Ble kjent på lerretet

Målet for prosjektet er blant annet å sette søkelys på rettigheter og likestilling i de to landene.

– Historiene kvinnene i Norge forteller gjenspeiler mye av det samme som vi opplever i Pakistan. Vi kjemper forskjellige kamper, men samtidig deler vi mange utfordringer, forteller den pakistanske kunstneren Scheherezade Junejo.

Det å synliggjøre utfordringer ved å være kvinnelig kunstner er et av målene for kunstprosjektet Artdom. Prosjektet går ut på at to kunstnere skal samarbeide om et kunstverk på tvers av landegrenser. Ildsjelen bak prosjektet er den svensk-iranske artisten Arghavan Agida.

– Kvinner er underrepresentert i forskjellige felt i kunst- og kulturbransjen. Artdom skal åpne opp for mer dialog, og skape rom for at kvinnelige kunstnere kan samhandle og styrke arbeidet sitt. Gjennom kunsten kan de også inspirere andre mennesker, sier Agida.

Dette er andre gang prosjektet blir gjennomført. Den første gangen var det kvinnelige kunstnere fra Sverige og Iran som samarbeidet. Kunstnerne maler et halvt lerret hver. Denne gangen var det de norske kunstnerne som malte først, før Agida reiste til Pakistan med bildene.

Hvert år har prosjektet et tema som kunstnerne fokuserer på. Det første året var det frihet, og i år var det feminisme.

Blir sensurert

– Man må være veldig forsiktig slik at man ikke trår feil, sier Junejo.

Den pakistanske kunstneren forteller at det har vært en kamp for å ende opp der hun er i dag. I utgangspunktet ville hun bli danser, men yrket er forbudt i Pakistan.

– Jeg viste at hvis jeg ikke kunne gjøre det, måtte jeg finne noe liknende. Jeg er kunstner fordi jeg føler at ved å gjøre dette er jeg tro mot meg selv.

Hun har nå vært kunstner i elleve år og maler figurative aktbilder. I bildet hun har samarbeidet på har hun malt en kvinnelig torso.

– Når mannlige kunstnere arbeider med kvinnekroppen blir det akseptert. Men når kvinner gjør det og forsøker å ta tilbake kroppen sin gjennom prosessen, får man spørsmål og kommentarer som «Er du sikker på at du vil gjøre dette? Dette er ikke den rette veien for deg å gå» sier hun og legger til:

– Folk har ventet i et tiår på at jeg skal endre det jeg gjør. Men nå begynner de å innse at det ikke kommer til å skje.

Junejo forteller at hun opplever å ha blitt sensurert flere ganger.

– Det har vært flere tilfeller hvor jeg har fått beskjed om at utstillinger ikke

kan skje eller at et bilde ikke kan bli hengt opp, fordi det utfordrer normene.

I tillegg kan det være farlig hvis feil person ser bildene hennes.

– De kan tenne på galleriet.

Men selv med disse farene nekter hun å gi seg.

– Selvfølgelig er det farlig, men hva er det som ikke er farlig ved å kvinne her? Selvfølgelig er det en større risiko ved å være kvinnelig kunstner. Men hvis du har motet til å gjøre det, så er det verdt det.

Begrenset av janteloven

I et atelier bak slottet sitter kunstneren Trudy Wiegand. Det var hun som malte på lerretet først før bildet ble sendt til Junejo i Pakistan. Den godt etablerte kunstneren har gjennom kunstprosjektet reflektert mye over hvordan hun og andre har det i yrket som kvinne.

–Jeg kalte min del av maleriet «Green with envy». Hvis de rettighetene som man tar for gitt her i Norge plutselig hadde blitt tatt fra meg fordi jeg er kvinne, ville jeg følt en enorm

frustrasjon og urettferdighet uavhengig av hvilken setting eller grad det er snakk om, inkludert mitt kunstneriske uttrykk, sier Wiegand.

Samtidig som hun opplever å være svært likestilt i hverdagen ser hun mye rom for forbedring i kunstbransjen.

– Jeg føler meg meget heldig i Norge. Jeg har friheten til å si min mening, gå kledd som jeg vil. Jeg kan være uenig offentlig med den som holder makten uten at det får represalier. Jeg lever godt og trygt. Og selv om Norge er betraktet som en av verdens mest likestilte land, er det rom for forbedring, også i kunstbransjen, sier hun og legger til:

– Vi kvinner er overrepresenterte når det gjelder utøvende kunst, men totalt underrepresenterte når det gjelder innkjøp fra museer og store utstillinger. Mannlige kunstnere tjener stort sett mer enn kvinnelige kunstnere.

Dette mener hun henger sammen med hvordan man har blitt lært til å oppføre seg.

– Jeg tror vi kvinner er litt mer redde for å vise oss frem. Vi vil ikke ta så mye plass.

Vi må tørre å være mer synlig, uten at den iboende janteloven får mer rotfeste en den allerede har. Men jeg merker en positiv endring.

Gir hverandre plass

I løpet av maleprosessen av har kunstnerne hatt svært lite kontakt, men de er begge enige om at de har blitt kjent gjennom lerretet.

Da Junejo mottok bildet i Pakistan fulgte Wiegand spent med fra Norge. Den pakistanske kunstneren filmet øyeblikket og delte det.

– Jeg fikk tårer i øynene. Hun var så positiv og veldig engasjert med en gang. Jeg tror at tankene begynte å spinne med en gang om hvordan hun skulle komplementere det jeg hadde malt. Jeg har ikke en smule følelse av at noen har ødelagt det jeg har gjort. Dette skal være et samarbeid - to kunstnere som aldri har møtt hverandre som skal lage noe sammen. Det er veldig vakkert, sier Wiegand.

Junejo forteller at da hun mottok bildet kjente hun en stor lettelse. Hun la spesielt merke til at Wiegand hadde gitt henne mye plass til å male. Den første dagen sto hun foran lerretet og observerte det Wiegand hadde gjort og tenkte ut hva hun selv skulle gjøre.

– Jeg følte jeg ble kjent med Trudy uten å snakke med henne, men kun ved å utforske overflaten av arbeidet hennes. Det å male på noen andres arbeid er utrolig invaderende. Jeg ville gjøre det på en måte som ikke var ødeleggende, men som kunne skape en relasjon mellom oss, forteller Junejo og legger til:

– Man må arbeide med å komplementere arbeidet til hverandre. Man kan ikke være i konflikt og man heller ikke underspille arbeidet sitt i hva som allerede er malt. Det er jo det dette prosjektet handler om. Det å passe sammen, skape rom for hverandre og dele historier.

Artdom ble stilt ut i Pakistan i februar, og skal samarbeide med Kunstnernes hus i Oslo i høst.