Fredsprisvinner Maria Ressa vet fortsatt ikke om hun kan reise til Oslo

En måned etter at det ble kjent at hun får Nobels fredspris, sier den filippinske journalisten Maria Ressa at mye i livet hennes fortsatt er høyst usikkert.

Vil kampen hennes mot et injuriesøksmål på Filippinene føre til fengselsstraff? Vil hun kunne reise til Norge for å ta imot sin prestisjetunge pris neste måned? Når er neste gang hun kan se familien sin?

– Kjenner du til maleriet «Skrik»? sier Ressa, og holder hendene mot ansiktet og brøler inn i det eksistensielle tomrommet for å illustrere verket av Edvard Munch.

– Jeg våkner sånn hver dag.

I et intervju i forbindelse med et arrangement ved Harvard-universitetet snakker hun om at situasjonen hennes er like uavklart nå som før fredspriskunngjøringen.

– Jeg vet ikke hvor det vil føre. Men jeg vet at hvis vi fortsetter å gjøre jobben vår, holde oss til oppgaven, holde linjen, er det større sjanse for at demokratiet ikke bare overlever, men at jeg også holder meg utenfor fengselet, sier hun i intervjuet, som er gjort i forbindelse med den årlige Salant-forelesningen om pressefrihet.

– Jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt bortsett fra å være journalist, og det er prisen vi må betale. Jeg skulle ønsket det ikke var meg, men det er det, sier hun.

58-åringen var med å stifte Rappler, et nyhetsnettsted basert i Manila. Hun bekymrer seg over hva valgene neste år på Filippinene og i USA og andre steder vil bringe.

Hun angriper også de store sosiale medieselskapene for å ha unnlatt å fungere som portvoktere ettersom feilinformasjon fortsetter å spre seg praktisk talt ukontrollert på plattformene deres. Det gir undertrykkende regimer, blant annet i Myanmar, muligheten til å true demokratiske institusjoner, mener hun.

– Hvis du ikke har fakta, kan du ikke ha sannhet. Du kan ikke ha tillit. Du har ikke en delt virkelighet, sier hun.

– Så hvordan løser vi disse eksistensielle problemene – fremveksten av fascisme, koronavirus, klimaendringer – hvis vi ikke er enige om fakta? Dette er grunnleggende.

Ressa, som sammen med den russiske journalisten Dmitrij Muratov, er første journalist som får fredsprisen på mer enn 80 år. Hun avslutter nå et månedslangt opphold som gjestestipendiat ved Harvard.

Nå ser hun fram til å besøke foreldrene i Florida og feire Thanksgiving neste uke, før hun dra tilbake til Filippinene. Det er første gang hun drar tilbake etter at ble dømt til fengsel i fjor sommer for injurier. Dommen ble sett på som et stort tilbakeslag mot pressefriheten globalt.

Saken ble anket, og Ressa er i mellomtiden fri mot kausjon. Hun risikerer opptil seks års fengsel. I tillegg venter flere andre rettssaker som er reist mot henne.

Før oppholdet i USA fikk hun avslag på en rekke andre reiseforespørsler av filippinske domstoler. Hun fikk blant annet ikke tillatelse for å besøke sin syke mor. Ressa må også få rettens godkjennelse for å delta på nobelprisutdelingen i Oslo 10. desember.

Ressa ble født i den filippinske hovedstaden Manila. Hun er hovedsakelig oppvokst i USA, før hun flyttet tilbake til Filippinene for å begynne som journalist.

– Du vet ikke hvor fri du er før du begynner å miste friheten din, eller du må spørre folk om frihetene dine.

Rappler startet opp i 2012. Nettstedet ble raskt kjent for sine nyhetssaker om president Rodrigo Dutertes blodige, årelange kamp mot ulovlige rusmidler.

Nyhetsorganisasjonen har også dokumentert hvordan sosiale medier brukes til å spre falske nyheter, trakassere motstandere og manipulere den offentlige samtalen.

Ressa reflekterer også over hvilke belastninger hun er utsatt for i sin hverdag og i sitt privatliv. På Filippinene bar hun tidvis skuddsikker vest da hun var ute i offentligheten. Hun tryglet Facebook om å slette voldelige innlegg mot henne etter hvert som drapstruslene ble flere.

Spesielt for kvinnelige journalister blir angrep i sosiale medier raskt truende, påpeker Ressa. Hun har mottatt om lag en halv million nettangrep – rundt 60 prosent var rettet mot hennes troverdighet, mens 40 prosent var mer personlige.

– Det er ment å rive ned livsmotet mitt, sier hun.

– Det er øyeblikk når du sier til deg selv: «Hvorfor? Hvorfor krever det så mye?»

– Men kostnadene ved å ikke gjøre det rette, er langt større enn konsekvensene for én person.