Ballerina ved veiskille

Camilla Spidsøe Cohen (44) er en prisbelønnet ballerina og et kjent navn både i Operaen og i danseverdenen generelt. En øvre aldersgrense på 41 år har ført til at hun har danset sin siste forestilling som solist i Nasjonalballetten.

Forestillingen er ferdig, publikum har gått hjem og dørene er lukket, men lyset i hjertet til ballerinaen er på ingen måte slukket. Hun er født til å stå på scenen, og hun har ingen planer om å trekke seg tilbake.

– Nå står jeg ved et stort skille i livet. Dansen har gjort meg hel. Alle mine biter har falt på plass gjennom dans. Så det føles rart om alle disse brikkene i puslespillet bare skal legges i en boks. Lidenskapen min er like stor, kraften er like stor. Men mulighetene er færre. Jeg har fortsatt det dyret inni meg som vil leve videre på scenen, sier hun.

Dans har alltid vært det viktigste i livet til Camilla. I tillegg til å danse under andre koreografer, jobber hun som lærer på Kunsthøyskolen i Oslo med å utvikle nye, unge talenter. I tillegg har hun etablert danseteateret Stage Left, sammen med kollega Kristian Støvind fra Operaen. Målet er å gi andre «pensjonerte» dansere som ikke føler seg ferdige, en mulighet til å fortsette karrieren. Danseteateret er offisielt åpnet og nå er arbeidet i gang med å få inn midler så de kan ansette flere utøvere.

– I den alderen vi er i nå, og med livserfaringen vi har, har vi jo mer å utrykke i dansen enn da vi var 25. Så min nye drøm er å samle flere som meg – som fortsatt ikke føler seg klar for å slutte.

Noen er født med ski på beina, andre på en scene

Camilla er født og oppvokst på Byåsen i Trondheim. Allerede som treåring tok moren hennes henne med på danseskole. Selv om moren og faren aldri har drevet med det selv, har de alltid vært glade i teater og dans. Som veldig ung gjorde Camilla sin første opptreden for fullsatt sal i Olavshallen.

– Jeg tror moren min hadde lyst til å gi meg en mulighet hun selv ikke fikk. Hun ville jeg skulle prøve å se om jeg likte det. Det ble veldig fort en lidenskap. Jeg ville bare mer og mer.

For Camilla var det aldri noen tvil om hva hun skulle bli, dansen var mer enn bare en fritidsaktivitet. Det var livet og fremtiden. Foreldrene har alltid støttet henne, men måtte også bruke mye energi på holde henne på jorda. De ønsket at hun skulle ha flere ben å stå på. Men Camilla så ikke andre muligheter enn å danse ballett.

– Jo eldre jeg blir desto mer ser jeg hvor heldig jeg har vært. Det er mange som søker lenge før de finner ut hva de ønsker å bli. Dansen ga meg en fryktløshet. Samtidig ga den meg en trygghet i at jeg hørte hjemme i der.

Skilte seg ut

Camilla hadde sitt eget mål og spilte ikke håndball med de andre jentene, ikke var hun opptatt av klassefester heller.

– Jeg gikk jo ikke på Byåsen IL, jeg gikk på ballettskolen og det syntes mange var veldig spesielt. Lille tynne Camilla som danset ballett, var det liten aksept for. Jeg passet ikke inn og ble sett på som en rar fugl som ikke ble respektert, forteller hun.

Camilla ble grovt mobbet både fysisk og psykisk av de andre elevene. Det største sjokket var å oppleve at lærerne bare så på at det skjedde, uten å gjøre noe. Når de voksne ikke tok det på alvor, valgte Camilla å bære smerten inne i seg. Hun kunne ikke forstå hvorfor dette skjedde med henne og fortalte det heller ikke til noen. Sett i etterkant angrer hun på at hun ikke fortalte det til foreldrene. Hun har alltid vært åpen og ærlig om sine følelser, men akkurat dette ble for tøft. Hun fortalte ikke hva som hadde foregått før hun hadde blitt 20 år.

– Det var vel en slags følelse av skam å innse at jeg var et offer. Jeg ville ikke at det skulle bli offisielt, selv om det jo var det på skolen. Det jeg føler er den største tragedien oppi alt dette, er at de voksne ikke tok tak i det.

Notene til klassisk musikk ble til følelser og bevegelser, sydd sammen til en uttrykksfull dans. På ballettskolen hadde hun sin tilhørighet. Her fikk hun aksept og muligheten til å blomstre. Det var en stor kontrast til hverdagen i skolegården. Uten dette fristedet tør ikke Camilla tenke på hvordan det kunne ha gått.

– Det ble min verden hvor jeg passet inn og kunne være meg selv. Det var ingen som dømte meg der. Livet hadde blitt traumatisk uten det miljøet. Om jeg bare hadde mennesker som ikke ville meg noe godt rundt meg, hadde det vært veldig vanskelig å plukke meg opp etter hver skoledag.

Etter nok en hard dag med fysisk og mental mobbing, sto hun foran speilet på jenterommet sitt og lette etter svar. Hva er det som er galt med meg? Hun finner ingen feil, hun var fornøyd med å være Camilla. Da må det være de andre det er noe feil med. Hun sa til seg selv at dette er midlertidig. Trondheim er bare en liten bit av en stor verden og om noen år er alt dette over.

– Om jeg kunne gått tilbake i tid og snakket til meg selv ville jeg sagt det samme. Jeg sto jo ikke der og tenkte at jeg var en gudinne. Men det var veldig sterkt å ha en sånn refleksjon som så ung. Jeg hadde det nok i meg fordi jeg hadde talent for ballett og det talentet ble tatt vare på. Det ga meg en indre styrke i at jeg er bra nok som jeg er. Det tror jeg.

Ny vei

Styrke er ikke en uuttømmelig energi, Camilla vet ikke hvor mye lenger hun hadde klart å holde ut den daglige mobbingen. Det begynte å nærme seg bristepunktet. Men et nytt liv i ett nytt miljø åpnet seg da hun som 16-åring kom inn på Balletthøgskolen i Oslo (I dag Kunsthøgskolen, journ.anm.). Et liv som ballerina på toppidrettsnivå er imidlertid ikke noe lek. Skader er en uunngåelig del av yrket, og som 17-åring fikk hun et tretthetsbrudd i ryggen som satte henne ut et nesten et år.

– Jeg taklet det veldig dårlig. Som danser føler man på at man har så dårlig tid, for karrieren er så kort. Jeg ble kanskje mer ydmyk over at ting plutselig kan skje. Det lærte meg at man må gripe dagen, man vet ikke hva neste uke eller måned bringer i en dansesal.

Like etter at hun var ferdig på Balletthøgskolen fikk hun jobb på Operaen. Kort etter måtte hun operere ankelen. Hun visste godt at yrket var risikabelt. En skade kan gjøre at karrieren er over – og man er pensjonist allerede som 41-åring. Likevel hadde Camilla aldri noen plan B. Hun så bare målet sitt, utfordringene tok hun når de kom. Hun måtte satse. Det er disse realitetene som hun i dag formidler til elevene sine.

– Jeg sier til studentene mine at å elske en ting er både fantastisk og vondt. Det er derfor mange ikke tør å satse, for det gjør vondt ikke å lykkes, og man risikerer mye. Om jeg skulle planlegge livet etter 40, mens jeg er på toppen av karrieren og gjør alle drømmejobbene mine, da hadde jeg ikke klart å være fullt til stede i drømmejobben heller.

Den som ikke satser vinner heller ikke

Det har vært blod, svette og tårer. Et liv uten risiko kan være trygghet for noen, eller monotont og kjedelig for andre. Klarer du ikke nedturene, får du heller ikke oppturene. Så får det være opp til hver enkelt hva man kan leve med. For Camilla har det vært veldig mange høydepunkter og det er vanskelig å plukke ut ett enkelt øyeblikk. Hun har jobbet allsidig med både klassisk og moderne dans, noe som har gjort at hun utviklet sin signaturstil. Det har gitt henne hovedroller i alt fra Ibsen til Svanesjøen.

– Det har vært et bevisst valg. Jeg skjønte ganske tidlig at jeg burde satse allsidig, det har ført til at mine drømmer ble oppfylt. Både i Carte Blanche og i Operaen fikk jeg roller som jeg hadde på ønskelisten. Det blir vanskelig å trekke frem et spesifikt høydepunkt.

Livet som ballerina er tøft, det er stor konkurranse og det er press og kamp om rollene.

– Det er et veldig røft miljø, og man skal igjennom en del der også. Man kan oppleve å bli behandlet veldig dårlig. Men jeg har tenkt at uansett hva som skjer nå, så er min kjærlighet til dansen større enn den personen som prøver ødelegge meg.

Hun har gitt alt for å stå på scenen, også i privatlivet. En slalåmtur i fjellet, eller å stå på skøyter i helgene, er noe hun lett har sagt nei takk til. Å risikere karrieren for en liten helgeaktivitet var aldri aktuelt. Det har kanskje vært vanskelig for partnere og venner å forholde seg til, men Camilla opplever egentlig ikke at hun har ofret noe.

– Siden jeg har vært så opptatt av karrieren har jeg ikke hatt så stort behov for annet. Det kan være litt vanskelig for andre å forstå. Men for meg har det vært fint.

Sceneskrekk har hun aldri hatt, hun har snarere kjempet for å stå på scenen. Når sceneteppet går opp og musikken begynner, da er Camilla hjemme.

– Hud og hår er med meg i dansen, det er virkelig fra sjelen og ut. Jeg går ikke på scenen og tenker at jeg skal danse for publikum, jeg føler jeg skal danse med publikum. Jeg kjenner på energien til de der ute i salen, kollegaene, scenografien, scenegulvet, musikken – absolutt alt gjør noe med meg. Alt eksisterer bare der og da.

Dansen lever videre

At Camilla har kjærlighet for ballett, er det ingen tvil om. Det må man kanskje ha for å klare å satse så hardt som hun også har gjort. Den eneste kjærligheten som kan måle seg med balletten, er selv å bli mor.

– Jeg elsker min datter over alt på jord. Derfor ventet jeg såpass lenge med å få barn, jeg var livredd for å elske noe like mye som jeg elsker dansen. Det var ikke før jeg ble 34 år jeg følte meg sterk nok til å håndtere to store kjærligheter i livet.

Faren til jenta er også profesjonell danser, men det betyr ikke at datteren skal følge i deres fotspor. Det er ikke det som er viktig. Det som betyr noe, er at også datteren finner sitt sted hvor hun finner trygghet og fellesskap. Og det har hun også funnet i ballett.

– Hun har det nå slik jeg hadde det som liten. Hun kan komme hjem og være lei seg for ting som har blitt sagt på skolen eller av andre elever. Så går hun på balletten og da ser jeg at hun blomster og har det bra. Det kjenner jeg meg jo igjen i.

Nå som tiden i Nasjonalballetten er over, må Camilla håndtere en ny tilværelse. Hun visste dagen ville komme. Men Camilla blir nok å se på en scene igjen ganske snart. Dansen lever videre i alle aspekter av livet til den lidenskapelige ballerinaen.

– Om man skal komme seg videre må man sette pris på hele prosessen som livet er. Vi må sette pris på hver dag, ellers blir vi ulykkelige før vi når målet.