft.

– Vi trenger å drømme. Vi trenger å reise i drømme, elske i drømme, savne i drømme, gjenfinne i drømme. For det er ikke nødvendigvis slik at drømmer og forestillinger er mindre sannferdige enn virkeligheten. Jeg tror at uten drømmer og forestillinger, ville virkeligheten vært vanskeligere å bære.

Bokens historie ble forløst ved at forfatteren leste om en gammel kirke som ble revet i Laudal i Vest-Agder under første halvdel av 1800-tallet. Det ble holdt auksjon hvor alt fra kirken ble solgt, til og med den gamle prekestolen. Det var en lokal bonde som kjøpte den, men siden forsvinner alle spor etter prekestolen.

– Dette satte fantasien min i sving. For hva skulle egentlig denne bonden med en prekestol? Og hvor ble den av, sier Heivoll som også hadde et ønske om å skrive seg opp mot en del grunnfortellinger i vår vestlige kulturarv, deriblant juleevangeliet, og vårt hjemlige «Draumkvedet».

– Begge disse tekstene klinger med i «Klokkerens evangelium». Og så ville jeg skrive om håpet som ligger i barnet. Bendiks mor håper og ber om at Bendik skal vende tilbake til de levende. Men også de døde vil gjerne beholde Bendik hos seg. Også de døde klamrer seg til håpet. For de døde er også prisgitt de levende – for ikke å bli glemt.

 

Annonse
Annonse
Annonse