Utfordringer gir muligheter

Digitaliseringen vi nå står midt i, gir både muligheter og utfordringer for formidling av kunnskap og kultur. Forlagene har gjennom alle tider stått i kontinuerlig endring, og bransjen er i stadig bevegelse. Nå vil endringene handle om hvordan vi kan dra nytte av digitalisering og globalisering, og skape bærekraftige forretningsmodeller i en verden i rask endring. Norske forlag er en viktig næring for Norge, og forvalter et stort samfunnsoppdrag på vegne av nasjonen.

Endringstakten vil være høy og omstillingsevnen krevende, men bransjen vil finne nye og bedre måter å utøve sitt oppdrag på. Digitalisering og teknologi vil være en muliggjører for nye forretningsmodeller og formidlingsmuligheter.

Denne transformasjonen gleder jeg meg til å bidra i for medlemmene av Forleggerforeningen, en forening med 125 år stolt historie. Utfordringene for litteraturbransjen er mange, og norske forlag spiller en vesentlig rolle i samfunnet som forvalter av et viktig samfunnsoppdrag. Litteraturen gir oss kunnskap til å forstå, debattere, ytre oss og utvikle demokratiet.

For når jeg nå har tatt fatt på et nytt kapittel som administrerende direktør i Den norske Forleggerforening, har jeg med en digital kompetanse som kan bli nyttig for bransjen. Teknologiutviklingen er eksponensiell, og det vi i dag kjenner som utfordrere til boka, vil i morgen antageligvis være noe helt annet. Digitaliseringen vil gi muligheter til å formidle norsk kunnskap og kultur i flere formater, men jeg er fast bestemt på at boka som format vil bestå.

En egenverdi i seg selv

Bokas egenskaper gir oss noe genuint som ingen digitale flater kan erstatte, og har derfor en egenverdi i seg selv. Samtidig vet vi, fra andre næringer, at konkurrentbildet endrer seg dramatisk. De som åpenbart var dine konkurrenter i går eller er det i dag, eksisterer kanskje ikke i morgen. Nye aktører vil utfordre markedsposisjonene, og det norske markedet er interessant for teknologigiganter og andre aktører. I tillegg vil endringer i brukernes ønsker, vaner og behov stadig være i bevegelse. Da gjelder det å snu seg raskt.

I dette er det viktig å ha et litterært system som står seg for framtidige endringer med rammebetingelser som sikrer robuste strukturer for fri konkurranse, men også forutsigbarhet. Å skape slike rammebetingelser er ikke en enkel operasjon, hverken politisk eller forretningsmessig, men om vi ønsker å bevare det norske språket, demokratiet, tilgangen til kunnskap og ytringsfriheten må vi ha en solid litteraturpolitikk. Om ikke står vi i fare for å gjøre oss selv en bjørnetjeneste, og til syvende og sist både tappe det norske språket og vår felles humane kapital. Derfor er litteraturpolitikk kulturpolitikk, kunnskapspolitikk og næringspolitikk.

I den globale krisen vi nå står i, har kulturen, kunnskapen og litteraturen en helt avgjørende rolle. Litteraturen er det eneste som reelt har vært tilgjengelig i den krevende tiden vi nå er inne i. Kulturscenene har vært stengt, mens boksalget har hatt vekst. Og da elever, studenter og lærere fikk hverdagen snudd opp ned denne våren bidro norske forlag i en massiv dugnad for å sikre at kunnskap likevel kunne være tilgjengelig utenfor klasserommene. Og denne høsten, da fagfornyelsen trådte i kraft, leverte forlagene nye læremidler i alle fag på alle nivå. Slikt er forlagene med på, i stadig nye formater: å heve kunnskapsnivået blant barn og unge.

Bekymringsverdig anglofisering

Mangfold i litteraturen bidrar til bevaring av vårt rike språk, til utdanning, ytringsfrihet og utvikling av demoktratiet. Det er viktig at litteraturen vi leser er skrevet på norsk og for norske forhold, og jeg er bekymret for det økende inntoget av engelskspråklig faglitteratur. Ikke fordi det ikke er viktig at vi også leser andre språk, men rett og slett fordi det vil tappe samfunnsdebatten. Litteraturen er, som kulturmeldingen slo fast, en vesentlig del av menneskers liv, med betydning og relevans for samfunn og demokrati. Forlagenes oppdrag er tuftet på ytringsfrihet og friheten til å publisere. Et mangfold av forlag sikrer at utdanningssystemet vårt, litteraturen vi leser og informasjonen vi baserer oss på, ikke blir ensrettet. Derfor er de litteraturpolitiske virkemidlene avgjørende for om vi lykkes fremover.

«Litteraturpolitikk finnes fordi et samfunn må bry seg om skriftspråkets stilling og rolle i samfunnet. Når alle mennesker både kan lese og skrive på sitt eget språk, får litteraturen en spesiell verdi for fellesskapet, både som kommunikasjons- og kunstform. Litteraturpolitikk handler om å opprettholde denne verdien. Spesielt handler denne politikken om skrivekunsten og om det mediet som litterære tekster først og fremst formidles gjennom, nemlig boka og det litterære tidsskriftet.

Men litteraturen finnes i alle medier, i avisenes debatter og anmeldelser, i radioens opplesninger og kritikkprogrammer, i fjernsynets salongsamtaler og på internett og i sosiale medier. Morgendagens litteraturpolitikk vil sannsynligvis favne bredere og virke på flere områder enn i dag». Dette skriver Helge Rønning og Tore Slaatta i boka Litteraturpolitikkens verktøykasse. Boka er interessant fordi den på gunstig vis beskriver det norske litterære systemet, og hvordan dette er bygget opp over tiår. Et system bygget opp over lang tid, og skapt for å sikre et robust økosystem for forfatter, forlag og leser.

Vi må også sikre litteraturpolitiske virkemidler og rammebetingelser fremover, som sikrer språkets egenart, ytringsfrihet, tilgjengelighet og litterær kvalitet. Jeg ønsker en bred litteraturpolitisk diskusjon med en kulturpolitisk, kunnskapspolitisk og næringspolitisk tilnærming. Det blir en krevende, men nødvendig øvelse.