Arnhild Litleré skriv om venen Jon Fosse. Her er han fotografert i Det Norske Teatret.

 
Foto

Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

 

 
Jon Fosse og bygda

Klangen i alt eg skriv

Publisert: 18. desember 2019 kl 11.05
Oppdatert: 20. april 2022 kl 14.38

Forfattaren og dramatikaren Jon Fosse vaks opp i Strandebarm i Hardanger, og budde her fram til han var 16 år, i dei viktige formande barne- og ungdomsåra. Det var denne bygda som seinare skulle verta utgangspunktet for skrivinga hans. I samband med Fossedagane sa han dette om skrivinga og heimbygda:

Klangen frå Strandebarm ligg i botnen av alt eg skriv. Haustmørkeret. Tolvåringen som går på ein smal bygdaveg. Vinden, regnet som piskar, fjorden slår. Eit einsleg hus med lys i eit soveromsvindauge. Kanskje kjem det ein bil. Dei tinga ligg i botnen av alt eg skriv.

Korleis kan folk i Berlin og Strandebarm, New York og Paris kjenna seg att i Jon Fosse sitt landskap, mellom desse husa, mellom desse nausta? Kva er det med diktinga til den fåmælte mannen som seier oss så mykje? Kva er det han har treft i tida som har gjort det mogeleg?

Eg veit ikkje.

Jon Fosse viser oss mystikken i ein heilt vanleg kvardag

Fosses store gjennombrot som dramatikar kom i Paris i 1999, då regissøren Claude Régy sette opp stykket Nokon kjem til å komme – midt i ei tid der teatera var fulle av store oppsettingar, mykje action, ytre handlingar, støyande musikalar – heile det kraftige teatermaskineriet var teke i bruk for fullt.           

Inn på scenen kjem noko nytt.

Jon Fosse er stillferdig. I hans stykke står handlinga og forma for alt det motsette: Nærmast ei anti-handling, med eit anti-språk. Skodespelarane på scenen, dei sa mest ingen ting. Kanskje eit «ja» og eit «nei», eller eit «kanskje det, ja». Og mellom orda – lange pausar.

«Nokon kjem til å koma.»

Pause.

«Det kjem sikkert nokon no.»              

I Jon Fosse sine stykke finst ingen utbroderande og langtekkelege filigransreplikkar. Språket er skore heilt inn til beinet.

Eg stod og diskuterte mannen og fenomenet Jon Fosse med ein bergensar ein gong for lenge sidan.

Han sa det slik: Nesten 60 prosent av det Jon Fosse skriv, ligg på det kvite papiret – mellom linjene.

Eg konfronterte Jon med dette ein gong. Han tenkte seg om, og så sa han: «Ja, da kan godt henda, da, men for at da skal stå noko mellom linjene, må det nødvendigvis stå noko linjene òg.»             

Han må ha treft noko i tida, tenkjer eg, noko universelt som vi har bruk for.

Kanskje har vi bruk for å stoppa opp, ikkje verta så overkøyrde av inntrykk, men rett og slett ta del sjølve i historiene, i forteljingane, og ikkje berre verta underhaldne, men lytta inn til oss sjølve, til våre eigne liv?

For det er vanlege folk Jon Fosse skriv om. Vanlege folk og dei evige spørsmåla: Kva handlar livet om? Kva er døden?

Jon Fosse skriv om redsla for å verta forlaten, om einsemda, om vanskar med kommunikasjon. Han skriv om deg og meg, om far vår, om mor vår, om bestemor og bestefar. Og den evige redsla for å verta aleine.

Jon Fosse dyrkar ikkje heltane, men går inn i det tause rommet og konfronterer oss med vårt eige liv. Han skriv om den skjøre balansen mellom lykke og ulykke, mellom å møtast og ikkje møtast, han held seg i landskapet mellom det verkelege og uverkelege, mellom det mogelege og umogelege, mellom det begripelege og ubegripelege, mellom morgon og kveld, der alt er tungt, alt er lett.

I eit intervju i Krigsropet seier han:

Å skriva fram forholdet mellom menneske har lite med ord å gjera. Det har å gjera med det som er bak orda og mellom orda. Eg skriv fram ei verd som er bak orda. Det er stemninga og emosjonane som er viktige. Det du klarar å seia med ord, er ikkje mykje, og det som er mi greie, er å prøva å seia det likevel. Då er det ikkje det enkelte ordet, men samspelet av ord, korleis dei møtest, å seia det som ikkje vert sagt ... Å byggja opp eit univers kan ikkje seiast med ord. Som i musikken så er det ikkje kvar strofe eller alle delane, men alt saman til saman som lagar musikken. Eg skriv om forholdet mellom menneska. Om grunnkreftene i livet. (Mi omsetting)

I det daglege språket ligg det dulde gøymt: sorga og gleda. Fosse går inn i det vi vil flykta ifrå, han opnar det, peikar på det, dveler ved det. Det du les mellom linjene, er refleksjon over ditt eige liv.

Jon Fosse seier sjølv i eit intervju:

Når eg skriv, opplever eg at sjølve handlinga skapar tryggleik. Om tryggleiken ikkje finst i meg som person, kjem han medan eg skriv, og det er stort! Av og til er det som om det ikkje er eg som skriv i det heile, men ein annan, ein attmed meg. Det er sjeldan eg veit kva som kjem. Eg berre set meg ned, og ut renn orda. Når eg skriv som best, er eg « ikkje heilt med».

Ein publikummar sa til meg ein gong etter at han hadde sett eit stykke av Fosse: «Eg vert alltid litt mindre einsam av å sjå eit Fosse-stykke.»

Teksten i Og aldri skal vi skiljast har noko intenst eksistensialistisk ved seg, slik mange av tekstane til Jon Fosse har. Vi slepp liksom ikkje unna. Fosse strippar situasjonane ned. Alt vi sit tilbake med, er tinga våre, som gjev oss ei slags tilkjempa ro. Og venting. Medan vi ventar og ventar, på kva? Er det livet vi ventar på? Er det døden vi ventar på?

Frå teaterstykket Og aldri skal vi skiljast, som var debutstykket hans i 1994 på Den Nationale Scene Bergen:

Folk sit i romma sine

dei sit i husa sine

i romma sine

dei sit der og ventar

mellom tinga sine

i den tryggleik tinga gir

sit dei og ventar

none

i husa under himmelen

dei sit der og ventar

i romma

i husa

blant tinga sine

dei lever i venting

og så ventar dei ikkje meir

Og så er tinga att

For livet er vel venting

Eg er vel klok

Du skjønar

Livet er venting

Å leve er å vente

Er eg ikkje klok og flink ...

... Og i husa sit folk og ventar

under skyene og regnet

over molda

mellom tinga sine

og så gjer dei så mykje

for dei vil jo ikkje vente heile tida

men dei ventar

ventar

alt dei gjer er å vente.

Eg er venting

Jon Fosse har teke det vestlandske landskapet inn i blodomløpet frå han var eit lite barn, konservert det i kropp og sinn og fått det ut gjennom pennen.

Det vestlandske landskapet har festa seg i skrifta: både det konkrete og det mentale. Han har dyppa pennespissen i vasstunge elvar og brynt han mot det underlege menneskesinnet. Pennen som når langt utover Europas grenser.

Det er ikkje sjølvsagt.

Vi vert synlege i den store verda, men endå betre, vi vert synlege for oss sjølve. Nokon peikar på liva våre, held det opp, viser det fram. Nokon brukar språket vårt, slik at vi høyrer det vi aldri seier, slik at det tause mellom oss vert eit språk. Nokon lyfter fram liva våre, slik at den gamle robåten og det gamle naustet i fjøra vert synlege.

Jon Fosse viser oss mystikken i ein heilt vanleg kvardag.