Annonse
Edvard Hoem mottok St.Olavs orden for sin fremragende innsats for norsk litteratur og kulturarv tidligere i år. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Synspunkt

En kultur-konservativ norgeshistorie

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Edvard Hoem har totalt skrevet sju bøker om sin familie, hvis vi regner med boken om hans far og mor som kom så langt tilbake som i 2005. Romanserien, hvor årets bok «Felemakaren» inngår, begynte med «Slåttekar i himmelen» i 2014. I bok etter bok har Hoem blant annet fortalt historien om sine oldeforeldre og grandonkler. Denne siste boken handler om grandonkelen til Seriana, som ble gift med slåttekaren, så vi er helt på begynnelsen av 1800-tallet.

Kritikere og lesere har vært begeistret. Etter kun fem dager i salg ble «Felemakaren» trykket opp i nytt opplag på 15.000 bøker. Samlet opplag er med dette på 46.500 bøker, forteller forlaget.

Hva er hemmeligheten bak suksessen?

Mens andre fiksjonsverk som er basert på sanne historier plukkes fra hverandre og kritiseres nådeløst – fra Knausgårds onkel til striden rundt TV-serien «Atlantic Crossing» eller Marte Michelets historieverk «Hva visste hjemmefronten» – er det ingen som bestrider Hoems kildemateriale. Det kommer ingen debatter om dette er god historieskriving, eller om alle Hoems slektninger virkelig var som de ble fremstilt i Hoems bøker.

Men enda viktigere for å forstå suksessen er det at Hoem skriver så forståelsesfullt og respektfullt om sine forfedre

Det siste er ikke så rart, for forfatterens slektninger er jo ikke prinsesser eller presidenter, men vanlige mennesker. Og det er knapt noen andre enn Hoem som vet noe som helst om dem.

Men enda viktigere for å forstå suksessen er det at Hoem skriver så forståelsesfullt og respektfullt om sine forfedre. Han hedrer fortidens bønder, fiskerbønder og sjøfolk ved å la dem få komme ut av historiens halvlys. De trer frem på romansidene med verdighet. Det kan være med på å gi bøkene appell – ved siden av den litterære kvaliteten. Og han legger ikke til noe som virker som om det går utenfor tid og sted. Hoem faller ikke for fristelsen til å presentere sitt persongalleri som 2020-mennesker med underlige klær.

Et gangs menneske

La oss ta felemaker Lars Olsen Hoem, hovedpersonen i årets roman. Felemakeren var på sin måte en høvding. Han oppnådde noe stort i livet sitt, til tross for små kår. Han opplevde en stor kjærlighet – slik forfatteren tolker det i hvert fall. Han fikk seks døtre, som alle måtte dra ut i tjeneste, noen av dem da de bare var tolv eller tretten. Sånt skjedde, og med ganske mange. Kunstner var han også, han bygget feler med rik klang, og noen av dem har overlevd til i dag. Felemakeren var et gangs menneske, for å bruke det gamle uttrykket, og gamle uttrykk kler Hoems romaner.

Lars Olsen Hoem satt fem år i «prisongen» under Napoleonskrigene. Som en Terje Vigen, en annen norsk nasjonalhelt. Hoem lar ham lære felemakerkunsten på fangeskipet Brave, av en franskmann, Monsieur Jean – og det er vel ikke usannsynlig. Selv om Hoem univers er erkenorsk, er verken forfatteren eller personene hans negative til folk fra andre land, inkludert «kolonimakten» Danmark.

Det er alltid mye religion i Hoems bøker. Personene hans tror eller de tviler, men ofte kommer tilbake til troen igjen. I denne siste romanen dukker til og med Hans Nielsen Hauge opp. Leserne møter ham ikke, men enkelte av romanpersonene gjør det, og haugianismen ligger under som en klangbunn.

Alle Hoem-karakterene har et sterkt og naturlig forhold til kristendommen, for dette var historisk og mentalt lenge før Humanetisk forbund eller Hedningsamfunnet. Kai Skagen går i «Norge vårt Norge. Et lands biografi», så langt om å si at Hauge, mystikeren fra Tune i Østfold, skapte det nittende århundres Norge, og støtter seg på historikere som Halfdan Koht og Berge Furre.

Den norske folkesjelen

Her har Hoem truffet den norske folkesjelen (nok et gammeldags uttrykk). Hoem speiler fortiden til veldig mange nordmenn med disse halvt fiksjon / halvt kildebelagte bøkene om sin egen slekt. Folk flest vil, hvis de studerer familietreet sitt, finne en lang rekke bønder og fiskere. Samt en del sjømenn, noen amerikafarere – og kanskje en og annen handelsmann eller håndverker. Farfar og oldefar var kanskje småbruker, morfar kan ha vært predikant, som Hoems far og noen av hans forfedre.

Hva pleide man å kalle mennesker som var interessert i fortiden, knyttet til tradisjon og kultur, og som ville bevare og hedre det beste i det som har vært? Kulturkonservative, sa man visst – et gammeldags ord.

For et par år siden intervjuet jeg en annen godt voksen forfatter, Dag Solstad. Forfatteren av «Genanse og verdighet» (bare lytt til den tittelen!) sa rett ut av han er kulturkonservativ. Verken han eller Hoem har så vidt jeg vet noen gang sagt rett ut at de har skiftet politisk mening fra de var unge og radikale. Det de har produsert i de seneste årene ville allikevel neppe bli lest i studiesirklene til ml-bevegelsen, den gang disse fremdeles eksisterte.

Men så er det vel ikke så mange – uansett hvilken stemmeseddel de legger i valgurnen – som egentlig vil ha revolusjon og blod som flyter i gatene. Når det kommer til stykket, er nok fleste av oss  sannsynligvis temmelig kulturkonservative.

Vi er alle sosialdemokrater, sa Reiulf Steen i sin tid. Det er mye i det. Men det kan også snus på hodet: Kanskje er vi også alle mer eller mindre kulturkonservative.

Annonse
Annonse
Annonse