Annonse
Morten Gjelten i Norsk Teater og Orkesterforening Foto: Brian Olguin

Skaden som brer om seg

I det store og hele fører regjeringen videre støtteordningene for kultur, reiseliv og bedrifter som blir rammet av myndighetenes koronatiltak.

Det er imidlertid noen forskjeller.

Nå kan en få støtte om fallet i omsetning er 30 prosent. Tidligere måtte omsetningsfallet være på 40 prosent. Dette vil alle bedrifter og aktører nyte godt av.

Støttebeløpet til en bedrift over en periode på to måneder reduseres fra 20 til 15 millioner. Dette vil de store bedriftene tape på.

Videre vil virksomheter som går med overskudd i 2021, bli bedt om å betale tilbake støtte de har mottatt for november og desember. Dette kommer som følge av at hundrevis av bedrifter i 2020 levert pene overskudd etter å ha mottatt statlig koronastøtte.

Bedrifter som mottar støtte, kan heller ikke betale utbytte. Regjeringen understreker at det ikke er meningen å gi støtte som gir eiere muligheter til å ta ut utbytte. Vil en motta støtte, kan ikke utbytte betales før i 2023.

Lånegarantiordningen gjeninnføres, det skal gis utsettelse på betaling av skatter og avgifter og det skal gis lønnskompensasjon.

Dette er vel og bra som krisehjelp, men det er ikke tilstrekkelig for å demme opp for skadevirkningene som brer om seg, særlig i kultur og reiseliv.

Det regjeringen kunne sagt med en gang, var at samme ordning også skal gjelde for januar 2022. Forlengelse kan også bli aktuelt.

Flere artister, kulturarbeidere og eiere av utesteder sier de har planer om å finne seg noe annet å gjøre. Selv etter rimelig rause støtteordninger har flere gått med store underskudd og brukt opp alle reserver.

De hadde satset på å få fylt opp kontiene i desember ved julekonserter eller julebord. Nå skjer ikke det.

De kan ha håp om å få dekket tap. Det er overskudd de sårt hadde trengt. Det blir for slitsomt å leve måned eller måned med bunnskrapt kasse.

Det er dystre framtidsutsikter for kultur- og reiselivsbransjen. Det er de som må ta støyten enda en gang.

Det kan skje igjen, for ingen vet når en ny koronavariant vil melde sin ankomst.

Det er ikke den samme enighet som det har vært tidligere når regjeringen har innført strengere tiltak. Det er ikke smerteskrikene fra kultur og reiseliv som gjør inntrykk.

Fagfolk stiller i økende grad spørsmål ved om de strenge tiltakene har effekt og om de kan forsvares økonomisk når en tar hensyn til de samlede skadevirkningene på samfunnet.

Politikerne har stort sett satt seg på tribunen.

Noen lirer av seg mantra om at regjeringen kommer for seint på banen.

For seint? Det går knapt et døgn etter at Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet gir en anbefaling til det er fattet et vedtak i regjeringen.

SV maler på at saken burde vært behandlet i Stortinget. Det har de rett i.

Men hvorfor starter ikke SV debatten ved å mene noe om de tiltakene regjeringen har innført?

Grunnen er at de ikke våger. De er usikre på hvordan velgerne vil reagere.

Ikke en gang Venstre som er opptatt av folks frihet og rettigheter foretar seg noe annet enn å sitte stille i båten.

De strenge tiltakene som ble innført i mars 2020 var effektive fordi ingen var vaksinert. Nå er snart 90 prosent vaksinert 2 ganger og alle over 65 år skal ha fått en tredje dose innen to uker.

Da er den mest sårbare del av befolkningen beskyttet med tre doser. En del vil likevel bli smittet, men alt tyder på at svært få blir alvorlig syke.

Barn blir ikke alvorlig syke av korona. Likevel settes det i gang testing helt ned i første klasse, skoler skal i gult og karantenetiden forlenges.

Barn pålegges et regime, ikke for deres egen del, men for at de ikke skal smitte foreldre som for det meste er vaksinert eller besteforeldre som i alle fall er vaksinert.

Slik skal en holde på i alle landets kommuner selv om en ikke har smitte, fordi en kanskje kan få det. Det er ifølge VGs barometer kun 158 kommuner som har økende smitte.

Grunnen til alle tiltakene er ikke at vi frykter flere skal dø. Det dør ikke flere av korona i år enn det dør av influensa i et normalår.

Grunnen er manglende kapasitet på sykehusene.

Ifølge Aftenposten hadde vi i 2009 290 intensivplasser. I mars 2020 hadde vi 289. Nå har vi 278.

Politikere og helsemyndigheter har i over 10 år vært klar over at det som først og fremst truer befolkningen er en pandemi. Likevel har vi ikke bygget ut intensivkapasiteten. Den har gått ned etter at koronaen rammet for snart to år siden.

Nå renner milliardene ut av statskassen og varige skadevirkninger for bedrifter og mennesker brer om seg fordi vi i praksis må stenge ned deler av samfunnet framfor å behandle de som blir syke av covid 19, enten fordi de ikke har vaksinert seg eller hører til en sårbar gruppe.

Tiden for å ta et oppgjør med den politikken som er ført, er ikke nå. Det må skje betydelige endringer.

I Dagsavisen i dag stiller direktøren i Norsk Teater -og orkesterforening Morten Gjelten spørsmålet om de tiltakene som nå er innført er forholdsmessige og om vi ikke heller burde ha kostet på oss en real oppgradering av helsevesenet for å hindre at det hele tiden står i fare for å knele slik at kulturen må stenges ned.

Svaret på spørsmålet er ja.

Annonse
Annonse
Annonse